Sakset/Fra hofta

Er den religiøse erfaringen til hjelp når erfaringens puslebiter skal gjøres om til et sammenhengende hele for opplevelsen? Er forsøkene på å tilfredsstille dette behovet noe å være redd for?

Slike spørsmål blir sjelden drøftet i den europeiske offentligheten, som ikke har, og av historiske grunner kanskje ikke ønsker å ha, noe intellektuelt lederskap.

I USA er det ingen mangel på personer som drøfter de store spørsmålene eller publikasjoner som befatter seg med det samme, men vi hører sjelden noe fra eller om dem i vår verdensdel, enda alle muligheter i dag burde ligge til rette for utveksling av ideer over landegrensene.

weseltier.leon.avigdor.arikha

foto: Leon Wieseltier, maleri av Avigdor Arikha

 

Leon Wieseltier har i en mannsalder vært kulturredaktør i The New Republic, og er noe for Europas vedkommende så uhørt som en jødisk intellektuell i et tradisjonelt venstretidsskrift. I 2013 var han en av vinnerne av Dan David-prisen.

Det internasjonale katolske tidsskriftet Traces ble nylig oppmerksom på ham etter et seminar han holdt ved det humanistiske Brandeis-universitetet i Massachusetts, hvor han blant annet fremholdt at «vår fornuft er blitt en instrumentell fornuft, og ikke lenger en filosofisk fornuft med sine gamle intellektuelle ambisjoner, en fornuft uten noen overbevisning om at sinnet kan trenge inn i de mest autentiske sidene ved menneskelivet».

I den nedenstående gjengis et intervju Mattia Ferraresi gjorde med Wieseltier i desember, en samtale som tok utgangspunkt i en av disse ambisjonene.

* * *

Det sanne, det gode og det vakre: De transcendente størrelsene omtales sjelden i det dominerende kulturelle ordskiftet. Det virker nesten som om det ikke er lov å gjøre noe slikt, eller at disse størrelsene ikke finnes overhodet.

Det er klart at de finnes! Det at vi ikke drar kjensel på dem, betyr ikke at de ikke eksisterer. En skeptiker mener ikke at sannheten ikke finnes, men han ødelegger alle veiene som leder til den. Det finnes mange fine steder man ikke vet om før man ser dem, men det er ingen grunn til å tvile på deres eksistens. Ved Brandeis University var det en annen ting jeg gjerne skulle ha snakket om: hvordan de humanistiske studiene er medskyldige i sin egen undergang. Mange humanister avviser begrepene sannhet, skjønnhet og godhet. Jeg kan forstå hvorfor, men jo mer jeg tenker over det, desto vanskeligere er det for meg å leve uten disse kategoriene.

Tror du ikke at fornuftens åpenhet for absolutter nå er blitt et tabu, spesielt i ditt miljø?

Folk har en irrasjonell frykt for absolutter. Det skyldes delvis at de er forskrekket over de politiske konsekvensene av absolutter, av absolutismen. Men det fascinerende med absoluttene er at de er levende. De kan alltid diskuteres, angripes, tenkes over i et nytt lys eller berikes.

Hva betyr det?

La meg ta et eksempel. En gang holdt jeg et seminar om Moses Maimonides ved Universitetet i Chicago, og vi var i ferd med å diskutere hans bevis for Guds eksistens, som kanskje er den svakeste delen av hans filosofi. En student, som siden er blitt en fremstående journalist, rakte opp hånden og sa: “Jeg vil gjerne presisere at Maimonides ikke prøver å bevise Guds eksistens, han sier ganske enkelt at disse bevisene er overbevisende for ham. Hvis de er overbevisende for deg også, er det utmerket. If it works for you, great.”

Jeg bad studenten om å lukke boken, og vi gikk over til å bruke resten av forelesningen på å diskutere betydningen av uttrykket “if it works for you, great”. Samtalen førte dit hen at jeg forstod at der fantes en enorm redsel for måten Maimonides, eller for den del Thomas av Aquinas, brukte fornuften på. “Hva er dere redde for?” spurte jeg. En svarte: “Hvis de allerede har bevist alt på ugjendrivelig vis, så har vi ingenting å tilføye. Vår oppgave er allerede løst til fullkommenhet.” Jeg svarte: “Den eneste diskusjonen som er avsluttet, er den som bygger på irrasjonelle premisser. Det betyr at hvis du har en eller annen følelse, kan ikke jeg argumentere mot den, forklare den eller bevise den. En følelse er en følelse. Men en rasjonell diskusjon blir aldri “ferdig”. Det er derfor vi fortsatt studerer Aristoteles. Vitenskapsfolk studerer ikke Ptolemaios, men filosofer studerer Aristoteles.”

Jeg prøvde å forklare at den menneskelige fornuft i sitt vesen har noe uendelig ved seg, noe som tenderer mot et ubegripelig absolutt, hele tiden i retning noe utenfor. De var sjokkerte. De var til de grader overbeviste om at enhver diskusjon må ha en konklusjon, at de feilaktig gav ordet “konklusjon” dets dobbelte betydning: slutning og avslutning, og var redde for å bevege seg inn i et område som var forskjellig fra den rene relativismen.

Hva har dette med dine religiøse erfaringer å gjøre? Samtidskulturen domineres av ideen om at det finnes en urokkelig motsetning mellom religion og fornuft.

Den religiøse erfaringen er selve nøkkelen til kjennskap til virkeligheten. Det finnes visse kategorier som jeg har arvet fra min religiøse tradisjon. Uten disse klarer jeg ikke å gi en rimelig forklaring på noe ved meg selv. Ta ordet “sjel”. Mine religiøse ideer er svært kompliserte, men selv i de øyeblikkene hvor jeg befant meg lengst unna religionen, både hva angikk oppfatninger og livsførsel, har jeg aldri kunnet leve uten dette ordet. Jeg trengte et ord som beskrev den menneskelige forskjell, det som er unikt menneskelig.

Det er opplagt ikke kroppen, for alle kropper ligner på hverandre, de er essensielt like. Det må være noe uhåndgripelig. “Self” ville være et bra ord, hvis det ikke hørtes så psykologisk og klinisk ut. Jeg har etterhvert forstått at jeg har behov for ordet sjel, og jeg bryr meg ikke om hva slags tolkning andre legger i det. På samme måte har jeg behov for adjektivet “åndelig”, som er det mest misbrukte og degenererte ordet i vokabularet. I USA har new age, TV-en, Oprah Winfrey og mye annet redusert og ødelagt dette begrepet, men jeg klarer meg ikke uten det. Det behøves mot for å bruke slike ord i sin rette betydning, selv om det er fare for å bli misforstått.

Du er veldig hard, sågar nådeløs, når du snakker om tilstanden til de humanistiske studiene i Vesten generelt og i USA spesielt. Hvilke farer er det du konkret ser?

Vi er vitne til en rekke angrep på de humanistiske disiplinene. Et av dem kommer fra filosofien, fra Derridas dekonstruksjonisme. Et annet fra sosiologien i form av studier i rase- eller kjønnsperspektiv – gender studies. Dette er det dødeligste angrepet, for det benytter en uegnet metode til studium av temaet. Litteraturkritikk gjennom rase- eller kjønnsbriller er absurd, men professorer ved de store universitetene har vært medskyldige i denne forvrengningen.

De nye utfordringene kommer fra de såkalte “digital humanities”, altså møtet mellom det menneskelige uttrykk og de teknologiske mulighetene, en risikabel prosess fordi den innfører nye ideer om kunst og litteratur. Man studerer Proust ved hjelp av søkeknappen. Hvor mange ganger sier han “minne”? På hvilke steder? Lingvistikken blir enda mer ren strukturalisme, gjenkjennelse av mønstre som gjentar seg. Det er en antifilosofisk tilnærming, i strid med den enhetlige ideen som er fornuftens hjerte. Filosofi kan altså studeres på antifilosofisk vis. Også kurs ved universitetene er organisert i samsvar med dette kriteriet.

Hva tenker du på?

Jeg har lært mye mer av lærerne mine enn av bøkene mine, for erkjennelsen oppstår alltid i en relasjon. Hvis man mister denne forståelsen, blir alle former for avpersonalisering tillatt, både hva angår innholdet, som nevnt, men også hva angår utdannelsesmetoden. Den enorme utbredelsen av nettbaserte kurs er i så måte særdeles alvorlig, for den reflekterer forsøket på å omgjøre de humanistiske studiene til et felt hvor kunnskapsinnholder kan reduseres til ren informasjon. Hvis det ikke finnes annet enn informasjonsstrømmer som skal bearbeides, så er det ikke lenger behov for noen konkret relasjon til læreren. Den som sier at mediet er nøytralt, har allerede redusert, og dermed sveket, den kunnskapen man innbiller seg å viderebringe.

Det er ganske bemerkelsesverdig at denne reduksjonen av kunnskapen til ren informasjon har gjort seg gjeldende på mange plan av livet.

Etter attentatet mot Boston maraton skrev du kritisk at amerikanerne har kommet seg over sjokket og sorgen ved det inntrufne, fordi de er spesialister på “emosjonell effektivitet”. Hva betyr det?

Når den praktiske sansen får forrang fremfor det menneskelige, oppnås emosjonell effektivitet. Amerikanerne henter mange av sine overbevisninger fra teorier for økonomi og ledelse, som transplanteres til andre arenaer. Ideen om effektivitet anvendt på det emosjonelle, på følelsene, burde være omstridt, eller i det minste diskutabel, men i USA er den ikke det. Man må være effektiv, komme seg over ting, bearbeide dem. Vi har aldri vært et tålmodig folk, men teknologien, det største angrepet på den menneskelige tålmodigheten, har brakt denne ideen til sine ytterste konsekvenser. Og nå forsøker den å eliminere ideen om minnene.

På meg virker det som om man i det store og hele husker altfor mye…

Sånn er det ikke. I virkeligheten er folk redde for minnene. Alle prøver å leve i en evig nåtid. Det er interessant at det i de siste tredve årene tilsynelatende har vært en klar fremhevelse av minnet, både det individuelle og det kollektive. Proust forstod at minnet er de sekulariserte menneskenes mystikk. På den ene siden har man dette aspektet, men på den andre siden har man det praktiske livet, med sin hastighet og tomhet, og sin manglende evne til å sette sammen erfaringens fragmenter. Det er interessant at datamaskinens pioneerer kalte dens hukommelse for “minne”. Men datamaskinen er minnets rake motsetning, for et minne innebærer også en mulighet for glemsel. Det er en redaksjonell prosess i sinnet, i hjertet og i fantasien, noe som har med syntese å gjøre, ikke analyse. Å minnes er ikke å huske alt.