Sakset/Fra hofta

Nyhetsstrømmen om statsbudsjettet handler mest om de enkelte beløpene som går hit eller dit, men overblikket er stort sett fraværende midt oppe i alle særinteressene. Det er ikke så mange norske journalister som både skjønner og skriver om samfunnsøkonomi.

Et ærefullt unntak er Magnus Blaker i Nettavisen, som har sett nærmere på Norges finanser og analysene finansminister Jan Tore Sanner gjør i Nasjonalbudsjettet.

Blakers oppsummering er nesten rystende lesning. Bruken av oljepenger peker seg ut: Norge må i år bruke 433,2 milliarder kroner fra oljefondet, og til neste år 371 milliarder kroner.

For å sette dette tallet i perspektiv, så er statsbudsjettet på mellom 1400 og 1500 milliarder kroner. Det betyr at omtrent en fjerdedel av statens pengebruk finansieres ved å bruke av Norges sparemidler.

Blant Jens Stoltenbergs fortjenester er innføringen av handlingsregelen for oljefondet, som tilsier at statsbudsjettet kan ha et underskudd på inntil tre prosent av fondets totalverdi når oljeinntektene holdes utenfor. Men oljefondet er altså så stort – noe over 10.000 milliarder kroner, eller drøyt sju ganger et statsbudsjett – at tre prosent av kapitalen gjør en enorm forskjell på budsjettet for ett år.

Forventningene om tre prosents langsiktig årlig vekst i fondet gir da også forhåpninger om at denne avkastningen kan tappes hvert år, slik at fondets verdi ikke reduseres. Dette lyder rimelig med tanke på at oljefondets nominelle verdi ikke er gått ned. Men gitt at kronekursen er gått kraftig ned, betyr det likevel at fondets realverdi er betydelig svekket de senere årene.

Det er med andre ord svinnende sparemidler landet er blitt så avhengig av. En tilsvarende situasjon ville gi sterk grunn til bekymring hos de fleste familier. Men landet er neppe helt å anse som noen utvidet familie lenger. Nå minner det kanskje mer om dødsboet etter en senil riking med arvinger i hver by som gikk bort etter flere års sykdom, med Sanner som bobestyrer.

Blaker konstaterer at finansministeren har en sterk finansiell hodepine:

– Pandemien har gjort det nødvendig å bruke mer penger over statsbudsjettet, men har samtidig forsterket utfordringene med økende utgifter og svekket inntektsgrunnlag i statsbudsjettet fremover, skriver Jan Tore Sanner.

«Økende utgifter og svekket inntektsgrunnlag» er det som familier kan oppleve hvis det kommer et nytt barn og en av forsørgerne mister jobben. Dette er i grunnen Norge i et nøtteskall. Landet påtar seg en stadig større forsørgelsesbyrde, men evnen til å forsørge går ned.

Sanner advarer om at det ikke går i lengden:

– Selv om vi har en stor økonomisk buffer i pensjonsfondet, er det ikke kostnadsfritt å finansiere økonomiske tiltak. Høyere budsjettunderskudd i dag svekker bærekraften i statsfinansene på lengre sikt. Fremtidige generasjoner vil indirekte betale for dagens offentlige forbruk gjennom høyere skatter eller lavere offentlig forbruk enn ellers, skriver Sanner.

Det han i praksis sier, er at vårt land ikke lenger vil forbli en velferdsstat.

Norge blir med andre ord mer som et søreuropeisk land hva statsfinanser angår. Det er ikke særlig vanskelig å spå at korrupsjonen også vil øke når en mindre kake skal fordeles i en befolkning hvor det nasjonale samholdet har opphørt. Statskassen blir et åtsel for stadig flere gribber i inn- og utland.

Finansministeren peker på at oljefondet kan få mindre påfyll i fremtiden takket være klimapsykosen:

– Anslagene for fremtidige petroleumsinntekter er usikre. De avhenger av forutsetninger for priser, produksjon og kostnader i petroleumsvirksomheten. På lengre sikt er det usikkerhet om hvordan klimapolitikken vil kunne påvirke olje- og gassprisene og norsk petroleumsvirksomhet.

Faresignalene står i kø. Også ledigheten kan anta søreuropeiske proporsjoner:

Jan Tore Sanner beskriver også at det er en reell bekymring for at økningen i arbeidsledigheten kan bli permanent. Den registrerte arbeidsledigheten var i slutten av mars den høyeste i etterkrigstiden

Endelig har Norge fått en voldsomt oppblåst offentlig økonomi:

– De samlede offentlige utgiftene i Norge anslås å tilsvare 66 prosent av BNP. Økningnen skyldes både oppgangen i offentlige utgifter og nedgangen i verdiskapningen i fastlandsøkonomien, skriver Sanner i sin redgjørelse.

Men takket være den store pengebingen kan ledighetstall av spanske dimensjoner unngås:

– Om lag en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge er sysselsatt i offentlig sektor. Det er høyt i OECD-sammenheng, selv når det tas høyde for at Norge i mindre grad enn andre land bruker private leverandører til offentlige tjenester.

Norge er altså blitt en statsdominert økonomi som lever på svinnende sparemidler, som skal deles på en befolkning der samholdet avtar og konfliktpotensialet øker.

Samtidig krever en påtrengende ideologi at landet skal avvikle sin mest lønnsomme næring, og en annen at vi skal hente hit noen terroristfamilier og i det store og hele redde verden.

Situasjonen roper på voksne mennesker, men det er knapt noen å se i det politiske landskapet. Politisk suksess kan dertil vanskelig oppnås ved å helle kaldt vann i blodet på en befolkning som ikke ser alvoret i trendene Magnus Blaker trekker opp. Verden vil som kjent bedras.

 

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!