Sakset/Fra hofta

Nordflanken, en ubemannet plattform på Valhall-feltet, som ventes å produsere noen hundre millioner fat olje til før det stenges ned. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.

Statens finanser er under press, og det kan bli krevende å sikre velferdsstaten uten økte skatter, tror økonomer og politikere. – Vi må kutte offentlige utgifter, og vi må øke skattetrykket, sier stortingsrepresentant Tore Storehaug (KrF). Hørt den før?

– Det er økende press på offentlige finanser, sa professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo, på Januarkonferanse onsdag. Det er E24 som skriver dette.

Ifølge Holden er ikke avkastningen i Oljefondet tilstrekkelig til å dekke det økende gapet mellom statens inntekter og utgifter, som økonomene ofte omtaler som «haikjeften»:

GAPENDE «HAIKJEFT»: Søylene viser regjeringens oljepengebruk hittil. Den stiplede blå linjen viser hvor mye oljepenger som er tilgjengelig i tiårene fremover, og den røde stiplede linjen viser utgifter til alders- og uførepensjoner. Alle tall er målt som andel av Norges samlede verdiskaping. Hentet fra Perspektivmeldingen 2017.

Norge må enten øke inntektene, for eksempel i form av skatt, eller redusere utgiftene gjennom effektivisering eller kutt. Offentlige utgifter er ventet å øke, mens bidraget til norsk økonomi fra oljesektoren og Oljefondet blir mindre.

Temaet skatt setter ofte sinnene i kok, og kommuner og næringsliv har den siste tiden reagert kraftig på nye forslag om skattleggingen av ressursnæringer som oppdrett, vannkraft og vindkraft.

Et utvalg foreslo i november å innføre grunnrenteskatt på oppdrett, som kan gi staten rundt syv milliarder kroner i året. Et annet utvalg foreslo i oktober å avvikle lokale skatter på vannkraft, og anbefalte staten å vurdere grunnrenteskatt også på vindkraft.

Lavere skatteinngang til det offentlige fører til mer krevende prioriteringer for politikerne på Stortinget. Men våre folkevalgte har ikke mye nytt å komme med når det gjelder synspunkter på skatt. Det er hakk i plata og dårlig overblikk som preger deres kommentarer:

– Det handler om å utvide skattegrunnlaget, enten det handler om å få store, digitale selskaper til å betale mer, eller om å se på hvor det ligger ressursrenteskatter, sier KrFs Tore Storehaug.

– Men noen må bli skuffet, enten det er kommuner, næringer eller privatpersoner?

– Og det er politikk, fordelingen av byrder og hvem som skal betale i fremtiden. Det jeg tror blir viktig for at vi skal lykkes som nasjon er å lære av fortiden, og lage et system som har legitimitet, der de som har ressurser bidrar mye, og der vi har en god omfordeling, sier Storehaug.

Stortingsrepresentant Ingrid Heggø (Ap) mener som forventet fra den kanten at de som har mye penger må bidra mer, men partiet vil skjerme dem som tjener minst.

Hun erkjenner imidlertid at staten har utfordringer med finansene, men går ikke inn i debatten om å kutte i det offentliges kostnader. Det blir dermed kun en strøm av store ord og masse varm luft:

Alternativet til økte skatter er ifølge Heggø kutt i offentlige budsjetter, noe som i verste fall kan bety dårligere tjenester og velferd for innbyggerne.

– Det er i alle fall ikke vår linje. Så da må vi bruke hele det spekteret vi har. Vi har hatt et forslag om å vurdere skatt på jomfruelige mineraler. Så er vi i gang med en prosess med å se både på vind, vann og havbruk, sier Heggø.

På programmessig vis vil hun også «ta» de superrike, selv om beregninger viser at skatteprovenyet fra en «rikingskatt» som formuesskatten kun dreier seg om relativt beskjedne 14 milliarder, hvorav 8 milliarder er knyttet til næringsvirksomhet (tall for 2018).

Til sammenligning er f.eks. utgiftene til bistand (u-hjelp) i 2020 på 37,6 milliarder kroner, NAV nesten 500 milliarder kroner, mens sekkeposten «andre utgifter» er på 278,6 milliarder.

Av de 34 landene som er med i OECD, er det i dag bare Norge og Sveits som har formuesskatt, men Sveits’ formuesskatt er så ulik Norges at landet er et opplagt mål for norske skatteemigranter. Flere kantoner i Sveits har dessuten maksimaltak for formuesskatten, og det er neppe noen enkeltpersoner i landet som betaler noe i nærheten av norsk formuesskatt.

Det som i tillegg er spesielt for Norge er ikke bare at vi opprettholder formuesskatt, men at vi siden 2009 ikke lenger har et maksimaltak for samlet skatt, skriver professor Ole Gjems-Onstad i DN (bak mur):

Da den norske begrensningsregelen ble opphevet i 2009, var taket satt til 80 prosent. Den ble fjernet som ledd i regjeringen Stoltenberg IIs tiltak for hardere beskatning av «rike».

Dermed er det i Norge ingen øvre grense for hvor mye samlet skatt kan utgjøre av skattepliktig inntekt, 100 prosent, 1000 prosent osv. En pensjonist kan i Norge risikere at hele pensjonen og all kapitalavkastning, og mer, må betales i formuesskatt.

En familiehytte på Sørlandet kan bli en økonomisk hodepine i alderdommen.

Fremtiden byr på et stadig større gap i offentlige finanser.

I Perspektivmeldingen fra 2017 anslo regjeringen at statens utgifter fra år 2030 vil øke med rundt fem milliarder kroner mer hvert år enn det statens inntekter øker.

Dette gapet vil fortsette å øke med fem milliarder i året frem til 2060, hvis trenden fortsetter. Uten endringer vil regjeringen kunne mangle 150 milliarder til å dekke utgiftene sine i 2060, ifølge regnestykkene i Perspektivmeldingen.

I disse beregningene har man ikke tatt høyde for noen økning i innsatsen på offentlige tjenester. – Utfordringene er på mange måter større enn det som lå til grunn i Perspektivmeldingen, sier professor Steinar Holden.

Det er verdt å ta med seg at de samlede utgiftene i stats- og kommuneforvaltningen var om lag 1 780 milliarder kroner i 2019. Dette tilsvarer 59 prosent av BNP for Fastlands-Norge, skriver SSB. I perioden fra 2012 og fram til oljeprisfallet sommeren 2014 utgjorde de offentlige utgiftene om lag 55 prosent av BNP Fastlands-Norge.

Med Høyre og FrP i regjering siden 2013, har altså offentlige utgifter økt fra ca 55 prosent til 59 prosent i deres regjeringstid. Det kan neppe kalles tradisjonell, borgerlig politikk med «tæring etter næring» som doktrine.

SSB skriver videre:

At de offentlige utgiftene har økt, målt som andel av BNP, må også ses i sammenheng med innfasing av oljeinntekter gjennom uttak fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU – også kalt Oljefondet). Den kraftige veksten i SPU har gjort det mulig å øke de offentlige utgiftene uten samtidig å heve skattene og avgiftene fra norske bedrifter og husholdninger.

Og da er vi igjen ved sakens kjerne: Norge bruker i 2020 hele 243,6 milliarder kroner mer i offentlige utgifter enn det er dekning for. Pengene hentes fra Oljefondet, der det fra flere politiske hold jobbes aktivt for å strupe inntektsstrømmen i form av å avvikle norsk olje- og gassnæring som en del av det «grønne skiftet».

Hvis ikke det «grønne skiftet» kompenserer for bortfallet av inntektene fra Oljefondet, og det litt faderlig fort, snakker vi ikke lenger om «haikjeften» som et problem. Andre og mer presise betegnelser må til.

Da spøker det nemlig for gamle Norge slik vi kjenner det anno 2020, og landet risikerer å bli et samfunn i raskt forfall med marginale pensjoner og skrantende velferd for folk flest.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!