Kommentar

I en serie reportasjer tar avisen Vårt Land opp temaet religionsfrihet og religiøse rettigheter i et Europa i endring, og den 13. mai var temaet religiøse symboler på politiuniformen.

Vårt Land kunne fortelle at sikhen Jagroshan Singh har fått sin politidrøm knust ettersom forbudet mot religiøse symboler på politiuniformen umuliggjorde kombinasjonen sikh og politi.

Men dette er et syn et stort flertall av det norske folket mener er riktig. I 2012 svarte 72 prosent av de spurte at de var «helt uenig» eller «uenig» i at politi skal ha rett til å bruke religiøse symboler. Utfordringen er at norske akademikere ikke forstår hva uniformen per i dag representerer.

Forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning, Pål Egil Botvar, sier til Vårt Land at jo nærmere man kommer statlig maktutøvelse, desto mer skeptisk blir folk til religiøse symboler. Han forklarer det med at det er et ideal at «staten skal være nøytral».

Men Sing mener at argumentet om at politiet må oppfattes som nøytralt er et hult argument. Han sier:

«Det ligger mye bak den nøytralitetsideologien. Er det ikke viktig at politiet representerer befolkningen? At det ikke viktig at politiet representerer befolkningen? At en skaper tillit til hverandre og samhold?»

Og sier videre:

«Menneskene det gjelder, er nordmenn med norske verdier. I Storbritannia er dessuten mange sikher politimenn. Mye kan løses ved å bruke en «patka», en miniturban,» og avslutter med å hevde at «de praktiske problemstillingene ligger egentlig på de ideologiske plan.»

Rådgiveren ved Antirasistisk senter, Shoaib Sultan, er enig i kritikken fra Jagroshan Singh, og sier til Vårt Land at politiuniformen er full av kors:

«Samfunnet er egentlig veldig kristent. Det er ikke noe galt i det, men å si at Norge er veldig sekulært er en fornektelse. Fordi kristendom er normalkultur, blir den usynlig for majoriteten.»

I 2013 anbefalte regjeringens tros- og livssynsutvalg at det ble åpnet for at politiet på visse vilkår kunne bruke religiøse symboler. Flertallet kom til at retten til å uttrykke seg, nedfelt i tros- og livssynsfriheten, veide tyngre enn begrensningene av hensyn til offentlig maktutøvelse, sier Sturla Stålsett til Vårt Land.

Det er interessant å observere at den etnisk norske offentligheten synes å ha problemer med å forstå to grunnleggende forhold ved denne debatten:

For det første at norsk lovgivning ikke er etisk nøytral, og for det andre at religiøse symboler viser hvor bæreren av disse symbolene har sin lojalitet.

riksvåpenet

Korset i det norske riksvåpenet viser arven helt tilbake til Olav Haraldssons innføring av kristenretten i 1024. Fra da av var det klart at vår lovgivning skulle baseres på et kristent menneskesyn: Blant annet ble slaveriet forbudt, blodhevn avskaffet, voldtekt ble straffet hardt og det ble et likeverd mellom kvinne og mann. Likhet for loven var en selvsagt konsekvens av den kristne virkelighetsoppfatningen.

Spørsmålet som etnisk norske kommentatorer ikke tør å ta tak i, er hvilke verdier andre religioner vil ta med seg inn i strafferettspleien. Er synet på kvinnen det samme i hinduismen og islam som i den kristne kulturkretsen? Vil en kristen jente, voldtatt av en muslimsk mann, møte den samme forståelsen fra muslimske politikvinner og en rett bestående av muslimske kvinner, som fra et politi og rettsvesen bestående av personer fra en kristen kulturkrets? Spørsmålet er ikke spekulativt ment, det representerer en virkelighet kvinner i Midtøsten møter svært ofte, og som også norske kvinner har erfart. Vi kan ikke overse at det er mulig å komme i en uholdbar rollekonflikt for troende av ulike religiøse retninger i et norsk politi- og rettsvesen, å skyve disse konfliktene under teppet er et utslag av en naivitet vi ikke kan være bekjent av. Det er viktig å være klar over at et samfunn ikke trenger å ha formalisert en sharia-lovgivning for at kvinner skal oppleve disse problemstillingene. En skal ikke ha lang erfaring fra norsk rettsvesen før en forstår at det meste handler om hvordan en møter det enkelte mennesket, hvem du velger å tro på og hvorfor.

Det er en utfordring at når etniske nordmenn forsvarer bruk av religiøse symboler, er det ut fra en tro på at disse symbolene ikke betyr noe, men hvorfor forsvarer da både Sing og Sultan bruken av de samme symbolene med utgangspunkt i kulturelle forskjeller? En kultur betyr noe, det et er meningsmettet utrykk, og når mennesker lar være å bli politi eller dommer fordi de ikke kan bruke det aktuelle religiøse symbolet i den tjenesten de ønsker å stå i, bør vi stille spørsmål med årsaken til dette valget. Kan det handle om noe så fundamentalt som lojalitet? For Sing tar feil når han hevder at det er viktig at politiet skal representere befolkningen. Politiet og rettsvesenet skal representere loven og den ånd den representerer. Er det da gitt at islam og østens religioner har samme preferanser som det den norske loven representerer?