Gjesteskribent

Det var en gang et annet Europa. The Limbourgh Brothers: Saint Paul the Hermit.

Kongens tale

Det nye Norge som nå stiger frem ble glimrende illustrert av kong Haralds tale i slottsparken 1. september 2016. Vi sakser:

«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.»

Dette er en hyllest til multikulturen.

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.»

Dette er en hyllest til normløshet.

«Nordmenn tror på Gud, Allah og Ingenting.»

Hva vi som folk tror på, betyr ikke lenger noe. Alt er like bra.

De som trodde at kongen skulle tale om norske verdier, norsk kultur, og norske tradisjoner, tok altså grundig feil. I stedet gir han tilkjenne et radikalt brudd med fortiden.  Nordmenn har ikke lenger enerett på sitt eget land. Nå kan alle med like stor rett kreve landet som sitt. Kristendommen avfeies med at Allah er like bra som Kristus.

Kongen taler på vegne av det offisielle Norge. Han slår fast at noe uavvendelig har skjedd. Det nye Norge har steget frem fundert på unikultur og troen på verdensomspennende felles verdier. Borte er både nasjonen og kristendommen. Kongens tale ble lovprist av en samstemt norsk presse.

Det nye Norge er et dårlig varsel for oss som har en personlig kristen tro. Vi er i beste fall å forstå som museumsgjenstander. På litt sikt er det all grunn til å tro at kristne verdier vil bli forstått som sand i maskineriet. Det er trolig med rette. Kristne verdier lar seg ikke forene med normløshet, eller med andre religioner som islam, ei heller med nasjonalstatens oppløsning.

Vi er altså ikke på parti med den nye verdensanskuelse. Det vil nok bli følbart. Vi nordmenn er vant med å marsjere i takt og mene det samme. En radikal motpol basert på kristen tro, vil ikke bli akseptert.

Og da kan vi stille spørsmålet:

Når begynte avkristningen og hvorledes har den utviklet seg over tid?

Det er de som vil trekke trådene helt tilbake til opplysningstiden på 1700 tallet. Det var en gjennombruddstid for vitenskap og fornuft. Men det var samtidig et angrep på tradisjonelle autoriteter som stat og kirke. Sannheten ble ikke lenger forvaltet av religionen alene. Tvert om, frigjøring fra kristendom ble sett på som en forutsetning for menneskets frie utfoldelse. Tankegangen var meget lik den vi finner i toneangivende kretser i dag. Man setter mennesket i sentrum. Mennesket er alle tings mål.

I en leder fra januar 2009 skriver daværende redaktør i Dagen Odd Sverre Hove at det er vanlig å datere starten på avkristningen i Norge tilbake til 1880-årene. Han viser til at tankene fra opplysningstiden for alvor slo inn over norsk kulturliv på slutten av 1800-tallet.

Nesten alle av de store kulturpersonene fra denne tiden som Bjørnson, Wergeland (død 1845), Garborg og Kielland tok stilling mot kristendommen. De var alle opptatt av å bygge det nasjonale Norge, men dette måtte være et Norge som var fri for tradisjonell kristendom. Det gjaldt særlig kirkens syn på ekteskap og moral, men også sentrale kristne dogmer ble retusjert bort.

Betydningen av at kultureliten vender seg imot kristendommen, er at den grunnleggende enighet om de verdier som samfunnet skal bygge på, kommer under press. Tradisjonell kristendom var ikke lenger det selvsagte verdigrunnlag.

Denne utviklingen forsterkes ved innmarsjen av den liberale teologi. Også den var influert av opplysningstidens tanker. De momenter i den kristne tro som ikke holdt mål i møte med den moderne vitenskap, måtte lukes bort. Det bibelske budskap måtte tilpasses den sunne fornuft.

Vi må også nevne Øivind Andersen. Han er opptatt av historiens faser og slår fast at vi nå er inne i det han kaller for forkastelsens fase. Den kjennetegnes ved at den sataniske innflytelse tar overhånd og en hedensk tenkemåte blir mer og mer populær. Det gror frem en åndelig mentalitet med forakt for Guds ord og kristelige verdier. Idealet i slike tider blir humanitet og liberalisme.

Forkastelsens fase begynte omtrent på 1850 tallet, skriver han. Men så føyer han til det de fleste andre unnlater å nevne: slike tider drar etter seg Guds rettferdige dom. Og da viser han til de kriger vi har hatt i det 20. århundre – altså første og annen verdenskrig.

På begynnelsen av 1900 tallet makter kristenfolket å gjøre motstand. Men på 1930-tallet begynner det å rakne. Både politikken og kulturlivet er i mellomkrigsårene preget av radikale strømninger. Hos Knut Hamsun for eksempel spiller kristendommen ingen rolle. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland står fjernt fra kristendommen. I det politiske liv er Arbeiderpartiet på full fremmarsj og de er erklærte motstandere av kristendom. De gjør sitt beste for å luke kristendommen ut av skoleverket.

Så kom krigen og angrepet på Norge. Kristne ledere i kirke og misjon organiserte seg i noe som het Kristent samråd. De så 9.april som en Herrens straff over forfallet i landet. I en fellesuttalelse fra oktober 1940 heter det at «Det gjelder for oss å høre hans røst og bøie oss i oppriktig bot for våre synder.»

Ole Hallesby sa det slik:

«Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.» Men så legger han tankevekkende til at mange mennesker «ser ikke Guds veldige hånd. De forstår ikke Guds rettferdige straff over Norges synder.»

Tankegangen her er nøyaktig den samme som hos Øivind Andersen. Gud må overgi menneskene til dom fordi de setter seg opp mot ham.

I dag ser vi at mange kristne viker tilbake for en slik tankegang. Gud dømmer riktignok, men ikke før på den ytterste dag. Her i tiden er det bare Guds nåde som gjelder. Men dette er en helt bibelfremmed tanke. En tanke som bare viser hvor langt bort fra Bibelen selv mange kristne er kommet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også