Kommentar

Kongens standhaftighet ved tyskernes invasjon av Norge i 1940 var det mest formidable bidraget til det norske kongehusets merkevare noensinne. Hvem er det i dagens politiske landskap som viser om så bare tilnærmelsesvis kong Haakons kvaliteter? Knut Arild Hareide gjør det i alle fall ikke. Detalj fra Nils Aas’ statue av kong Haakon VII (1872–1957) på 7. juni-plassen i Oslo. Foto: Michal Klajban / Wikimedia Commons (utsnitt).

Etter å ha jobbet i over 20 år med reklame og merkevarebygging, og vært over 10 år i politikken, føler jeg meg mildt kompetent til å si noe om hva som gikk galt med KrF, for de gjorde samme tabben som akk så mange andre jeg har sett: I forsøket på å bli populære, kastet de merkevaren overbord og ble som alle andre. Kristendommen var ikke bra nok. I stedet «kuppet» Hareide partiet, og forsøkte å gjøre partiet like tidsriktig som Arbeiderpartiet og den røkla. Dermed ender man med å bli til ingenting. Og han er ikke den eneste partilederen som gjør den tabben.

Merkevarebygging innebærer å skinne så folk tiltrekkes av lyset, i stedet for å løpe etter folk for å vise at du har sett lyset. Det innebærer å ha verdier og ståsted, selv om et flertall tar avstand fra det. Det innebærer å stå støtt på sitt, og se på kritikk som en bekreftelse på at man gjør noe riktig. Det er å si «Dette er vårt produkt. Skal du ha, eller skal du ikke ha?» Men det krever ryggrad, en voksen hjerne, samt et modig hjerte som vet forskjellen på rett og galt. Hareide har ingen av delene. Han er en udugelig, opportunistisk leder med masse føleri og null substans – og oppslutningen beviser det.

KrF er ikke noe regnbueparti. KrF er ikke et flerkulturelt parti. Det er ikke et parti for masseinnføring av islam eller krigføre menn med ukultur og null utdannelse. Navnet tilsier at Kristelig Folkeparti er et parti for kristenfolket og en folkelig kristendom, og den store kulturarven kristendommen har etterlatt. Det finnes hundretusenvis av mennesker som omfavner kristendommen varmt. Som tror, tviler eller i det minste har sympati for Jesu ord. De er stort sett konservative – men det er ikke ledelsen og mange tillitsvalgte i KrF. De er sosialister som sikret AP regjering fra 1986 til 1989, og fra 1990 til 1997. Hva skal det forestille? «The proof is in the pudding», som vi sa i reklamebyrået.

Det er nye tider for den stakkars kristendommen nå.

Omveltningene i 1968 gjorde kristendommen gammeldags, stiv og bakpå. Det ble kleint å være kristen, mens nå er det hipt å være muslim. (Av fullstendig uforklarlige grunner.) Sosialistene mobbet kristendommen til kirkene ble tomme, men elsker at moskeene er fulle. Noe måtte gjøres med kristendommen, og hele det store apparatet som skulle vitalisere den, gjorde alt feil. De glemte at det handler om rett og galt. Det handler om tro, og ikke om bevis eller fornuft. Det handler om livssyn, og ikke om synsing eller bevis. Det handler om å bære flammen, og ikke brenne ned hele trosgrunnlaget.

Jeg er usikker på om ledelsen i KrF noengang har trodd på Jesus, Guds ord, Bibelen, Gud og kristendommen generelt, eller om det bare er et bekvemt politisk verktøy. Ordet «Kristelig» i partinavnet har alltid vært en mektig merkevarebygger, men partiet har i liten grad brydd seg om innholdet. Det ble mye prat om rusbrus, bistand og de stakkars asylsøkerne. Og nå er Krf mer globalistisk enn Arbeiderpartiet, på bekostning av kristenfolket som trengte et parti for seg og sitt. Jeg har ikke sett et tilsvarende sammenbrudd for en merkevare siden Braatens SAFE plutselig skulle bli som SAS. Se hvordan det gikk.

Hvorfor bryr en ateist seg om Krf?

Saken er at kasuset KrF er interessant både politisk og markedsføringsmessig. KrF er en studie i hvordan man ødelegger sin egen merkevare gjennom å ikke tro på sitt eget produkt. Og det er lederen sin skyld. Rett nok: En sterkere rendyrking av det kristne og konservative kunne neppe fått KrF høyere enn 10-15% før 2015, men det er vel hakket bedre enn 3%? Det ville fortsatt gjort KrF til en viktig aktør, med et klart ståsted og et klart budskap. En politisk merkevare for en viktig gruppe mennesker. Hva er KrF nå?

Etter 2015 kunne imidlertid kristendommens konservatisme hatt potensiale for en mye større oppslutning, hvis KrF bare hadde holdt seg til solid merkevarebygging. Etterhvert som flerkulturens kaos sprer usikkerhet og splittelse, begynner velgere å savne hva de hadde. Sosialistene vil forandre alt, (slik det røde nedrivningsprosjektet alltid har ønsket) men velgerne begynner i stedet å spørre seg hva man bør ta vare på, og hvor samfunnet egentlig skal?

Noen må ta den jobben. Noen må henge seg på bremsen. Den jobben kunne KrF tatt, men under Hareide har KrF blitt et stadig mer ukritisk og mushy globalistparti uten hverken troverdighet, styring, innhold eller velgere, og nå vil han gå «all in» over til sosialistene. Det vil nok hverken partiorganisasjonen eller velgerne, men skaden har skjedd. Farvel.

Og så kom Islam.

Norge islamiseres, som resten av Europa: Langsomt og sikkert, mot smilende forsikringer om at det aldri hverken kan eller vil skje. Krigerprofetens totalitære mørke sniker seg frem, forkledd som en religion – men det ER et politisk, antidemokratisk samfunnssystem, komplett med sitt eget uforanderlige, guddommelige lovverk fra oldtiden. Allah vil ikke ha frihet, fremgang eller sivilisasjon – han forlanger bare underkastelse, og det skaper stillstand, kaos, vold og undertrykkelse overalt hvor det får makt. Islam er fullstendig mislykket som samfunnssystem, har ingenting å bidra med, og har ingenting i Europa å gjøre.

Likevel: Dette kvinnehatende samfunnssystemet av menn, for menn, albuer seg inn i Norge gjennom krav om ytringsfrihet, religionsfrihet, raushet og mangfold – altså alt som islam mangler og søker å frata mennesker for godt. Mohammed på sin side opphevet absolutt alt Jesus sa, og hva gjorde Kristelig Folkeparti og Hareide med det? De omfavnet mørket, og satte likhetstegn mellom islam og kristendommen. Selv en ateist som jeg ser at disse to er rake motsetninger – nettopp derfor de har ligget i krig med hverandre i 1400 år. Den krigen er over i Hareides softe hode. Det er den ikke i Imamenes hode. Tvert om. De ønsker ikke flerkultur. De ønsker bare mer islam, til alt er islam. Gud vil det.

Var jeg religiøs, ville jeg trodd Satan sjøl var på ferde.

Bare onde makter kan vel forhekse og forvirre kristenfolk og tidligere så religionskritiske sosialister på denne måten? Hvorfor ser de ikke det som er så grundig dokumentert gjennom 1400 år? Tror de Iran og Saudi-Arabia er rene tilfeldigheter? Tror de ikke presteskapet der «forstår» islam? Heldigvis er jeg ateist og tror ikke på onde makter, så jeg må pent støtte meg til mer jordiske forklaringer: God, gammeldags middelmådighet, kombinert med uvitenhet, blandet med en evig jakt på velgere, mikset med redsel for å krenke noen, blandet med en underbevisst frykt for islamsk voldsbruk.

Jihad og krenket raseri lurker nemlig alltid i bakgrunnen der Islam kommer i forgrunnen, og Europeere begynner å bli vant til det. Det er normalt nå. Hva kan man gjøre liksom? La oss gi dem hva de forlanger, så blir det ikke noe bråk. (Yeah, right…) Hareide har redusert seg fra en partileder med stolthet, til en politisk børsteselger med flerkultur i kofferten, som knapt tror på sitt eget smil. Kjøp værsåsnill!? Uansett hva som står bak, har det ødelagt partiet. Men for godt?

KrF er ikke det eneste partiet som har en partileder som har stukket av med partiet

Det er flere partiledere som i altfor stor grad definerer sitt eget parti, og leder det vekk fra merkevarebygging. Det er nemlig fristende å jage etter nye kunder med et tidsriktig og tilpasset budskap, i håp om at det skal fenge mange og ikke irritere noen. (Fnys!) Arbeiderpartiets Støre gjør det samme. Høyres Erna Solberg. Fremskrittspartiets Siv Jensen. Venstres Trine Skei Grande.

Alle vil kappes om å være snille, hyggelige, spise kameler og omfavne alle, så ingen velgere irriteres eller vender dem ryggen. Det fungerer aldri i lengden. De eneste som står der de alltid har stått, er Venstre, som er like vinglete som alltid, og SV og Rødt som står bom fast i sosialistens røde sump, som nå gjøres grønnere og grønnere. Omprofilering kalles det trikset.

Hvem skal bli det norske nasjonalkonservative partiet?

Hvis ikke politiske partiet tør å stå for konservatismen, kristendom og norske verdier – hvordan skal velgere våge da? Hvis ikke et større parti tør å kalle islam det islam er (og alltid har vært) uten omsvøp, hvordan skal vi noensinne få stoppet mørket, sensuren og hetsen mot fornuften, friheten, opplysning og vestlige verdier? Denne feigheten og mangelen på profil blant norske partiledere og partier, skaper den antidemokratiske redselen og tausheten blant velgere som sosialistene dyrker. De stopper opposisjon, og fungerer som et bevis på at de har rett og høyresiden tar feil. Det er så ynkelig og så ødeleggende. Men du og du som det gir venstresiden nye velgere, selv om de ikke kan norsk.

Oppslutningen rundt Sylvi Listhaug viser at det er en skrikende mangel etter et parti som vender flerkulturen, globalismen, islam, EU-imperiet, EØS, klimahysteriet, postmodernisme og sosialismens stupide snillisme ryggen og sier: «Dette er vi imot. Vi mener noe er rett, og dermed er noe galt. Vi er et parti som setter Norge, nordmenn og det norske først, og norske interesser over alt annet.» DET er merkevarebygging. Sant og si er det ekte politikk. Etter at Høyre forlot konservatismen til fordel for «Solbergismen» (som omfatter å gi kake til alt og alle, og ikke prioritere noe) er det et stort, digert høl i norsk politikk, som noen til slutt må fylle. Det er bare å steppe inn i nisjen og overta den. Men hvem?

Går KrF ut, bør Senterpartiet inviteres inn.

Senterpartiet lukter på nasjonalkonservatismen, men står i feil blokk. Fremskrittspartiet kunne blitt det første liberalkonservativepartiet i Europa, men koser seg i regjeringsblokken. Høyre kunne funnet tilbake til fornuften, men sitter med Erna som blokkerer all fornuft. Og Krf kunne gripe sjansen på en politisk smash, men har flerkulturistene som står i blokk.

Hadde jeg vært statsminister nå, hadde jeg naturligvis løfta på røret til Slagsvold Vedum og sagt «Bli med i regjeringen, så får dere tre departement, et kjempeløft for bøndene på bekostning av bistand, og raust forhandlingsrom. Alt helt uten forpliktelser i 2021. Skal vi ta en prat?» Jeg skal se den partilederen som bare legger på røret for en slik mulighet til makt og gjennomslag. Hah!

Men det er lang vei frem når alle er med på godhetens pissekonkurranse, og absolutt ingen skal føle seg krenket eller nedprioritert. Partilederne kan kanskje politikk og taktikk, men de trenger et kurs i strategi og merkevarebygging. Kanskje et kurs i kristendom også.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!