Urnes stavkirke. Foto: Concierge.2C / CC BY-SA 3.0 NO via Wikimedia Commons.

10 Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol, 11 for det står skrevet:
Så sant jeg lever, sier Herren,
for meg skal hvert kne bøye seg,
og hver tunge skal bekjenne Gud.

12 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
13 La oss ikke lenger dømme hverandre! Døm heller slik: Ingen må få sin bror eller søster til å snuble og falle.

Romerbrevet 14, 10–13

I sommer hadde jeg gleden av å besøke Hardanger- og Sognefjorden. Dette er landskaper med historie som gjør inntrykk på alle som gjester dem. Ikke bare viser de at gamle Norge fortsatt er i live og oppegående, du får også bekreftet vår kulturs og åndelige opphav.

I løpet av ferien stoppet vi blant annet ved Urnes, landets eldste stavkirke – en usedvanlig vakker kirke som man mener ble bygget i 1130, selv om guiden fortalte at nåværende kirke var bygget på tuftene til to eldre kirker.

Blant annet har kirken en portal på nordsiden som stammer fra en eldre kirke, og man er nødt til å bli imponert og rørt av den arbeidsinnsatsen man for snart 1000 år siden var villig til å legge ned av tid og krefter som var nødvendig for å bygge et hus der de kunne tilbe Gud og holde gudstjenester.

Da jeg studerte historie, var den aktuelle foreleseren opptatt av å formidle de materielle årsakene til at kristendommen vant fram. Han ble nesten sjokkert da jeg spurte om ikke han undervurderte troen og den åndelige dimensjonen ved det som fant sted. Om det ikke var slik at mennesket var glad over å ha blitt fortalt om en Gud som elsker dem og som sier vi alle er like innenfor ham?

Den vanlige fortellingen om kristningen av Norge tar som regel utgangspunkt i norske kongers politiske prosjekt, samtidig som de overser at misjonsarbeidet var et selvstendig prosjekt som foregikk samtidig, men også lenger fram i tid.

Det blir sjelden fortalt at dette misjonsprosjektet var kirkens prosjekt, ikke kongens. Det kongen lot gjøre, var å bygge det de kalte misjonskirker som kirken så drev videre. Byggingen av misjonskirker foregikk over lang tid. Morkenskinna kan fortelle at kong Øystein forteller kong Sigurd at han blant annet hadde finansiert kirkebygging i områder som var så godt som hedenske mens Sigurd hadde vært på tokt til Midtøsten.

Og det var dette som slo meg, der jeg stod inne i Urnes stavkirke: Det var en gang vi hadde ledere med politisk vilje og mot. Urnes stavkirke ble bygget i den perioden brødrene Øystein, Sigurd og Olav var konger. Det er riktig at disse kongenes politiske prosjekt ble gjennomført med makt, men ingen mennesker kan tvinges til å ta imot Jesus Kristus, og det visste også datidens konger. Men samtidig ville de innføre en tro som gjorde at de, både rettslig og religiøst, selv ble mindre, og deres undersåtter større. De ønsket at landet skulle tilbe en Gud som alle skulle bøye kne for. De forstod at et lands lovverk ikke kunne være bygget på ulike virkelighetsforståelser.

Et unikt eksempel på dette finner vi i Islands historie. Da nordmenn slo seg ned på Island på 800-tallet, var det både kristne og de som dyrket de norrøne gudene blant innvandrerne. Etter hvert ble det uenighet om hva som skulle være samfunnets fundament. I år 1000 oppstod det en alvorlig splittelse i befolkningen, og en tid var det faktisk tale om å dele landet i to, en kristen og en del for de som holdt seg til de gamle gudene.

Men Torgeir Ljosavatn, en av de hedenske lederne, forstod at dersom de delte loven i to, ville de også ødelegge freden. Han bestemte derfor at alle de som ikke var kristne, han selv inkludert, skulle la seg døpe og samlet gå over til kristen tro for på den måten å bevare nasjonen. Ifølge islandske kilder er det en unik hendelse i verdenshistorien at et helt folk på denne måten skiftet religion.

Det var dette, at en nasjon må ha samme lov, som også var utgangspunktet for Olav Haraldsson, da han ville innføre kristenretten i Norge. Kristendommens forståelse av menneskeverd kunne ikke bare gjelde én del av befolkningen.

Historien skapes av mennesker med vilje til å gjøre det de mener er det rette. Lederes betydning for lands utvikling må ikke undervurderes. Dårlige ledere kan ødelegge nasjoner, mens gode kan bygge opp, skape fred og velstand.

Statsminister Jonas Gahr Støre sa i en tale til AUFs sommerleir på Utøya at ekstremisme er som gift mot alle de oppgavene de skal løse, og trakk blant annet fram motstand mot retten til «å elske den man vil» som en av disse ekstreme kreftene. Det vil altså si at vår statsminister mener at det tradisjonelle kristne ekteskapet som ble innført med kristenretten, er som en gift som må bekjempes, og at dette er «en kamp på liv og død».

Spørsmålet blir da ganske enkelt: Hvilken side ønsker du å stå på?

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.