Kommentar

Du har sikkert hørt frasen: Muslimene har ikke gått gjennom opplysningstidens renselsesprosess, det forklarer deres voldelige atferd. Hege Storhaug i HRS brukte argumentet senest 25. april i år.

Denne troen på opplysningstidens siviliserende kraft er imidlertid lite annet enn en barnslig og naiv tro på det gode i mennesket, det er en tilnærming som hverken tar historien, mennesket eller troen på alvor.

Først av alt ligger det implisitt i påstanden at kristendommen også har blitt humanisert, at det var opplysningstiden som skapte vår tids humane kristentro. Men det er rett og slett en forståelse av historien som ikke stemmer med faktum. I min siste bok, Staten og Gud, er nettopp kristendommens betydning for vår sivilisasjon hovedtemaet, og jeg vil snarere si at det er kristendommen som siviliserte Europa, enn at opplysningstiden siviliserte de kristne.

De avskyelige handlingene vi i dag ser i Midtøsten, var vel kjent for middelaldermennesket. Datidens æreskultur, med tilhørende hevn og vold, var dagligdags, og er vel beskrevet i våre sagaer. Men sagaene forteller også en annen historie, en historie om endring og omvendelse, om hvordan vår sivilisasjon ble kristnet, og dermed humanisert, lang tid før den mye omtalte opplysningstiden.

Historikere er uenige om hvor raskt de siviliserende endringene fant sted, men det er flere tilfeller av øyeblikkelige overganger fra hedensk- til kristen tid, og sjelden ser vi det tydeligere enn i Islands historie.

Ynglingesaga_15_Gerhard_Munthe

Foto: Gerhard Munthe: Illustrasjon til Ynglingesaga.

Da nordmenn slo seg ned på Island på 800-tallet, var det både kristne og de som dyrket norrøne guder blant innvandrerne. Men etter hvert ble det uenighet om hva som skulle være statens fundament, og i år 1000 oppstod det en alvorlig splittelse i befolkningen. Det var til og med tale om å dele landet i to, en kristen del og en for dem som holdt seg til de gamle gudene. Torgeir fra Ljosavatn, en av de hedenske lederne, sa da at dersom de delte loven i to, ville de også ødelegge freden. Han bestemte derfor at alle de som ikke var kristne, han selv inkludert, skulle la seg døpe og samlet gå over til kristen tro for på den måten å bevare nasjonen. Ifølge islandske kilder er det en unik hendelse i verdenshistorien at et helt folk på denne måten skiftet religion.

Betydningen av kristendommens inntog på Island kommer godt fram i sagalitteraturen. Den ukjente forfatteren av sagaen om Gunnlaug Ormstunge skriver at «straks etter dette hende det beste av alt som har hendt på Island, at heile landet vart kristna, og at folket gav opp den gamle trua.» Gunnlaug Ormstunge og Ravn ville ha den samme kvinnen, og på Alltinget i 1006 utfordret Gunnlaug Ravn til holmgang. Holmgangen endte uavgjort, og det ble den siste holmgangen som ble utkjempet på Island. I sagaen kan vi lese at «to dagar etter vart det i lagretten sett i lova at det skulle vere slutt med all holmgang her på Island, og det vart gjort etter samråd mellom dei klokaste mennene som var til stades, og det var dei klokaste mennene som fanst i landet.» Gunnlaug og Ravn reiste imidlertid til Norge for å utkjempe kampen for der var holmgang fortsatt lovlig.

Holmgang og blodfeider var en del av hverdagen i det før-kristne Norden, og Njåls-saga viser hvor store konsekvenser denne rettsoppfatningen kunne få. Historien i Njåls-sagaen foregår på Island ca år 950-1015 e.Kr, og handler om vennskapet mellom Gunnar fra Lidarene og Njål på Bergborsvoll som stadig settes på prøve av slektninger som vil ha oppreisning fra hverandre for ulike krenkelser. Det hele ender med at begge blir drept, sammen med mange andre slektninger.

Med kristendommen ble imidlertid mennesket satt i en ny relasjon. Forpliktelsen til klanen ble sterkt svekket, enkeltindividet ble i stedet ansvarlig overfor staten og Gud. Det var derfor naturlig at lovgiverne på Island forbød holmgang og blodfeider, noe som viser kristendommens siviliserende effekt. Lovgiverne så at det var en sammenheng mellom kristendommen og statens sekulære lover.

Charlemagne_et_Louis_le_Pieux

Foto: Karl den store belærer sin sønn Ludvig den fromme.

Professor i teologi, Knut Alfsvåg, hevder at Konstantin gav kirken dens privilegerte stilling fordi han trengte den som politisk enhetsfundament, og at det etter keiserens mening ikke var noen annen institusjon som kunne fylle den oppgaven. Men kirken ble samtidig gitt en frihet til å definere sin egen selvforståelse, for en kirke som er i strid med seg selv vil ikke fungere som en grunnmur for samfunnet. Det ble et ærlig forsøk på å prege og forme samfunnet i samsvar med kristen tro og kristen virkelighetsforståelse, en virkelighetsforståelse som hadde utgangspunkt i inkarnasjonstanken: Jesus som både Gud og menneske. Med dette som utgangspunkt fikk den kristne etikken et guddommelig utgangspunkt, og med det et avgjørende fortrinn sammenlignet med annen tenkning.

botticelli-augustin

En av dem som var med å legge grunnlaget for den kristne forståelsen av staten og dens oppgave, var Augustin (354-430). Hans verk De Civitate Dei, «Guds by», påvirket den politiske kulturen i middelalderen. Professor Reidar Aasgaard hevder at De Civitate Dei var med å forme den karolinske renessansen da frankerkongen Karl den store (742-814) tok mål av seg å gjenreise det romerske riket, men da innenfor en kristen ramme. Augustins tanker og beskrivelser av de etiske kvaliteter hos «den gode keiser» gjorde et sterkt inntrykk på Karl den store og hans samtid. I Norge er Kongespeilet (1200 – tallet) et eksempel på samme påvirkning. Professor i historie, Leidulf Melve, skriver i boka Europeisk politisk historie 400 – 1750:

«Karl nytta den kristne styringsideologien for alt den var verdt; kjelder frå perioden – brev, diplom og lover er gjennomsyra av kristen retorikk som refererer til Karls guddommelege sanksjonerte makt som kristen romersk keisar… Alkuin (735 – 804), ein lærd ved hoffet til Karl, seier dette om den kristne styringsideologien: «Makt og visdom er gjeve av Gud til sin utvalde… Med desse to gåvene, heilage keisar, har guddommeleg nåde opphøgd Dykkar majestet til ein posisjon som ikkje kan samanliknast med dine forgjengarar…» Dei tidligaste fyrstespeglane – bøker som gjev råd til korleis en kristen konge bør oppføre seg – stammar frå karolingartida.»

Augustins drøfting og definisjon av et samfunn, myndighetenes rett til å bruke makt og hans forståelse av fred, gav en retning til middelalderens forsøk på å løse sin tids akutte samfunnsspørsmål. Vi kan si at i middelalderen var det store samfunnsprosjektet å bygge en felles samvittighet, en felles moral som staten skulle ta utgangspunkt i, og kilden for denne var kristendommen. Kristendommen ble politikkens utgangspunkt og var avgjørende for siviliseringsprosessen som fant sted.

For å si det med historiker og forfatter Halvor Tjønns ord fra hans biografi om Olav Tryggvason:

olav.tryggvason

«Metodene hans tilhørte vikingtiden og middelalderen og ingen i dag vil mene at slike metoder kan settes opp som noe ideal. Men svært få mennesker i Norge i dag ønsker å leve i noe annet land enn det Olav Tryggvason var med på å skape: et land som er en selvstendig politisk enhet, uavhengig av nabolandene; et land som er et selvsagt medlem at den europeiske kulturkrets; og endelig et land hvis kultur er tuftet på den kristne, vestlige tenkemåte.»

I muslimske land har ikke islam hatt en siviliserende effekt, snarere tvert imot, den har rendyrket og fremelsket en æres- og hevn kultur hvor menneskeverdet er et fremmedord og undertrykkelse normen. Er det ikke på tide at vi sier det som det er: at muslimsk undertrykkelse og terror er et religiøst problem, og kun kan løses gjennom religiøse løsninger?