Gjesteskribent

Av Arnt Folgerø: Det som er kommet fram om regjeringens håndtering av hijab-saken, avtegner mer og mer en regjering som frivillig undergraver verdier den er valgt på, står for og er satt til å forvalte. Saken ligner altså mer og mer på en politisk skandale, men om den skal bli det, avhenger av om opinionen vil skjønne hva regjeringen egentlig har bedrevet i denne saken.

I den pågående hijab-debatten har det fra motstandere av plagget vært anført at det norske politiet og den norske politiuniformen er verdinøytral, uten at det er blitt motsagt i noen særlig grad. Men Dagblad-kommentatoren John Olav Egeland skriver 14. februar at en slik forståelse bygger på en fatal villfarelse. Politiet og dets uniform er selvsagt underlagt det norske rettssystemet og dets verdier og regler, påpeker Egeland.

Han påpeker dermed noe som nærmest er en selvfølgelighet. Politiet er underlagt Justisdepartementet som er underlagt Stortinget og de lovene Stortinget selv har vedtatt, og den norske statsforfatningen med grunnloven som siste instans. Og det betyr at politiet er representanter for og beskytter av sentrale verdier som rettssikkerhet, likestilling m.m. Norge er med andre ord en borgerlig, demokratisk rettsstat der det er et grunnleggende prinsipp at de offentlige tjenestene skal utøves i samsvar med nøye definerte regler for å sikre likebehandling av innbyggerne.

Den juridiske linjen som går gjennom statsforfatningen, lovene, Stortinget, departementet, politiet og domstolene er en ren sekulær linje hvor det ikke inngår religiøse elementer. Denne linjen representerer det verdslige grunnlaget for den norske staten. Der borgerne langs denne linjen eller aksen blir konfrontert med loven i form av brudd, skal statens representanter (polititjenestemenn og dommere) opptre nøytralt i den forstand at alle skal behandles likt for loven. De skal også opptre nøytralt i den forstand at dommerne ikler seg svarte kapper og politiet uniform for å signalisere at man følger lov og rett uten å la seg styre av sin sosiale bakgrunn og sine ideologiske og religiøse preferanser. Men vi vet at loven og lovens håndhevelse åpner for skjønn, og vi vet også at denne utvendige, «nøytrale» uniformeringen ikke er tilstrekkelig for å uniformere dommeres og polititjenestemenns tanker, følelsesliv, sympatier og antipatier. Lovens og lovhåndhevelsens nøytralitet kan derfor sammenlignes med filosofens Kants regulative idé, nøytralitet er noe man skal strebe etter, men aldri kan nå.

Dette er det sekulære grunnlaget for den norske rettsstaten, men også grunnlaget for den religiøse trosfriheten vi har her i landet. Trosfriheten forutsetter at troen og trosdyrkelsen skjer privat, eller i hvert fall utenfor den juridiske linjen som er det sekulære grunnlaget for den norske staten, jus og religion er med andre ord atskilt. Vi kan med andre ord si at trosfrihet forutsetter at man juridisk sett har et verdslig «nøytralt, fast punkt», trosfrihet i den private sfæren krever med andre ord en «nøytral» regulerende instans. Dette er et helt avgjørende prinsipp i den europeiske rettsstatens oppbygning og funksjon og i den moderne europeiske forvaltningstradisjon, slik den er beskrevet blant annet av Max Weber.

I debatten om hijab er det fra islamvennlig hold argumentert for at bruken av plagget i politiet er en demokratisk og ytringsfrihetsmessig rettighet. De som argumenterer på denne måten, etterlyser med andre ord representativitet i utøvelsen av norsk lov og rett. Men det er ikke noe i den norske statsforfatningen, i norsk lov og i det norske rettssystemet som tilsier representativitet hos de utøvende myndigheter med hensyn til religion, klasse, etnisitet eller yrkesbakgrunn. Representativitet er noe som i et demokratisk samfunn gjelder personer i valgte stats- og myndighetsorganer, skjønt regelen om kjønnskvotering i selskapsstyrer er noe som forstyrrer dette bildet. Representativitet er altså et prinsipp som ikke hører hjemme i utøvelsen av loven, men i utformingen av loven.

Stortinget kan med andre ord ved lov fastsette at politiet for eksempel skal være representativt sammensatt, men dersom man i tillegg bestemmer at utøvelsen av loven skal være representativ, kan man komme opp i et logisk og praktisk uføre. Hvis for eksempel en muslim bare skal dømmes av en muslimsk dommer, eller en ateist av en ateistisk dommer, har man forlatt en av bærebjelkene i det moderne sekulære demokratiet, nemlig at utøvelsen av loven skal skje etter «nøytrale» og strengt definerte regler der likhetsprinsippet er grunnleggende.

Representativitet i utøvelse av myndighet åpner med andre ord for avstemninger og flertalls-vedtak, noe som ikke har med regelbundne avgjørelser i et moderne og demokratisk byråkrati å gjøre. Bruk av det representative flertallsprinsippet vil kunne innebære en oppløsning av den verdslige norske staten,og det kan skje dersom religiøse og politiske organisasjoner skal ha sitt besyv med i effektueringen av loven.

Den moderne demokratisk rettsstaten sprang ut av forholdene i Europa for om lag 400 år siden, og i dag er det ingen vei tilbake til tilstandene i Europa før 30-årskrigen, der religionskrigene raserte og ødela store deler av Mellom-Europa. Det var på ruinene av reformasjonen og religionskrigene at Europa arbeidet seg fram til et nødvendig skille mellom stat og religion. En annen milepæl på veien til den sekulære europeiske staten var den franske revolusjon som bekreftet og slo fast statens sekulære grunnlag, men som også førte til at menneskerettigheter i form av politisk frihet, rettssikkerhet og religionsfrihet ble en del av de europeiske statenes rettsgrunnlag. Og den franske revolusjons teser bar i seg kimen til mer moderne verdier, som likestilling mellom kjønnene og frihet fra diskriminering og undertrykkelse, noe som i dag er en del av det norske samfunnets verdigrunnlag og som er nedfelt i lov og rett.

Når protagonister av hijab, som John Egeland, skriver at det ikke er noen motsigelse mellom den norske stats verdigrunnlag og bruken av muslimsk hijab, bygger han på den fatale villfarelsen at det er identitet mellom de verdiene den norske stat står for og det islam står for i sine mange framtredelsesformer.

En ting er at politiske kommentatorer på denne måten definerer seg ut av den historiske tradisjonen de står i og de samfunnsmessige verdiene de er et resultat av. Noen annet er det at regjeringen i dette landet på denne måten undergraver de verdiene de er satt til å forvalte og kjempe for. Justisminister Knut Storberget ser ut som en konfirmant, og hans manglende styring i blasfemi- og hijabsaken viser at han også styrer sitt departement som en konfirmant. Dersom det er riktig som VG onsdag melder, at regjeringen samlet var enig i å innføre hijab i politiet, er dette en samlet regjerings fornektelse av grunnleggende verdier i det norske og andre europeiske samfunn, verdier som er pilarer i den vestlige sivilisasjonen. Vi står med andre ord overfor en politisk skandale. Har VG rett, og hvis det finnes en rest av samvittighet i dette «speiderkollegiet», så burde regjeringen gå og overlate styringen av landet til opposisjonen.

Det finnes ikke lenger unnskyldning her i landet for å si at vi ikke vet hva islam står for. Islamske stater gir ikke lik behandling av sine innbyggere, noe som for eksempel kom fram da den iranske Nobel-prisvinneren Shirin Ebadi besøkte Norge i 2003. Kvinner, jøder og kristne i Iran får bare brøkdelen av de forsikringsutbetalingene som tilkommer muslimske menn ved ulykker. Religionsfrihet er ikke noe bærende prinsipp i ledende muslimske stater som Iran og Saudi-Arabia. I de muslimske Gulf-statene behandles titusenvis av arbeidere fra Sør- og Sørøst-Asia mer eller mindre som kveg, innelåst om natta og utenfor arbeidstida. Her henrettes ikke-muslimske asiatiske hushjelper og anleggsarbeidere etter symbolske retterganger i saker som for et europeisk blikk ofte fortoner seg som helt grunnløse. Men det som følges, er muslimske sharialover. Islam slik denne religionen blir praktisert i muslimske stater og forstått i ledende muslimske miljøer her i landet, er helt på kollisjonskurs med de verdiene den norske stat står for. Og på denne aksen av sosial og juridisk forskjellsbehandling og urett, er hijaben sentral. Hijaben som symbol bryter med sentrale verdier i det norske samfunnet, og den hører derfor ikke hjemme blant den norske rettsstatens «pontefikalier».

I en kronikk i Dagbladet 12. februar kommer generalsekretær Shoaib Sultan og nestleder Asgahr Ali i Islamsk Råd i Norge (IRN) inn på det andre sentrale poenger i den løpende hijab-debatten. Sultan og Asgahr slår for det første fast at bruk av hijab er en religiøs plikt for muslimske kvinner. Jeg har ovenfor påpekt at den juridiske «nøytraliteten» i den moderne vestlige rettsstaten ikke bare skal ivaretas av regelverket, «nøytraliteten» må også framstilles gjennom en «nøytral» uniformering. Det sentrale spørsmålet ved bruk av hijab i politi og rettsvesen er den lojaliteten dette klesplagget signaliserer. Jo, det signaliserer at lojaliteten til Allah i spørsmål som gjelder lov og rett, er større enn til den norske stat, noe som er i strid med det juridiske grunnlaget for denne staten. De som er ansatt i offentlige stillinger i Norge, er forpliktet til å være lojale overfor norsk sekulær lov, norsk forfatning og norske myndigheter. Allah eller Gud eller Buddha forsåvidt, har ingen plass i denne lojalitetskjeden.

Sultan og Asgahr skriver at bruk av hijab hos norske politifolk vil øke tilliten til politiet hos muslimene. Det kan så godt være, men det vil trolig forringe tilliten til politiet i andre grupper. Men hvis tillit betyr at bruk av hijab øker tilliten til politiet hos muslimer, fordi hijabbrukerne er sympatisk til de verdiene som hijaben symboliserer, så får det norske samfunnet leve uten denne gruppens tillit. Det moderne Norge kan ikke godta at statens sekulære grunnlag bestrides og oppløses på denne måten. De som ikke innser det, forstår heller ikke det juridiske grunnlaget for den moderne, sekulære europeiske stat.

Det norske politiet er som kjent åpent for folk av alle trosretninger og idelogier som er villig til å utøve norsk lov og norsk rett, så det er ingen som bestrider muslimers selvsagte rett til å søke seg til og få jobb i politiet. Når man legger bort hijaben, signaliserer man at man ikke lar personlige vurderinger og religiøse verdier styre ens valg, men at man underkaster seg de yrkesregler som finnes. I den sekulære staten har man ingen rett til å uttrykke sin tro, sin ideologi og sine politiske anfektelser som offentlig tjenestemann.

Sultan og Asgahr sier at utfallet av hijab-saken er historisk. Det er riktig. Hadde regjeringen valgt hijab, ville det ha vært et skritt i retning av et samfunn som stadig blir mindre enhetlig og mer desintegrert, det ville ha vært et viktig steg i retning av et liberalistisk og multikulturelt kaos, og ikke minst, som jeg har påpekt, det vil være et anslag mot det norske rettssamfunnets sekulære grunnlag.

De to mennene i IRN nevner hijabsaken i samme politiske åndedrag som den norske konsesjonsloven, som den norske oljeforvaltningen og den norske velferdsstaten. Det som særpreget disse politiske skjebnevalgene, var at de demmet opp for sterke kapitalkrefter utenfra. Med innstillingen ledende muslimer og venstreradikale nordmenn har til islam, ser det ut som om dette landet i framtiden vil få problemer med å fatte lignende vedtak, vedtak som har sikret Norge styringen med grunnleggende verdier.

Arnt Folgerø er journalist og skribent