Bartolomé Esteban Murillo (1617–1682), «Den fortapte sønn vender hjem» (ca. 1670), National Gallery of Art, Washington. Foto: Web Gallery of Art / Wikimedia.

Man blir skuffet, imponert, overrasket, forbløffet, nysgjerrig – å undres er noe annet. Som barn blir vi langsomt fortrolige med verden, vi lærer hva saker og ting kalles og hva de brukes til. Det vi lærer som barn gjør verden gjenkjennelig og meningsfull. Radikal undring er av-læring.

Den dype, radikale undringen er ikke knyttet til noe bestemt. I den svinner all fortrolighet. Det er mesterlig fremstilt i Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser».

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

Det dikteren ser, er det velkjente. I tillegg til hus, vinduer og kirketårn er det velkledde herrer, smilende damer, lutende hester, alt sammen solide bestanddeler i en verden man kjenner. Men fortroligheten har forsvunnet. Man har visst havnet på feil klode.
«Her er så underligt …»

Dette er en erfaring for voksne. Barnets undring er på vei til fortrolighet. Radikal undring er på vei bort. Begreper kan ikke lenger gripe. Det er en intellektuell tilstand, for begreper må finnes for å være ubrukelige. Slik undring åpner for et nytt blikk på virkeligheten. Filosofer griper ordet der Obstfelder lar det ligge.

Barn i en viss alder oppdager gleden ved ordet hvorfor. Barnet oppdager at etter hvert svar er det mulig å spørre videre – og hvorfor det da? Dette har lite med undring å gjøre, mer med gleden ved finne ut hvor lenge den voksne orker å svare. Det settes gjerne strek lenge før man kommer til det ultimate spørsmål: Hvorfor finnes noe i det hele tatt? Større barn aner hvor svimlende det spørsmålet er. Og de vet at det ikke er noen vits å spørre. Det er bedre muligheter for svar hvis det spørres hvordan.

Antakelig finnes ingen menneskelig kultur uten myter om hvordan verden ble til. Et mytisk grunnmønster er overgang fra uorden til orden, fra kaos til kosmos. En ordnet verden, et kosmos, er strukturert av forskjeller. I Bibelens skapelsesberetning handler det nettop om å skape forskjeller. Først det mest fundamentale, skillet mellom himmel og jord. Så skilles lys fra mørke, land fra vann, og så planterikets uendelige mangfold, og det er mer.

De første greske filosofene stilte spørsmålet om alle tings opprinnelse. Det ble hevdet at vann er et «urstoff». Demokrit lanserte den radikale idé at «alt er atomer». Mens myter er forankret i den velkjente, farefulle verden når de forteller om helter med overmenneskelige krefter (halvguder) som nedkjemper demoner, kommer filosofene med uhørte abstraksjoner.

Sokrates er ikke opptatt av alle tings opphav. Det er våre liv Sokrates undret seg over, og athenerne så ham som en underlig skrue, fortapt i unødvendige spørsmål. Hva er et godt liv? Hvordan bør vi leve? I vår tid er en kritisk holdning til makthavere en selvfølge over hele det politiske spekteret. Radikal undring om det gode liv er noe annet. Vet ikke et voksent menneske hva som gjør livet godt? Det er jo noe man vet i kraft av livserfaring, ikke i kraft av pur tenkning. Sokrates legger visst ingen vekt på vanlige folks erfaringer. Kan en filosof være mer arrogant? Komediedikteren Aristofanes gjorde narr av Sokrates. Platon tok ham alvorlig og gjorde skikkelsen udødelig.

«Et ureflektert liv er ikke verdt å leve,» hevder den platonske Sokrates. Den revolusjonære Platon har også forakt for det tankeløse livet, kombinert med en ny visjon om verdens orden. Ifølge Platon er det synlige kosmos et avbilde av evige ideer. Demokrits atomer er materielle. Med karakteristisk sans for mytologi omtalte Platon alternativet – idealisme versus materialisme – som en kamp mellom guder (ordensmakter) og giganter (kaoskrefter).

For Platons elev Aristoteles er undringen mindre radikal, mer et motiv for forskning. Aristoteles ser virkeligheten slik vi lære å se den ved morsmålet: en uendelighet av ting og hendelser med egenskaper og relasjoner. Han er kunnskapens første systematiker. For Platon er matematikk basisvitenskapen, for Aristoteles er det biologi. Det er avgjørende viktig å finne de definerende kjennetegn ved naturlige grupper, dvs. klassifisere riktig. Hva skiller det levende fra det ikke-levende? Hvordan klassifisere det enorme mangfold av livsformer?

Logikk er også et fag grunnlagt av Aristoteles. Har man et sløvt forhold til logiske distinksjoner, kan man komme til å si noe man ikke mener. Det skjer for eksempel hvis man tror at «ikke nødvendigvis» og «nødvendigvis ikke» betyr det samme.

Moderne fysikk beskriver en virkelighet som ikke minner om den vi er fortrolig med. Også i moderne kunst kan det velkjente være forlatt, men nå er vi på sett og viss blitt fortrolig med det også. For eksempel kan radikal undring materialiseres som et surrealistisk kunstverk – som man kan ha glede av, kanskje fordi fargene står godt til sofaen.

Klassifikasjoner åpner for mer undring: Hvordan forstå fenomener som ikke passer inn i systemet? Da må man «lure på» hva dette er for noe. Det australske nebbdyret er et berømt eksempel. Et pattedyr med nebb som også legger egg? Dyret vakte så stor undring i 1799 at en fremtredende zoolog mistenkte et lureri. Noen måtte ha festet et andenebb på en bever.

Mennesker kan klassifiseres på utallige måter, gitt alle ulikheter i språk, tro, ferdigheter, interesser, utseende etc. Alltid er det noen som skaper hodebry. For eksempel har politiske eliter i Norge, inklusive ledelsen i Frp, nylig oppdaget noen menneskelige nebbdyr: «de nasjonalkonservative». Man undres hvordan disse bør klassifiseres. Det virker visst rimelig å anta at nasjonalsosialister har begynt å kvekke med moderate nebb … heldigvis er det bare noen få. Men faktisk er det mange. Det er nasjonalkonservative som stadig motsetter seg medlemskap i EU og som nå er drivkraften i Senterpartiets fremgang, for i lys av alternativene virker Sp nasjonalkonservativt. En hodepine for dagens makthavere: Hvordan få bukt med den ufordragelige nasjonalismen som stadig stiger frem i dette landet?

Det er et fascinerende spørsmål hva slags mental virksomhet vi kan anta hos virkelige dyr. Nysgjerrighet er opplagt ikke forbeholdt mennesker. Men kan et dyr undre seg? Det later til at hunder kan. Hvem har ikke sett undrende hundeøyne? Men undring forutsetter et begrepsmessig språk og er derfor en intellektuell tilstand. Innvendingen gjør neppe inntrykk. Man kan si hva man vil, hunden står oss for nær. Undring og sørgmodighet hører sammen – hvor har vi det fra, om ikke fra hundeøyne?

Radikal undring er ikke et blivende sted. I mindre radikale former forblir undring viktig i filosofier som står vitenskapelighet nær. Men det finnes andre kilder, som knytter filosofi til religion. Jeg tror den viktigste er fortvilelse.

Fortvilelse er smerte i sjelen. Årsak er ofte tragiske hendelser som avviker radikalt fra det naturlige og forventede. Det gjør en viss forskjell om en 90-åring eller en 9-åring ligger for døden. For noen er livet blitt en uutholdelig byrde som frister til selvmord. Fortvilelse er et tema i den eldste fortellingen vi kjenner, det sumerisk-babylonske Gilgamesj-eposet. Der fortelles det om fortvilelse over en venns død.

Bibelen rommer mye fortvilelse. Syndfloden skyldes at Skaperen selv er blitt fortvilet over skaperverket. Jobs bok: Hvorfor bli en god og from mann hjemsøkt av fryktelige lidelser? Men fortvilelse kan være en nøkkel til frelse, som i lignelsen om den bortkomne (fortapte) sønn (Lukas 15:11-32), med god grunn en av de mest velkjente fortellinger i Det nye testamentet. Hva om sønnen ikke hadde kjent fortvilelse ved livet han førte i det fremmede?

Ifølge den klassiske filosofien er det fornuftens oppgave å temme lidenskapene. Da ligger det i kortene at fortvilelse blir sett som en irrasjonell tilstand som et fornuftig menneske klarer å styre unna. Kristendommen tilførte filosofien andre synspunkter. Når håp, tro og kjærlighet fremheves, da er det umulig å fastholde dette synet på fortvilelse.

I moderne tid er slike temaer videreført i eksistensfilosofi. Nærhet mellom kristen teologi og eksistensfilosofi er åpenbar hos Søren Kierkegaard, som foraktet statskirken for dens bedagelige selvgodhet. Kierkegaard skrev et av sine mest dyptborende verk om fortvilelse: «Sygdommen til Døden». Eksistensfilosofi i det 20. århundret arbeider videre med kierkegaardske temaer: det absurde, angst, fortvilelse, grensetilstander.

Fra eksistensfilosofi stammer idealet om å leve et autentisk liv. Det inautentiske livet kan forstås som en nytolkning av det fortapte livet. Hvordan lever man autentisk? Jo mer du strever desto større er faren for selvbedrag. Fortvilelsens impuls er blitt formidlet via teologi og filosofi til politikk. Tidligere var borgerskapet en vagt definert samfunnsklasse. På 60-tallet ble «det borgerlige» et stikkord for alt som er uforenlig med det autentiske livet, slik at politisk kamp mot dette borgerlige ble koblet til eksistensiell frigjøring. Det legges til rette for en totalitær tanke: «Alt er politikk».

Religiøse vekkelser har ofte en politisk undertone. I dag har politiske vekkelser i vestlige samfunn en religiøs undertone. Ettersom det autentiske er fortvilet vanskelig å realisere, er det fristende, en stor lettelse, å omtolke til det gode. Det er en elendig løsning. Politikk basert på materielle interesser – kall det klassekamp – har ført til reelle fremskritt. Politikk basert på lengsel etter autentisitet har ført til godhetsposering.

Fortvilelse er en kilde også i klassisk indisk filosofi. «Mahabharata», et gigantisk epos skapt over århundrer, beretter om striden mellom to grener av samme familie, en krig mellom de gode og de onde. Men de gode er ikke bare gode. Deres pride and prejudice har ført til at noen av de beste stiller opp på den andre siden. Filosofiens opphav i fortvilelse demonstreres dramatisk i en liten episode kalt «Bhagavad Gita», et kjerneskrift i hinduisk filosofi. Hærføreren Arjuna, en av de gode, står i sin stridsvogn rede til å innlede krigen da han bryter sammen. Arjuna er født til kriger og har forberedt seg hele livet, men nå, i det avgjørende øyeblikk, makter han ikke tanken på å drepe sine nære slektninger. Han kaster sine våpen. Sammenbruddet er like fortvilet som menneskelig. Kan krigen avblåses?

Vognføreren, småkongen Krishna, viser seg å være en avatar av Vishnu, den guddommelige opprettholder av kosmos. Nå er det guden som vender seg mot Arjuna med et entydig budskap: Du er en kriger. Ta deg sammen, gjør din plikt. Slaget tar til, og krigen utvikler seg til en katastrofe som noen få overlever.

Alt dette kan betraktes som lignelser. Krigen kan forstås som en kamp mellom gode og onde impulser i en selv. I en konsekvent kamp må også noe godt ofres. All slags idealisme kan forfalle til ønsketenkning. I indisk tenkning finnes en usentimental realisme som kan virke provoserende og skremmende.

Krishna sier mer før slaget begynner, han åpenbarer de dypeste sannheter for Arjuna. Alt vil snart bli glemt. Slik glemsel er mer eller mindre uunngåelig i samfunnet, og i høy grad for en kriger. Arjuna kommer til å glemme den altomstyrtende visdom som ser det samme i alt levende, ingen forskjell på en høykaste og «ei ku, en elefant, en hund eller en kasteløs». (Gita 5:18) En slik visjon er mulig bare i radikal undring, en frakobling fra verden og en mulig vei ut av en fortvilet situasjon. Men ikke for en som må handle, ikke for en kriger. Krishna hevder i samme skrift at han har skapt kastevesenet! (Gita 4:13) Det er en provokasjon for forstanden. Vel, ulikheter oppstår og gjenoppstår overalt i verden. En visdom som ser det samme i det som er ulikt, har ikke glemt ulikhet.

Den bortkomne sønn måtte ete med grisene. Så langt måtte det komme før han tålte ydmykelsen ved å vende hjem. Den fortvilte gutten håpet på jobb som tjener hos sin far, og større håp var ikke nødvendig, han mottas med ubetinget kjærlighet. Det er den guddommelige far. Den trofast hjemmeværende eldre bror reagerer med raseri og nekter å være med på festen. Man kan forstå det, men empatien er nok sterkest med han som levde i fortvilelse. For vi vet at fornuften kan svikte. Kan det da være tale om frihet? I moderniteten antas gjerne en ubrytelig sammenheng mellom frihet og fornuft. Fortellingen om den bortkomne sønn sier noe annet.

Var det fornuftig av faren å la den yngste, umodne sønnen få sin del av arven? Måtte ikke faren vite hvor risikabelt det var å la ham dra hjemmefra? Men det er ingenting i lignelsen som tilsier at faren er uansvarlig eller kritikkverdig på noen måte. Lignelsen sier at frihet også er frihet til å gå til grunne, og at slik frihet er gitt av Gud.

Radikal undring og radikal fortvilelse er steder på grensen for det menneskelig mulige. Den sunne menneskeforstand ønsker en verden der vitenskapelig forskning komme til nytte, der mye gjøres for å hindre og lindre fortvilelse, og der handlinger er underlagt fornuftige juridiske og moralske lover. Men frihet kan ikke identifiseres med velvære under slike lover. Vi vet hva forbud og påbud er fordi vi har frihet til å bryte dem.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!