Mange som jamrer og klager over at Norge er blitt et altfor sosialistisk, flerkulturelt land, er bestandig raske med å klandre Arbeiderpartiet og den politiske venstresiden for utviklingen.

Ved første øyekast virker nok dette som en rimelig ansvarsplassering. Men la oss nå for all del se rasjonelt på saken: Gjør ikke egentlig bare Arbeiderpartiet det et sosialistisk parti er ment til å gjøre, nemlig å sørge for ukontrollert masseimmigrasjon og løpende bygge ned våre tradisjonelle institusjoner?

Spørsmålet en bør stille seg, er hva det impotente, skinnkonservative partiet Høyre har foretatt seg når de har sittet ved makten. Har de reversert de sosiale reformene til Arbeiderpartiet? Satt en stopper for innvandringen?

Høyre liker å deklamere seg selv som et konservativt parti, selv om de ikke har noen konservative standpunkter. Slik kan de virke som et fluepapir for konservative velgere, som frivillig lar seg passivisere. Så lenge dette skjer, kommer utviklingen til å fortsette i mer eller mindre samme retning som før i uoverskuelig tid framover.

Ifølge Høyres eget stortingsvalgprogram ønsker de å øke antallet kvoteflyktninger og ta imot flere innvandrere fra utenfor EØS-området enn det vi gjør under de rødgrønne. Hvor mange av deres velgere ønsker egentlig dette?

Videre mener de at Norge bør se på flere «alternative straffeformer» i narkotikapolitikken, det vil si myke opp ytterligere. I alkoholpolitikken vil de ha døgnåpne skjenketider på byen, samt billigere sprit og salg av øl i butikkene hele åpningstiden, slik at vi kan opphøre å være blant landene i Europa med minst alkoholkonsumpsjon per innbygger, med alle de sosiale problemene det vil føre med seg.

Som om ikke dét var konservativt nok, stemte deres stortingsgruppe nærmest i samlet flokk for den nye ekteskapsloven, som innebærer at homoseksuelle nå kan vurderes som adoptivforeldre.

De var blant pådriverne for opphevelsen av statskirken, hvilket heller ikke kan sies å være så veldig konservativt. Å tro at dette skulle lede til et mer ateistisk samfunn, slik som så mange virker å gjøre, er å misforstå implikasjonene av reformen. Statskirken fungerte først og fremst som en buffer mot fremmedreligiøs innflytelse. Snart har Islamsk Råd like mye de skulle ha sagt som kirken i det offentlige rom.

Fabian Stangs prominente rolle i den islamistiske demonstrasjonen mot produksjonen av en D-film produsert av koptisk kristne flyktninger i USA, mens han tiet om de hundretusenvis av deres brødre og søstre som på tidspunktet flyktet Egypt grunnet islamsk intoleranse, er også fremdeles friskt i minne.

Sist, men ikke minst, virker Høyre svært ivrige etter å underminere Norges politiske, kulturelle og sosiale suverenitet gjennom sin hengivenhet til avnasjonaliserings- og avdemokratiseringsprosjektet Den europeiske union. Deres globalisme er selvsagt, i likhet med alt det andre de står for, aldeles antitetisk til alt som heter konservatisme.

I Norge er det ingen konservative partier å stemme på. Høyre har sviktet i sin rolle. Fremskrittspartiet er som kjent et usofistikert liberalt parti som ønsker snikamerikanisering. Deres økonomiske laissez faire-filosofi har generelt veldig liten appell hos «folk flest», selv om de profitterer på en slagkraftig justis- og innvandringspolitikk.

For at et mer effektivt alternativ kan stables på beina på høyresiden, er de gamle partiene først nødt til å vises ryggen. Det går ikke an å reformere Høyre innenfra, tatt i betraktning at en ny generasjon indoktrinerte epigoner og politiske kloner allerede er avlet opp gjennom ungdomsorganisasjonen deres.

Kanskje bør en begynne å se til «United Kingdom Independence Party» i Storbritannia eller det euroskeptiske «Alternative für Deutschland» i Tyskland – to konservative partier som har oppnådd relativt store velgerbaser på kort tid – for inspirasjon? Eller har vår mellomtilværelse i EØS paralysert oss helt?

Hovedpoenget er uansett at den konservative høyresiden bør begynne å klandre seg selv og sin egen inkompetanse for dagens tilstand, i stedet for å ustanselig skylde på den dyktigere venstresiden.

Høyreorienterte i Norge går aldri i demonstrasjonstog. Selv om nærmere 50 prosent av befolkningen ønsker innvandringsstopp, ifølge tall fra Integreringsbarometeret av 2012, gidder så godt som ingen å demonstrere for det. Gatene er på en annen side proppfulle hver gang det skal demonstreres for at ulovlige asylsøkere skal få bli.

Ingenting er mer patetisk enn tafatte Høyre-velgere som skylder på Arbeiderpartiet for masseimmigrasjonen. De burde henge hodene sine i dyp skam.

I jul skrev jeg et leserinnlegg i Aftenposten til forsvar for narkotikaforbudet. Selv om 4 av 5 nordmenn ikke ønsker å legalisere cannabis, så jeg som forventet ingen av dem i kommentarfeltet.

Selv Minerva, et påstått konservativt tidsskrift, er langt mer liberale enn den gjennomsnittlige nordmann i dette spørsmålet. I 2011 kom de med utgaven «Legaliser Narkotika». Der kalte de ikke bare for full legalisering av cannabis, men også for opphevelse av forbudet mot hardere stoffer som heroin, amfetamin og kokain.

Situasjonen er så absurd som den er fordi virkelige konservative aldri gidder å utdanne seg til å bli journalister. Heller ikke det er, i motsetning til hva mange liker å tro, venstresiden sin skyld. Selvfølgelig er det blitt nær sagt umulig for politisk konservative å få innpass i medienorge. Elefanten i rommet her er imidlertid at konservative lot det skje.

 

Olav Drange Moen er student i statsvitenskap ved NTNU.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂