Kommentar

Så vokste ikke trærne inn i himmelen denne gang heller. De siste årene har vi lullet oss inn i forestillingen om at vi satt på en enorm pengebinge. I virkeligheten er pengene bundet opp i pensjoner til en voksende og aldrende befolkning. Theodor Kittelsen: Soria Moria (1900).

 

Allerede om åtte år vil veksten i utgiftene til alders- og uførepensjon fra folketrygden være så høy at den vil spise opp oljepengene som regjeringen kan bruke over budsjettet, ifølge Finansdepartementets egne beregninger. Da blir det ikke lenger anledning til at finansministeren kan ta penger fra Oljefondet og bruke på fregatter og fjerning av bomstasjoner, skriver DN (bak mur).

Tirsdag 14. mai la Regjeringen frem revidert statsbudsjett, og foreslo der å bruke 2,9 prosent av Oljefondet eller 238,1 milliarder kroner til å tette det såkalte «strukturelle underskuddet» (det oljekorrigerte underskuddet anslås til 229,2 mrd. kroner i 2019 (Document har skrevet om dette her), og er altså 8,8 mrd. kroner mindre enn det strukturelle underskuddet).

Økningen fra 2018 er på 24,3 milliarder. Siden årtusenskiftet har bruken av oljepenger over statsbudsjettet økt kraftig:

  • 2002:  32,9 milliarder
  • 2007:  43,7 milliarder
  • 2012: 110,4 milliarder
  • 2017: 214,6 milliarder

Som tallene viser, har pengebruken over statsbudsjettet siden 2000 økt kraftig. Ifølge beregninger fra Finansdepartementet vil verdien av Oljefondet i fremtiden vokse saktere enn før, og parallelt med en forventet reduksjon i inntektene skyter utgiftene fart.

Allerede i 2027 vil utgiftene til pensjon og trygd vokse raskere enn regjeringen vil kunne øke oljepengebruken. Omtrent ti år etter det igjen vil også uttaket fra Oljefondet begynne å avta, mens utgiftene vokser videre.

– Samtidig pusher medianvelgeren 50. Ikke så rart ungdomspolitikerne er kritisk til dagens budsjettpolitikk. Oppvasken må de ta, kommenterte NHOs sjeføkonom Øystein Dørum på Twitter etter at budsjettet ble lagt frem.

Noen milliarder fra eller til er isolert sett ikke det som velter norsk økonomi eller statsfinansene. Men når det blir noen milliarder fra eller til over mange år, og forpliktelsene blir større enn inntektene, vil dette over tid medføre større spenninger i økonomien og press på statens likviditet. Inflasjonsspøkelset truer.

Med et stadig større sprik mellom inntekter og utgifter, er sannsynligheten for at de beste tidene for norsk økonomi ligger bak oss, stor. For å minske gapet må det strammes inn. Men hvor skal man begynne å spare?

Det er liten tvil om at alle friske i yrkesfør alder, som står utenfor yrkeslivet og ikke bidrar med skatt på egen inntekt, svarer for en relativt stor andel av underskuddet på statsbudsjettet. Dette er et opplagt argument for at flere for det første må komme i jobb, og for det andre delta i arbeidslivet lenger enn det som er vanlig i dag.

Ord som kompetanse, videreutdanning, innovasjon og omstilling går ofte igjen når politikere skal beskrive hva som trengs for å komme helskinnet frem til et slags Norge 2.0. Og det er sikkert vel og bra og helt nødvendig i mange sammenhenger.

Men et av de enkleste tiltakene våre folkevalgte kan gjøre, er å sikre at en så stor andel som mulig av den friske og yrkesføre befolkningen har evne og vilje til å bidra. Det gjelder både dem som allerede er her, og dem som antas å komme hit i fremtiden. NAV har ikke plass til mange flere i årene som kommer.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!