Gjesteskribent

Av Marcello Pera

Jeg skal konkludere med å spandere noen ord på dette problemet. Jeg tror at Benedikt XVI har tilbudt enhver, troende som ikke troende, en mulig løsning. Paven mener at det moderne menneskets moralske krise er utbredt, men at den har sitt episenter i Europa. «Europa», skrev han i boken Benedikts Europa (L’Europa di Benedetto, Cantagalli, Siena 2005), «har utviklet en kultur som utelukker Gud fra samvittigheten på en måte som menneskeheten aldri har kjent til» (s. 36). Eller: «I Europa har det utviklet seg en kultur som utgjør den mest radikale motsetning ikke bare til kristendommen, men også til menneskehetens religiøse og moralske tradisjoner» (s. 37).

Dette skjer i følge paven fordi den samme europeiske kulturen som helt fra begynnelsen hadde alliert den jødisk-kristne tro med grekernes fornuft, hvilket har gitt opphav til mye av den vestlige sivilisasjon, i dette øyeblikk forsøker å erstatte Gud med vitenskapen, og det religiøse livet med en sekulær forståelse og praksis.

Det totale resultatet er «en ytterliggående måte å tenke og å leve på, som står i radikal motsetning til, blant annet, til menneskehetens øvrige historiske kulturer» (s. 53). Den som frykter konflikten mellom sivilisasjoner blir av paven minnet om at «den virkelige motsetningen som karakteriserer verden i dag, er ikke mellom forskjellige religiøse kulturer, men mellom menneskers radikale uavhengighet av Gud og livets røtter på den ene siden, og de store religiøse kulturene på den annen (s. 53). Med andre ord er det farefulle spillet i dag i følge paven ikke mellom kristendommen og islam, men mellom sekularismen på den ene siden, og kristendommen, jødedommen, islam og enhver annen religiøs tro på den annen.

Og hvis det noen gang vil bli en konflikt mellom sivilisasjoner, vil hovedansvaret falle på scientismen, som gjør oss blinde for livets spirituelle dimensjon, og sekularismen, som gjør oss ufølsomme for frihetens religiøse fundament.
Det vi burde gjøre er ikke et skritt tilbake. Den gamle alliansen mellom tro og fornuft er, i likhet med den gamle opplysningsfilosofiens drømmer, borte for alltd. Derimot burde vi ta et skritt fremover. «Under opplysningstiden forsøkte man å forstå og å definere de essensielle moralnormene ved å si at disse ville være gyldige etsi Deus non daretur, også i tilfelle Gud ikke fantes. Også den som ikke klarer å finne en vei til aksept for Guds eksistens, burde uansett forsøke å leve og gi livet retning veluti si Deus daretur, som om Gud fantes» (s. 61, 63).

Sett fra mitt synspunkt er det mulig fordi det foruten den historiske tradisjonen ikke er noe behov hverken for å begrense den menneskelige fornuft til den rent vitenskapelige sådanne, eller for å fragmentere den i en myriade av uforenlige livsstiler. Dette er også, stadig sett fra mitt synspunkt, mulig, fordi fornuften kan innrømme og åpne seg overfor dimensjoner som er forskjellige fra de rent vitenskapelige.
Gudshypotesen, nærmere bestemt hypotesen om den kristne Gud, anmoder oss om å utvide fornuftkonseptets begrensninger utover det vitenskapelige, ikke om å vrake de beste standardene som moderniteten har erobret. «Er dette simpelthen en avvisning av opplysningsfilosofien og moderniteten?» spør paven. Absolutt ikke. Kristendommen har helt siden begynnelsen forstått seg selv som en religion tilhørende Logos, som en religion i overensstemmelse med fornuften» (s. 57). Jeg er enig. En Logos’ religion, eller for den som ennå ikke føler seg rede, en Logos forstått, bekjent og praktisert som en religion, er den beste motgiften mot farene som truer vår frihet og vårt demokrati.

Marcello Pera er president emeritus for det italienske senatet.

Oversatt av Christian Skaug.