Gjesteskribent

Theodor Severin Kittelsen Krigen mellom froskene og musene (1885)

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sliter med oppslutningen, noe som har én felles årsak: De har svake og uttørrede røtter og har glemt hvem de er til for.

Arbeiderpartiet har et sted mellom 22 og 24 prosents tilslutning. Det har partiet hatt i hele år. Fremskrittspartiet samler mellom 11 og 13 prosent av velgerne under sine falmede faner. Kristelig Folkeparti vaker rundt sperregrensen på 4 prosent.

Situasjonen er alvorlig for alle tre partier. Ap og FrP er halvert i forhold til storhetstiden. KrF har bare en tredjepart så stor oppslutning som i glansdagene.

Overfladiske analytikere vil vise til ytre venstre-sidens fremgang som forklaring på Arbeiderpartiets velgersvikt. Det er en avledning. SV utgjør sammen med røde og grønne kommunister ikke mer enn 13-15 prosent av velgerne. I historisk sammenheng er dette ikke mer enn hva SV hadde alene i partiets gyldne år.

Det er ikke lekkasjer til venstre som forklarer Arbeiderpartiets svikt, men den massive overgangen av velgere til høyresiden. Høyre har i alle etterkrigsår frem til de to siste stortingsvalgene hatt om lag 20 prosents tilslutning. Unntaket var partiets høykonjunktur i Willochs storhetstid. Nå er oppslutningen økt med 10 prosentpoeng. Legger vi til Fremskrittspartiets eksistens, betyr det at høyresiden over tid har erobret bortimot hver 4. velger. Og de har Høyre og Frp i hovedsak overtatt fra Ap og KrF.

Høyres suksess skyldes i hovedsak at partiet har kopiert mye av Ap’s politikk. Vi har fått en repetisjon av en Einar Gerhardsens fortellinger fra 1960-tallet – om en eldre kvinnelig velger fra dypblå Oslo vest som hadde ringt Oslo Høire (med i den gangen) og bestilt skyss til valglokalet. I Mercedes’en betrodde hun partisjåføren at hun denne gangen skulle stemme på Arbeiderpartiet og grunnga partiskiftet slik: – Når det først skal føres sosialdemokratisk politikk i dette landet, foretrekker jeg dem som kan det!

Samtidig har Ap adoptert mye høyrepolitikk – akkurat som hva statsminister Jan P. Syse sa for tre tiår siden:

– Arbeiderpartiet har stjålet Høyre klær mens vi badet!

Kristelig Folkeparti ble stiftet for å danne kringvern om kristne verdier og samtidig demme opp for sosialismens utbredelse. Nå for tiden har partiet glemt sin opprinnelse og er blant de sterkeste pådriverne for en langsiktig omdannelse av Norge til et land preget av islam – samtidig som partiet gjør seg lekker for og flørter med venstresiden. Det sier seg selv at et parti som på den måten skjærer av sine røtter får problemer med utviklingen.

Fremskrittspartiet har også sitt å slite med. Partiet fikk nesten hver 4.velgers støtte ved stortingsvalget i 2009. Nå stiller bare hver 8. velger seg bak partiet.

Dette er en følge av at partiet i regjeringsposisjon ikke lenger er gjenkjennbart. Bortsett fra den forsterkede satsingen på samferdselsoppgavene, har partiet lite å vise til etter fem år i regjeringskontorene. Partiet forvalter en innvandringspolitikk som en nå ser følgene av i Oslos bydeler og selv i bygder. Asylpolitikken er bare tilsynelatende tilstrammet. Årlig trenger 20 000 fjernkulturelle seg inn i landet med hjemmel i utdaterte regler om familiegjenforening. Dette er FrP med på. Skuffede velgere setter seg på gjerdet.

Arbeiderpartiets rotavskjæring har fått dramatiske følger. Det er også tilfelle i KrF. Hvis Frp ikke får satt et sterkere preg på Solberg-regjeringens sentrumsorienterte politikk, er det trolig bare et tidsspørsmål før oppslutningen bare får ett siffer foran kommaet.

Spørsmålet er om de rotskjærende partier tar velgernes signaler inn over seg.

 

 

Støtt oss

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!