Gjesteskribent

Bildet: Tre stolte damer presenterer den nye regjeringen i Moss 14 januar. foto: Joachim Dagenborg/Reuters/Scanpix

Medienes vinklende kommentariat har de siste dagene lekt seg med å kåre vinnere og tapere blant de tre partiene som nå er blitt enige om å danne ny regjering.

Det gir seg selv at når tre partier skal forhandle seg frem til en felles politisk plattform, så må hvert av partiene av og til være forberedt på å jenke seg vekk fra sine primærstandpunkter. Det er liten grunn til å harselere over det. Også partier i andre regjeringskonstellasjoner har måttet oppgi sine ønskeposisjoner. Dette vet SV alt om – partiet som for å bli med i Stoltenberg-regjeringen ikke ble til å kjenne igjen.

Den såkalte plattformen har mye omtrentligheter ved seg. Ikke mindre enn 92 spørsmål skal «vurderes». Det er Regjeringens hverdagsarbeid som vil klarlegge hva slike vurderinger vil føre til. Også de årlige statsbudsjettene blir politisk avklarende. Det er følgelig altfor tidlig å mene noe bestemt om hva som blir plattformens følger.

For vår del ser vi den kommende regjeringsdannelsen i et lengre perspektiv. Det tror vi også at statsminister Erna Solberg gjør. Hennes store prosjekt er å samle alle borgerlige partier i regjering under Høyres ledelse. Hun og Høyre prøvde dette etter den borgerlige valgseieren i 2013, men fikk det ikke til da. Kristelig Folkeparti og Venstre foretrakk rollen som parlamentariske støttekontakter.

Fremskrittspartiet sto i veien for dem. Det gjorde partiet lenge også for Høyre, som brukte mer enn to tiår på å la tanken på Frp-samarbeid modnes. Mange i Høyre, som for eksempel Kåre Willoch, godtok ikke en gang fremskritterne som borgerlige. Men så gikk det opp for Høyre at veien til regjeringsmakt ikke går utenom Frp, men i samspill med Siv Jensen & Co. Nå har Venstre trukket samme konklusjon.

Dette er en parallell til 1950- og 1960-tallets famlende borgerlige samling. Arbeiderpartiet fikk lett spill i valg etter valg fordi de borgerlige partiene foretrakk å operere under hver sin vesle fane i stedet for å søke sammen for å utgjøre et alternativ. Mange i Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti var skeptiske til Høyre. Det ble John Lyngs historiske misjon å samle de fire partiene ved å føre en politikk som bygde ned mistro for i stedet å skape grunnlag for gjensidig tillit.

Høyre stedte i 2013 så mye av sin Frp-skepsis til hvile at de to partiene fant sammen. Nå har Venstre fulgt etter. Den borgerlige samlingen har tatt et nytt skritt. Venstre er kommet til at partiet er borgerlig, noe partiets velgere alltid har vært.

Om Kristelig Folkeparti etter hvert også banker på Erna Solbergs dør, gjenstår å se. Knut Arild Hareide er en anestesipolitiker som har satt KrF i bevisstløs tilstand. I de distriktene hvor partiet ennå har stortingsplass, er KrF et klart borgerlig parti. Men i landsdeler hvor det er vanskelig å skille KrF fra SV, og stortingsplassene derfor er tapt, gjødsles lengselen etter sosialisme så sterkt at hele partiet går rundt i ørska.

For Fremskrittspartiet er Venstres inntreden i Regjeringen en ny seier. Partiet som ble sett på som en paria, et utskudd som lenge ble isolert utenfor det politiske kastesystemet, er nå ikke bare autorisert av Høyre, men også av Venstre. Mye av Regjeringens politikk er av gjenkjennbar Frp-opprinnelse. Dette er en parallell til det Martin Tranmæl, Arbeiderpartiets egentlige leder i tre tiår av det 20. århundre sa om sitt parti: Vår største seier er at vår politikk ble akseptert av våre politiske rivaler.

Med Venstres inntog i Regjeringen har Erna Solberg fullført nok en etappe på sitt distanseløp. Tiden vil vise om Regjeringen bryter målsnøret som trio eller kvartett.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.