Sakset/Fra hofta

Økende press på offentlige finanser og over tid utilstrekkelig avkastning fra Oljefondet reduserer fondets evne til å betjene fremtidige pensjoner. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Den som tror Oljefondet er et overflødighetshorn Norge kan spa penger fra til å tette stadig større utgiftshull på statsbudsjettet, må tro om igjen. Kombinasjonen kraftig økning i offentlige utgifter, svekket konkurranseevne, lav oljepris og grønn nedsnakking av motoren i fondet – oljebransjen – reduserer raskt fondets evne til å betjene fremtidige pensjoner.

Da regjeringen i oktober i 2019 la frem Nasjonalbudsjettet, kunne man nederst i en tabell på side 50 oppdage en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Hver eneste dag øker staten sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner, og statens forpliktelser er i dag på mer enn 10.000 milliarder kroner.

Oljefondets verdi er pt ca 10.500 milliarder kroner, men omtrent hver femte krone er «luftpenger» som skyldes svekket kroneverdi. Med økende press på offentlige finanser og over tid utilstrekkelig avkastning fra Oljefondet, må det økende gapet mellom statens inntekter og utgifter, som økonomene ofte omtaler som «haikjeften», dekkes inn av høyere skatter og reduserte avgifter.

I mars opplevde norsk økonomi et dobbelt sjokk, med koronaviruset og oljeprisfall. Samtidig så vi en kraftig svekkelse av kronekursen, som ble stoppet bare etter kraftige tiltak fra Norges Bank. Når kroneverdien svekkes, faller verdien av eksporten vår og vi blir mer avhengig av import.  Men kraftige kronesvekkelsen skyldes strukturelle svakheter i norsk økonomi og at vi er blitt gradvis mindre konkurransedyktige, skriver sjeføkonom Sparebank1, Elisabeth Holvik i DN (bak mur):

Ubalansen i kapitalmarkedet i Norge skyldes at svært mye av sparekapitalen i Norge investeres i utlandet, samtidig som bankene henter mye av sine innlån fra utlandet.

Det er rett og slett for lite norsk sparekapital som ønsker å investere i Norge. Jo mindre konkurransedyktig norsk økonomi blir, desto færre velger å investere her – og desto svakere blir kronekursen.

Siden Oljefondet investerer i utlandet, vil verdien stige når kronen svekker seg. Det betyr mer penger til statsbudsjettet, og i verste fall en ytterligere svekkelse av konkurransekraften om pengene dekker drift og ikke går til å styrke konkurransekraften.

Norges Banks mandat var opprinnelig å stabilisere kronens verdi mot våre handelspartnere. Men med økende oljerikdom dreide dette mandatet seg mer over mot å sikre en stabil kronekurs, slik at Norge «over tid har en pris- og kostnadsvekst som er på linje med eurolandene».

Men lønnsveksten i Norge har de siste 20 årene vært mye høyere inn i land vi konkurrerer med. Her til lands har den siden 2000 vært på heftige 200 prosent, mens den i samme tidsrom er 50 prosent i Sverige og 30 prosent i Tyskland. Og i Irland steg lønningene kraftig frem til krisen i 2008, for nå å ha falt til samme nivå som i 2000, skriver Holvik.

Vi kan forsvare høyere lønnsvekst uten å tape konkurranseevne dersom produktivitetsveksten er høyere enn hos våre konkurrentland. Men Norge har hatt svakere vekst i produktiviteten enn konkurrentlandene.

At innfasing av oljeformuen ville svekke konkurranseevnen, var kjent på forhånd. Spørsmålet var om en skulle svekke konkurransekraften ved å la kronen styrke seg, eller om en skulle la priser og lønninger stige mer i Norge enn i andre land. Det siste ble valgt.

Etter oljeprisfallet i 2014 har kronen svekket seg kraftig, og oljepengebruken over statsbudsjettet har økt kraftig. Til tross for krisen i oljesektoren fortsatte lønningene å stige.

Et viktig mål med å etablere Oljefondet og innføre handlingsregelen var å unngå «hollandsk syke», der konkurranseutsatt sektor blir mindre enn ønskelig, slik den ble etter hollendernes «oljeboom» på 1960-tallet. Det ser dessverre ut til at vi ikke har unngått den fellen og har utviklet vår egen «norsk syke», der Stortinget i liten grad interesserer seg for konkurransekraften. Høye lønninger har gjort at både landbruket og industrien er blitt avhengig av arbeidsinnvandring fra land med lavere lønnsnivå for å være konkurransedyktige.

Samtidig står altså en foruroligende høy andel unge utenfor arbeidslivet.

I Nasjonalbudsjettet skrev regjeringen at oljeinntektene ikke vil være store nok til å dekke fremtidige pensjonsforpliktelser og utgifter til helse- og omsorgstjenester, etter hvert som befolkningen eldes og at staten ikke har mulighet til å spare seg til de fremtidige pensjonsforpliktelsene.

– Det vil heller ikke være hensiktsmessig, eller mulig, å dekke opp de økte utgiftene som følger med aldring av befolkningen, med økt statlig sparing i dag. Aldringen må først og fremst møtes med reformer som gjør offentlige velferdsordninger mer robuste overfor økt levealder, med tiltak som øker arbeidstilbudet og fremmer økt produktivitet i offentlig sektor.

Regjeringens vinkling inn mot en aldrende befolkning som en av hovedårsakene til det økende underskuddet på statsfinansene, skapte betydelig irritasjon. Det finnes også andre felter der staten går med betydelig underskudd, og som det kanskje ville vært mer naturlig å rette oppmerksomheten mot enn å peke på pensjonister.

Holvik maner til oppvåkning:

Hvordan vi kan sikre at overføringene fra Oljefondet brukes til å styrke norsk økonomis konkurransekraft, bør bli den viktigste debatten fremover. Paradoksalt virker nå den innretning vi etablerte for å trygge neste generasjon i stikk motsatt retning.

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!