Gjesteskribent

For aller første gang i partiets historie, med en valgoppslutning på 16,3 prosent å støtte seg til, sitter Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon. Der domineres de av et skinnkonservativt, politisk korrekt Høyre som forlengst har adoptert en fabiansk sosialistisk ideologi (hvilket innebærer at sosialistiske ideer gradvis innføres gjennom reformer), og som ikke skiller seg nevneverdig fra venstresiden i andre spørsmål enn beskatning og grad av privatisering.

Høyres funksjon har vært å bruke opp konservative stemmesedler på å arbeide for EU-medlemskap (med langsiktig mål om å utrydde vår selvstendige nasjonalstat), masseimmigrasjon, multikulturalisme, opphevelse av statskirken, selvbestemt barnemord opp til uke 12 (og med diverse unnskyldninger opp til uke 22), likekjønnet ekteskap og adopsjonsrett, kjønnslikestilling i militæret, opprettholdelse av det kulturradikale mediehegemoniet, menneskerrettigheter over tradisjonell moral, ideologiske militære intervensjoner, rehabilitering fremfor straff, grunnlovsstridig masseovervåkning av uskyldige borgere heller enn konvensjonelt politiarbeid, og en rekke andre ting som ville ha gjort Antonio Gramsci veldig stolt.

Budskapet konservative i dette landet snart må ta innover seg er at Høyre er deres fremste fiende. Selv Sosialistiske Venstre er mer konservative enn Høyre. Lysbakken bekymrer seg i det minste for prostitusjon, alkoholisme, rasering av distriktene, og trusselen fra EU mot vår nasjonale suverenitet, og anerkjenner at samfunnet er en organisme snarere enn en samling øyer. Ikke stjeler han konservative velgere heller – i og med at han er veldig åpen om sin kulturradikalisme – og derfor er det ikke han og hans partifeller som opptar plassen til hva som kunne ha vært et vaskeekte konservativt alternativ i norsk politikk. Som konservativ ville jeg ha stemt SV fremfor Høyre tusen av tusen ganger.

Det er ikke bare Høyre som svikter på borgerlig side. Velgerne til Kristelig Folkeparti var nok både i sjokk og vantro da de våknet opp til nyheten om at stemmene deres hadde blitt brukt til å avvikle statskirken. Det nyeste fra dét holdet er at ungdomspartiet har omfavnet den nye ekteskapsloven, og at deres mer oppvakte velgere, som ser hva som foregår, har gått over til De Kristne – et parti som fikk 0,6 prosents oppslutning i sitt første valg uten å ha blitt viet så mye som en notis i avisene.

Til forskjell fra de andre partiene på borgerlig side, som kjører i samme retning som venstresiden i et lavere gir, har liberalistene i Fremskrittspartiet faktisk våget å utfordre det kulturradikale etablissementet på flere sentrale punkter (justispolitikk, innvandring, kulturpolitikk). De har vært en siviliserende kraft i landet, og en viktig årsak til at det norske debattklimaet ikke har degenerert til svenske tilstander.

Fra et strategisk perspektiv ser imidlertid fremtiden dyster ut for partiet. Forut for valget lovet de langt mer enn hva de realistisk kunne innfri, og har i mange saker hendene sine bundet av sine samarbeidspartnere. Så snart det har gått ut på dato å skylde på arven fra de rødgrønne vil dessuten den politiske jernloven regjeringsslitasje aktualiseres. Da vil de «blåblå» holdes ansvarlige for det meste som går galt i landet, og etter alt å dømme starte å synke en god del på meningsmålingene.

Venstre og Kristelig Folkeparti har forsøkt å unngå utsiktene for regjeringsslitasje ved å holde seg utenfor regjeringskontorene. De vet at det ikke er etablert noen alternativer av betydning til høyre for Fremskrittspartiet, og at alt press nå vil komme til venstre for regjeringen. Da kan velgerne i hovedsak bare gå én vei. Så snart regjeringspartiene begynner å lekke mot venstre, kan en stor andel av deres velgere dermed komme til å dryppe over på sentrum.

Erfaringen fra andre vestlige land med høyrevridde, pseudokonservative regjeringer har dog vært en ganske annen, siden deres konservative og libertarianistiske bevegelser har etablert partier som har presset til høyre for disse igjen. Vi så det i Canada, der det en gang så overlegne Progressive Conservative Party ble utryddet i 2003 av Stephen Harpers Reform Party. I dag er Harper statsminister i Canada, noe han sammenhengende har vært siden 2006.

I 2010 kom de konservative til makten i spann med liberaldemokratene i Storbritannia. Libertarianistiske UKIP, som ved valget oppnådde knappe 3,1 prosent av stemmene, har siden den tid ligget og presset til høyre for regjeringen. De har blant annet spilt på at Conservative Party har vært for halvhjertede både når det kommer til innvandring (som de har kuttet med en tredjedel) og EU (der de lovet et referendum som aldri kom). I en meningsmåling utført for Sunday Mirror sist helg hadde UKIP en oppslutning på 19 prosent.

Vi har sett lignende tendenser i blant annet Nederland (Frihetspartiet fra 5,6 prosent i 2010-valget til over 20 prosent i dag), Danmark (Dansk Folkeparti fra 12,3 prosent i 2011-valget til rundt 18 prosent i dag), Sverige (Sverigedemokraterna fra 2,9 prosent i 2006-valget til nærmere 10 prosent i dag), Finland (Sannfinnene fra 4 prosent i 2007 til nærmere 20 prosent i dag) og Frankrike (Nasjonal Front fra 10 prosent i presidentvalget i 2007 til omkring 25 prosent på presidentmålingene i dag).

Å stable på beina et sterkt og levedyktig konservativt alternativ til høyre for Fremskrittspartiet og Høyre kan bære med seg en rekke fordeler:

1)    Mange velgere vil gå til høyre for Fremskrittspartiet i stedet for til venstre for dem når regjeringsslitasjen for alvor slår inn. Da kan pendelen fortsette ytterligere mot høyre, slik som vi har sett skje i en del andre land, heller enn å svinge tilbake i motsatt retning.

2)    Høyre, et kulturradikalt parti med en relativt stor andel kulturelt konservative velgere, kan settes under et storstilt, målrettet angrep. Så lenge Høyre står stødig vil etablissementet for alltid forbli kulturradikalt. Vi lever ikke i et politisk progressivt land på grunn av den tradisjonelle venstresiden, som kun gjør det en venstreside skal, men fordi høyresiden også har blitt del av den ideologiske venstresiden. Derfor må målet være å underminere og erstatte denne.

3)    Eksistensen av et slikt parti, som utvilsomt vil bli den nye skyteskiven for de politisk korrekte, kan bidra til at Fremskrittspartiets politikk gjøres mer respektabel og mainstream. Dette kan forskyve hele partispekteret et godt stykke til høyre på områder som for eksempel innvandring og justispolitikk.

4)    Valgsystemet, grunnet ordningen med utjevningsmandater, favoriserer flere allierte småpartier like over sperregrensen i stedet for ett digert parti. (Eksempel: Dersom velgerbasen til FrP ble splittet i tre jevnstore partier på litt over 5 prosent hver, ville det ha gitt deres politikk fordelen av utjevningsmandater tre ganger i stedet for én, samt forsynt dem med tre ganger så mange representanter i partidebattene. Det er på grunn av denne logikken at sentrumspartiene har mer gjennomslagskraft enn hva deres oppslutning tilsier.)

5)    Et slikt tenkt parti vil utøve en sterk innflytelse på det politiske ordskiftet. Den historiske eksistensen av FrP i diskursen, uavhengig av om de har hatt reelle utsikter for regjeringsmakt eller ei, har gjort en del posisjoner langt mer akseptable og stuerene enn hva de i en kontrafaktisk situasjon ville ha vært. Nye idéer i sirkulasjon kan både påvirke befolkningen som helhet og repliseres av andre partier (slik Arbeiderpartiet i en årrekke har lånt konkret politikk fra Fremskrittspartiet). Man kan også sette nye saker på dagsordenen. Makt handler altså ikke bare om antall seter i parlamentet, men også om tankemessig innflytelse.

6)    Gjennom en mer moderat økonomisk profil, og i tillegg gjennom appell til tradisjonelle konservative velgere og distriktsfolk, kan et slikt hypotetisk parti tiltrekke seg velgere mot ytre høyre som et liberalt, sentraliseringsvennlig FrP har frastøtt seg (segmenter av velgerbasene til Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet).

Partiet som etterlyses bør være nasjonalistisk og patriotisk; innvandringsrestriktivt og monokulturelt; ta et tydelig standpunkt mot EØS og globaliseringsbevegelsen; ønske å strippe utenrikspolitikken for ideologi til fordel for realpolitik; ha nulltoleranse for kriminalitet; og usjenert fremme sosial konservatisme med sekulære, utilitaristiske argumenter.

Det bør også være sofistikert og seriøst i sin fremtoning, og helt uten rasistiske eller ekstremistiske undertoner og sympatier. Det bør arbeide for å stanse deindustrialiseringen av landet gjennom fjerningen av håpløse miljøavgifter, satse tungt på infrastruktur, forskning og utvikling, og se til våre svenske, sosialdemokratiske naboer for et mer fornuftig, bærekraftig forhold mellom offentlig og privat sektor.

Hadde man hatt et slikt oppegående konservativt alternativ i norsk politikk – som rommet personligheter av kaliberet til Asle Toje, Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde – ville det hatt mer enn en realistisk sjanse til å utfordre sperregrensen. Dersom Miljøpartiet De Grønne (et parti som vil avvikle både oljenæringen og flyindustrien) kan klare det med Sosialistiske Venstre og Arbeiderpartiet i regjering, er det lite som står i veien for at konservative kan oppnå noe tilsvarende med Fremskrittspartiet og Høyre i posisjon.

Omstendighetene ligger nå til rette for dette. Alt det står på er politisk vilje – noe sanne konservative i dette landet beklageligvis historisk sett har manglet (derfor ble også høyresiden kuppet til å begynne med). Forhåpentligvis har man nå lært av sine tidligere feil, og av andres suksess ikke minst.

I 1968 var det kulturradikalerne som hadde sjel – i dag er det oss.

 

Olav Drange Moen er mastergradsstudent i statsvitenskap ved NTNU.