Gjesteskribent

Refleksjoner over sekularismen og Europas dårlige samvittighet

Av Marcello Pera

Jeg skal konfrontere problemet som er gjenstand for vår diskusjon ved å forsøke å besvare et normativt spørsmål: Hvorfor skulle religionen ha en rolle i det offentlige liv? Mitt svar vedrører i særdeleshet Europa, da situasjonen her er alvorligere og mer prekær enn andre steder. Følgelig refererer jeg eksplisitt til den kristne, eller den jødisk-kristne, religionen som er den tradisjonelle i Europa. Under mitt forsøk på å vise at religionen må ha en offentlig funksjon, skal jeg dessuten forsøke å vise at Europa, dersom verdensdelen ikke vil miste seg selv, må vende tilbake til sin religiøse historie, som mange ganger har splittet dens folk, men som har gitt disse sin identitet og typiske sivilisasjon.

1. Den sekulære statens religiøse fundament

Når man prøver å diskutere religionens offentlige rolle, støter man straks mot en lang tradisjon av tenkning som hevder det motsatte synspunkt. Religionen bør i samsvar med denne motforestillingen ikke spille noen som helst rolle i den offentlige sfæren, da det ville være i strid med noen av vår europeiske sivilisasjons avgjørende erobringer, som skillet mellom den åndelige og den verdslige sfæren, mellom kirke og stat, mellom rett og tro. Med andre ord ville religionen i den offentlige sfæren innebære en risiko for den sekulære, liberale og demokratiske staten, som vi i Europa lærte å kjenne og verdsette nettopp som følge av religionskrigene.

La oss betrakte denne motforestillingen litt nøyere. Hva er den sekulære staten? Vi er alle enige om enkelte negative definisjoner. Den sekulære staten er ikke konfesjonell, den gjør altså ikke til sin egen en bestemt religiøs bekjennelsestro. Den sekulære staten er ikke underordnet noe kirkelig hierarki. Den sekulære staten er hverken intolerant eller forbeholdt utvalgte, slik den for eksempel var i stater som fulgte prinsippet cuius regio eius religio (o.a. religionen til den som hersker over et område, er også folkets religion). Men hva er, i positiv forstand, den sekulære staten? I hvilken forstand er den ikke intolerant?

Ett svar er at den sekulære staten er nøytral, at den altså ikke tar stilling mellom troende og ikke-troende, eller mellom forskjellig troende; et annet at den er agnostisk, at den altså ikke har noen egen tro. Etter min oppfatning er disse positive definisjonene begge gale, det lar seg ikke benekte at religionen spiller en rolle også innenfor den sekulære staten. Det finnes tvertimot to overbevisende grunner til å hevde at denne rollen er essensiell.

La oss betrakte den første grunnen, som vedrører den sekulære statens fundament.

I den hensikt å beskytte sine innbyggeres størst mulige individuelle frihet, garanterer den sekulære staten disse en rekke grunnleggende frihetsrettigheter. Disse rettighetene er så essensielle at de frie konstitusjonene gjerne benytter verbet ‘anerkjenne’ for å beskrive deres relasjon til staten. Den nå avdøde EU-grunnloven sier for eksempel: ‘Unionen anerkjenner rettighetene, frihetene og prinsippene i charteret over fundamentale rettigheter’. Og dette charteret sier: ‘Unionen anerkjenner rettighetene, frihetene og prinsippene som er uttrykt nedenfor’. Å ‘anerkjenne’ er helt klart svært forskjellig fra å ‘innvilge’, ‘fastsette’ eller ‘vedta’. Å si at staten ‘anerkjenner’ (eller ‘ beskytter’ eller ‘respekterer’) de grunnleggende rettighetene, betyr at disse tilhører folket uavhengig av hva den samme staten foretar seg, og de tilhørte folk innen de fikk status som borgere. Det er ikke tilfeldig at man ikke henviser til noen når man spesifiserer disse rettighetene. EU-grunnloven bruker for eksempel formuleringer av typen ‘enhver person har rett til liv, ‘enhver person har rett til frihet og sikkerhet’ og så videre.

Grunnen er åpenbar. De grunnleggende rettighetene tilhører mennesket i egenskap av menneske, de er altså menneskerettigheter, og langt mer solide enn sivile, politiske eller sosiale rettigheter. En annen måte å definere dem på, er å betrakte dem som universelle, ufravikelige eller hellige og ukrenkelige rettigheter. Spørsmålet er: Hvor kommer disse rettighetene fra? Svaret er naturligvis: De kommer av tilsvarende verdier. Forordet til det europeiske charteret over rettigheter sier korrekt: ‘Unionen baserer seg på menneskeverdets, frihetens, likhetens og solidaritetens universelle og ikke-reduserbare verdier. Spørmålet blir så: Hvordan rettferdiggjøres disse verdiene? Hvor er de tatt fra?

La oss betrakte verdien menneskeverd, som man finner i EU-grunnloven: ‘Menneskeverdet er ukrenkelig. Det skal respekteres og beskyttes’. Dette er helt sikkert en verdi som danner fundament for enhver sekulær og liberal stat. Hvorfor? Hvilken grunn er det som forlanger det?

Det finnes mange forklaringer, blant disse en spesiell sådan: I alle fall i Europa og i Vesten kommer verdien menneskeverd – såvel historisk som konseptuelt – fra den jødisk-kristne tradisjon der mennesket er skapt i Guds bilde. Personen har verdighet fordi han kan spores tilbake til Gud. Følgelig er en krenkelse av personens verdighet en fornærmelse mot Gud.

Hvis det forholder seg slik, kan ikke den sekulære staten være en agnostisk stat. Tvertimot, den sekulære staten er religiøs. Settet av verdier og grunnleggende rettigheter som den anerkjenner hos alle, er et credo, en tro, altså en religion den sekulære staten må inspireres av nettopp for å være sekulær og tolerant, også overfor den som har en annen tro.

Man kunne innvende at menneskeverdet for den sekulære staten ikke er av religiøs art, men snarere ‘humanistisk’, og at troen den sekulære staten inspireres av idet den anerkjenner personens grunnleggende rettigheter, ikke er en religion, i særdeleshet ikke den jødisk-kristne, men snarere humanismen, i særdeleshet opplysningsidealet. Dette var nettopp den franske fortolkningen av menneskerettighetene, og grunnen til at Frankrike nektet å ta med en henvisning til Europas kristne røtter i forordet til EU-grunnloven.

Likevel, sier man at menneskeverdet er en humanistisk verdi, sier man også at det er en religiøs verdi, men ved bruk av et annet vokabular. Det er som å snakke folkespråket istedenfor latin. ‘Jeg tror på menneskets verdighet i Guds bilde’ og ‘jeg tror på den humanistiske oppfatning av menneskets verdighet’, er to forskjellige formuleringer hva angår troens opphav, men de er to like formuleringer hva angår såvel respekten for deres innhold som respekten for måten innholdet erklæres. I begge tilfeller, uansett hvordan man definerer sakene, dreier det seg om en trosbekjennelse.

Dette er den første grunnen til at religionen etter min oppfatning bør ha en funksjon i den offentlige sfæren. Hvis den nektes en slik funksjon, forhindres en slik trosbekjennelse, staten vet ikke lenger hvordan den anerkjenner de grunnleggende rettighetene den selv er basert på, og blir dermed uten moralsk fundament.

2. Sekularismen som statsreligion

Jeg går nå over til den andre grunnen. Den har å gjøre med statens regler. Det er ingen tvil om at de fleste av disse er verdinøytrale og ukontroversielle, fordi de vanligvis definerer den beste måten for oppnåelse av borgernes materielle velstand. Men andre regler har et annet og svært mye mer delikat innhold, fordi de berører de fundamentale verdiene eller fordi de fortolker disse eller anvender dem i spesielle tilfeller. Variasjonen i og bredden av disse reglene avhenger av hvilke funksjoner som er gitt staten, med de blir flere ved overgangen fra en liberal stat til en demokratisk, og videre til en velferdsstat. I dag er de svært mange.

De moderne statene befatter seg i samsvar med Lord Beveridges berømte formulering med sine borgere ‘fra vugge til grav’. I løpet av dette tidsrommet tar statene beslutninger også på det man en gang kalte ‘samvittighetsproblemenes’ område. Den moderne staten er paternalistisk: Den tar seg av sine borgere slik foreldre gjør det med sine barn. For å ta noen typiske eksempler, avgjør staten i dag hvordan unnfangelse skal skje, hvorvidt barn skal fødes eller kastes, hvordan barna skal oppdras, hvordan de skal gifte seg om med hvem, om embryoet er en person, om det er verdt å leve og eventuelt hvor lenge, hvordan det er riktig å dø, og en rekke andre kontroversielle spørsmål som en gang tilhørte privatsfæren, og gjenstand for moralske og religiøse overbevisninger. Staten befatter seg med andre ord i dag med (spørsmål vedrørende) religion. Spørsmålet blir da: Kan en stat som tar seg av religiøse spørsmål kalle seg nøytral, likegyldig, fremmed overfor religionen? Kan den være agnostisk?

Svaret er: nei, det kan den ikke. Men hvis staten ikke er agnostisk, kan man ikke benekte at religionen har en rolle i det offentlige livet. Staten må derimot anerkjenne at religionen er en aktør ved offentlige beslutninger, en kilde, et referansepunkt, en brems, en grense. Det er opp til folks religiøse følelser å avgjøre når statens beslutninger vedrørende samvittighetsspørsmål er legitime. Idet disse følelsene elimineres fra den offentlige sfæren, vil staten ikke lenger ha moralske grenser, ei heller disse som er satt av de grunnleggende verdiene.

Her finnes også en innvending, og igjen er den typisk fransk. Innvendingen er at hvis staten opphører å være agnostisk, er den ikke lenger sekulær, og blir dermed diskriminerende.

Vi husker alle diskusjonen i Frankrike apropos ‘loven om sløret’. Den ble utarbeidet på bakgrunn av en rapport fra en kommisjon ledet av Bernard Stasi. I denne rapporten defineres prinsippet om statens sekularitet på denne måten: ‘Åndelige og religiøse behov kan ikke ha noen innflytelse på staten, og må avstå fra den politiske dimensjonen. Sekulariteten en uforenlig med en hvilken som helst religiøs oppfatning som tar sikte på å regulere det sosiale systemet eller den offentlige orden i den samme religionens prinsippers navn. Sekulariteten skiller mellom det frie åndelige og religiøse uttrykk i det offentlige rom, som er legitim og essensiell for den demokratiske debatten, og innflytelse over den sistnevnte, som er illegitim.’

Det er åpenbart at sekularismen, oppfattet på denne måten, er selvmotsigende. Man kan ikke betrakte uttrykk for religiøse følelser i det offentlige rom som legitime, og samtidig betrakte deres innflytelse på politiske beslutninger som illegitim. Formålet med dette uttrykket er nettopp å inspirere disse beslutningene og øve innflytelse på disse.

Det finnes kun én måte for å unngå selvmotsigelsen: Tillate religionen å uttrykke seg i det offentlige rom, men forplikte den til å underkaste seg betingelsene staten setter for dette rommet. Nettopp dette er grunnlaget for den franske loven om sløret, og det Frankrikes statsminister Jean-Pierre Raffarin formodentlig mente da han la frem denne loven for nasjonalforsamlingen. Han sa: ‘Sekularitet betyr frihet. [Den] sikrer nøytralitet for staten og dens aktører’. Siden la han til: ‘I dag har alle de store religionene i Frankrikes historie tilpasset seg dette prinsippet. For de nylig ankomne, det er islam jeg tenker på, er sekulariteten en mulighet til å bli en fransk religion.’

Men hvis sekularismen blir oppfattet på denne måten, blir den en slags nasjonal- eller statsreligion. Og hvis sekularismen er en statsreligion, kan ikke staten være agnostisk eller nøytral overfor sin egen religion, og derfor kan den ikke være tolerant mot alle religioner. Det sekulære prinsipp ville bli følgende: Ingen religion tillates i den offentlige sfæren, unntatt statens religion. Eller, i positiv forstand: Alle religioner er tillatte i den offentlige sfæren, så lenge de konverterer seg til eller blir kompatible med statsreligionen. Dette ville åpenbart ikke være et toleransens prinsipp, men et intoleransens. Det kan muligens klinge vel i franske ører, men for meg er det uholdbart. En statsreligion, selv om den er maskert av ord som ‘sekulær’, ‘rasjonell’, ‘humanistisk’ eller ‘opplyst’, er et statlig diktatur. Det reduserer ikke bare dimensjonen til sløret eller krusifikset som kan bæres offentlig, det reduserer også menneskets moralske og åndelige dimensjon.

3. Europas dårlige samvittighet

Da rammeverket for mine refleksjoner som nevnt innledningsvis er europeisk, avslutter jeg mitt innlegg med en observasjon av Europa.

Europa har gjort mange forsøk på å forene seg, men resultatet er ikke blitt nådd.

Den økonomiske enheten, som er den lengst utviklede, produserer store fordeler, men ikke følelsen av tilhørighet til et unikt fellesskap. Supermarkedet fyller handlevognene, men varmer ikke hjertene.

Den monetære enheten gjør på samme måte transaksjonene lettere, men den lager ingen enhet eller statstilhørighet mer enn et kredittkort gjør det. Børsen henvender seg til lommeboken, men taler ikke til ånden.

Det samme gjelder den juridiske integrasjonen. At en mann arresteres i et land som følge av en statsadvokats arbeid i et annet, får ikke de to landene til å føle seg mer beslektet enn de gamle utleveringsavtalene gjorde.

Kun politisk forening skaper enhet, men en slik krever identitet, og dagens Europa har ingen følelse av sin egen identitet, først og fremst fordi sekularismen hindrer den i det. Den markedsføres som det beste verktøyet til å gi enhver statstilhørighet, men produserer i virkeligheten perverse resultater.

Det pågår i dagens Europa en ny religionskrig. Ikke mellom kristne konfesjoner, slik det skjedde i det syttende århundre i kjølvannet av reformasjonen. Ei heller mellom kristendom, jødedom eller islam. Dagens krig utkjempes mellom troende og sekularister, mellom de som tror at religionen har dyp mening og sivil verdi, og de som benekter dette og begrenser religionen til den strengt private, dog frie, sfæren, i likhet med den personlige smak, motene, vanene, de kulturelle tendensene. Som gjør krusifikset til et smykke eller en arkeologisk gjenstand.

Men man må ikke tro at sekularistene er uten religion. De gjør selv sine trosbekjennelser, selv om de tror det er tale om fornuftens teoremer. Haken er at de bekjenner seg til en antikristen religion, en fornuftsgudens, frihetens, demokratiets og alle andre gamle og nye opplysningstidshelligheters religion. Sekularistene vant en symbolsk seier da de sørget for å fjerne henvisningen til Europas kristne røtter fra EU-grunnloven. Men de viste sin dårlige samvittighet da de fullførte denne voldshandlingen mot Europas historie ved å argumentere for at en slik henvisning ville utelukke ikketroende og annerledes troende fra statstilhørigheten, i særdeleshet muslimene. Hvordan kan et charter som baserer seg på universelle verdier som begynner med menneskets verdighet ekskludere noen? Er det kanskje slik at kristendommen fratar noen menneskeverd?

I realiteten er Europas bekymring ikke å utelukke, men å inkludere. Heri består dets dårlige samvittighet, og herfra kommer de perverse resultatene som følger.

Europa vil unngå kriger mellom sivilisasjoner og religioner, men oppnår den motsatte virkning: Europa forårsaker dem, fordi verdensdelens sekularisme er det de islamske fundamentalistene mest av alt hater.

Europa vil integrere muslimene og åpne seg for de muslimske landene, men oppnår det motsatte resultat: Dets manglende identitet gjør verdensdelen om til et krigsbytte.

Vi befinner oss fortsatt midt i kampen. Veien videre befinner seg i folks bevissthet. Hvis folk lar seg overbevise om at religionen er et hinder som må ryddes av veien, et vrakgods som må avhendes, et symbol som må fjernes, vil kampen være tapt. Heldigvis finnes det enkelte tegn som får en til å tro at det eksisterer en religiøs vekkelse, en ny bevissthet, et nytt åndelig behov. Hvis de intellektuelle vil vise seg i stand til å fortolke det, hvis politikerne vil ha det i minnet, og hvis kirkene ikke gjør det om til en verdslig klerikalisme, kan de perverse konsekvensene av den europeiske sekularismen fortsatt bekjempes.