Kommentar

Røttene fra Hellas

Språket er den første nøkkelen til å si noe om kultur-sammenheng. En rekke av våre viktigste kultur-begreper stammer fra gresk. De første filosofene (omkring 600 f. Kr.) var opptatt av å studere kosmos,  virkeligheten, som de oppfattet som et ordnet hele, skapt av en guddom med fornuft.

Når tilværelsen er gjennomstrømmet av fornuft, må det gå an å forstå den. Man trenger ikke eksperimenter eller iakttagelse. Det gjelder å tenke riktig, finne de lover som vår tanke følger. Grekerne fant likhetspunkter og kategoriserte fenomenene; utviklet et system av begreper. For at en tankerekke skulle være riktig, måtte den være motsigelsesfri og sammenhengende, dvs logisk, sa Aristoteles.  Målet med riktig tenkning var å beherske verden. Trangen til å utforske tilværelsen er et kjennetegn på europeisk og vestlig kultur.

Grekerne trodde at mennesket besto av sjel og legeme. Pythagoras anså kroppen som et fengsel for sjelen. Platon førte denne tanken videre, med at det åndelige er den egentlige virkelighet. Ved fornuftens og viljens hjelp kan mennesket kjempe mot kroppen, begjæret, og løfte seg mot den evige verden. Idealet om fullkommenhet lå i det godes, det sannes og det skjønnes idé. I disse tre lå all kultur: religion, moral, filosofi, vitenskap, kunst og litteratur. Alle mennesker bærer i seg en lengsel oppad mot en virkelighet som er større enn ens egen. Hos Platon ser vi en klippefast tro på at mennesket vil og kan realisere sitt egentlige jeg, og ikke er prisgitt en guddom. Denne tro er grunnlaget for humanismen og har gjennomsyret Europa helt til vår tid.

Sokrates’ virksomhet kan sammenfattes i idealet «Kjenn deg selv!», som tilskrives Oraklet i Delfi.  Å beskjeftige seg med det skjønne var å løfte mennesket mot de evige verdier. Når kroppen er sjelens bolig, er menneskekroppen sentral. Vi ser det i idretten, OL var til ære for Zeus. Og vi ser det i skulpturene, som skulle vise den ideelle kropp. Skjønnhet som et ideal for kunsten har holdt seg helt til vår tid.

For grekerne var også litteraturen en måte å nærme seg det uutsigelige på. Deres verker har vært et mønster for ettertiden, med sjangre som det fortellende diktet, eposet, lyrikken, dramaet og historieskrivningen. Bare én sjanger kommer fra romerne; satiren.

Grekerne tenkte seg gudsforholdet som en pakt mellom byen og folket. En by skulle styres i pakt med gudenes vilje. Styreformen deres , ‘demokrati’ (av demos; folk, og kratein; styre), var ikke bare regler, men en måte man vernet om de grunnleggende gudgitte verdiene.

Selv om det greske by-demokratiet ikke var likt med det vi i vår tid legger i begrepet, kan vi fremdeles si at demokratiet er en styreform som tar vare på viktige verdier. Vårt demokrati er i tillegg preget av jødisk/kristen og romersk tenkning, og skal ta vare på verdier som menneskeverd, respekt for enkelt-mennesket, likeverd mellom mennesker, ytringsfrihet og medbestemmelse. Men det varte lenge før disse verdiene slo gjennom, det skjedde først i USA med deklarasjonen om menneskerettighetene i 1776.

Røttene fra Romerriket

Fra grekerne har vi fått litteratur, kunst, vitenskap og filosofi. En videre betydning av kultur-begrepet er alt mennesket har skapt. Redskapene våre, måten å ordne samfunnet på, kan også sies å være del av vår kultur.

Hvis vi først går til språket, finner vi mye fra latin: Militær og sivil, Rex (konge) og republikk, autoritet og president, konservativ og radikal, liberal og reaksjonær, litteratur og universitet.

Vi roser oss av å ha en rettsstat, med to hoved-prinsipper: maktfordeling og likhet for loven. Prinsippene finner vi i Romerriket. Romerne hadde en religiøs virkelighetsforståelse. De trodde at gudene beskyttet menneskene og hadde omsorg for dem. Den samme holdning skulle menneskene ha; embedsmennene måtte ha omsorg for borgerne, familiefaren for sin familie, de sterke for de svake. Denne holdning bygger på respekten for enkelt-mennesket; humanitas. Det fantes en universell rettferdighet. I dag er humanisme  et av de viktigste kjennetegn på Vestens kultur. 

Embedsmennenes oppgave var å virkeliggjøre den guddommelige omsorg for menneskene. Systemet bygde på at borgerne aksepterte at lovene hadde et religiøst/ moralsk grunnlag. Romerne bygde ut et administrativt apparat der folket og de valgte stod i et gjensidig forhold.

Embedsmenn ble valgt for ett år, og det ble alltid valgt to mann til samme embete, med samme myndighet. Hensikten var å sikre seg mot makt-misbruk. Begge visste at den andre kunne oppheve noe den første hadde vedtatt, og derfor var det klokest å opptre med måtehold og sunn fornuft. Det var et hierarki av konsuler (utøvende), pretorer (rettsvesenet), censorer (folkeregisteret), ediler (politi) og kvestorer (finanser  og arkiv). Disse ble valgt av folkeforsamlinger.  Hver embedsmann hadde en rådgivende gruppe rundt seg (et senat). I praksis var det ikke mulig for alle å bli valgt inn der, det krevdes en viss formue.

Noe folkestyre i vår betydning av ordet fantes ikke; i bunnen lå en tro på at staten var en guddommelig institusjon. Målet var å tilstrebe frihet for borgerne. Embedsmennene hadde et moralsk ansvar, ikke som hos oss et konstitusjonelt. Men likheten er at funksjonene innehar makten, ikke personene i seg selv. I ‘naturretten’ som ble utviklet på 1600-tallet, ble den romerske pakts-tanken tatt opp igjen, men løst fra dens religiøse bakgrunn. Tanken var nå at menneskene hadde sluttet en ‘samfunnspakt’.

Mange tekniske innretninger vi bruker i dag, har sin opprinnelse i Romerriket. Roma hadde en million innbyggere ved keisertidens begynnelse. Det var over 40.000 leiegårder der i 300 e. Kr., på opptil 6 etasjer. Det var bygd 11 store vannledninger med kilder langt oppe i fjellene. Noen hus hadde vannklosett og sentralvarme. Det var bygd 70.000 km med veier. Posten kunne bli transportert 250 km på én dag. Det var daglig båtforbindelse til England. Skolesystemet var godt utbygd, og takket være slaver kunne bøker «masseproduseres»; et opplag på 1000 eks var ikke uvanlig. Romerne utviste en stor skaperkraft rent litterært og skapte mye nytt innen arkitektur, som det å bygge hvelv og kuppel. Etter Romerrikets tid ble skolesystemet videreført av kirken og klosterbevegelsen.

Røttene fra Jødeland

Mens grekernes filosofi tok utgangspunkt i den ytre verden og dens lovmessighet, og søkte å forstå verden og beherske den, tok hebreerne utgangspunkt i Gud og menneskets personlighet. Målet var å forstå mennesket.  Viktige ord er kjærlighet, vennskap, glede og sorg, medlidenhet og omsorg, synd og omvendelse, fortapelse og frelse. Bibelen beskjeftiger seg med menneskets liv, den har et eksistensielt siktemål. Lignelsene bruker menneskelige erfaringer for å belyse eksistensielle spørsmål. Arven fra Jødeland er således en religiøs verdensanskuelse.

I det siste hundreåret har vi sett en teknisk revolusjon større enn noen gang før. Tenk bare på bilen og flyet, telefonen og datamaskinen. Alt dette er oppfunnet i Vesten. Hvorfor ikke i India eller Kina? Det har med vår kulturarv å gjøre, røttene fra Jødeland. Mens Platon hevdet at idéverdenen var den virkelige og vår jordiske verden laverestående, har Bibelen et annet syn. Hele jorden er Guds verk, og mennesket er satt til å forvalte det. Mennesket er Guds medarbeider. Kroppsarbeid er ikke noe mindre verd enn åndsarbeid. Jesus var håndverker.

Den franske revolusjon var en kamp for at «vanlige» mennesker skulle ha rettigheter i samfunnet. De svarte i USA førte en lignende kamp. Kvinner har også måttet føre en kamp. Til grunn for dette ligger troen på at alle mennesker har samme verdi. Av samme grunn driver Vesten et stort hjelpearbeid for fattige land og nødhjelpsaksjoner.

Både grekerne og romerne hadde høye tanker om menneskets verdighet. Men Bibelen har gitt ordet menneskeverd et helt spesielt innhold. Platons gudsbegrep var det godes idé. Det Gamle testamentet oppfattet Jahve som en etisk personlighet. Jesus lærte disiplene å si «Fader vår»: Gud var vår åndelige Far. Bibelen lærer at mennesket er skapt i Guds bilde. Guds vesen er kjærlighet. Gud åpenbarte seg i et menneske, Jesus. Han viste gjennom sitt liv hvordan denne kjærlighet burde leves. Kjærligheten er en byggende kraft i menneskelivet, det å tjene, hjelpe og oppmuntre andre.

Mennesket har en uendelig verdi i Guds øyne; menneskeverdet er absolutt og nestekjærlighet er det største ideal. Denne grunnholdning springer ut av at kristendommen har preget vår verdensdel i snart to tusen år.

Grekerne oppfattet naturen som guddommelig, og likesom at alt gjentar seg i naturen, vår etter vinter, år for år, trodde de at også historien gjentar seg. Jødisk/ kristen tankegang står i kontrast til dette. Da Abraham dro ut fra Ur i Kaldea, hadde han to løfter å forholde seg til: Gud skulle gi ham et land å bo i, og Gud skulle gjøre hans slekt til et mektig folk. Det er en fremadrettet holdning, og historien sees på som et drama som foregår mellom skapelsen og dommen.

Augustin utformet dette historiesynet på 400-tallet, som en kamp mellom det gode og det onde, og det fikk forskjellig utforming opp gjennom middelalderen. Karl Marx forkastet troen på det guddommeliges virke i historien, men beholdt troen på at det skulle bli et paradis på jord, det klasseløse samfunn. Stadig betrakter vi historien som et meningsfylt hele, en prosess med en begynnelse og et mål, selv om mange ikke har det åndelige perspektivet med.

Europa blir til

Konstantin den Store (ca 272-337) var den første keiser som omvendte seg til kristendommen. Han forstod at kirken kunne bli en positiv og stabiliserende faktor i det vaklende romerske riket, og han stanset kristendomsforfølgelsene og likestilte kristendommen med de andre religionene. Kirken var da blitt så stor at den utviklet en organisasjon etter mønster at det romerske riket. I 380 ble kristendommen gjort til statsreligion, og 12 år senere ble de andre religionene forbudt. I 395 ble Romerriket delt, og knapt 100 år senere, i 476, falt Vest-Romerriket sammen.

Handelen falt og byene forfalt, og bykulturen ble avløst av en bondekultur med lokalt varebytte. Dette betydde imidlertid lite for kirken, som hadde sitt eget administrasjonsapparat. De nye barbarkongene interesserte seg mindre for de kulturverdier romerne hadde satt høyt. Disse kongene forstod at de trengte kirkens hjelp til å administrere riket, og kirkens menn gjorde tjeneste i statsapparatet, noe som økte kirkens makt.

Barbarkongene hadde ikke øye for betydningen av utdannelse. Det hadde imidlertid kirken, som da overtok skolen som sin oppgave. Dermed fikk kirken utdannet folkets ledere, og slik fikk de både direkte og indirekte innflytelse på Europas kulturelle vekst i den tidlige middelalder. Kirken arbeidet således med å forene den gresk-romerske kultur med kirkens eget budskap og jødiske tradisjon. Her ble klostrene en vesentlig faktor, både som utdanningssentre, biblioteker og helsevesen.

Mens ikke-europeiske kulturer hadde vært stillestående i årtusener, har europeisk kultur vært preget av endring. Den katolske kirke utviklet en lære der hovedtanken var fra Jødeland, men utformet etter gresk mønster som et sammenhengende filosofisk system  og med en organisasjon bygde på Romerrikets idéer.

10. november 2017

 

Dette er del II av en lengre artikkel som begynte med.

Ideene som skapte Europa (I)