Jeg tok feil om Ole Asbjørn Ness

Den konservative skribenten og kommentatoren Ole Asbjørn Ness kaster seg på i konkurransen om å vise mest mulig avsky for Donald Trump, men det vi nettopp trenger mindre av, er følelser.

I vår selvsentrerte offentlighet er det lett å glemme at hva en norsk kommentator føler og mener om USAs president, er irrelevant, det vi trenger, er analyse og kunnskap.

I et innlegg i Minerva, av alle steder – Ness jobber ellers for iNyheter – kommer syndsbekjennelsen:

«Jeg har gjort mye dumt i mitt liv, veldig mye, men det kanskje dummeste jeg har gjort, er å uttrykke støtte til Donald Trump offentlig.»

Resten er ganske forutsigbart – vi begynner å kunne regla nå.

Min første kommentar:

Det er selvsagt helt greit å mene at man har tatt feil, og beundringsverdig å innrømme det i tillegg. Dette er noe flere kunne tatt lærdom av. Jeg glemmer ikke da jeg møtte Asle Toje og Alexander Zlatanos Ibsen i debatt i regi av Foreningen for alle konservative studenter (FAKS) mai i fjor (Ness var for øvrig ordstyrer, og en dyktig sådan). Toje åpnet med å si unnskyld til meg og oss andre som hadde kritisert covid-regimet med alt det innebar av konsekvenser. Det var uvanlig, og raust.

Men tilbake til Ness og Trump. Jeg tror Ness har misforstått noe fundamentalt ved Trump og debatten rundt ham. Trump er ikke et fotball-lag man trenger å hate eller elske. Han er en demokratisk valgt president i et land langt borte – et land som riktignok har betydning for oss her i det lille landet i nord, så vel som i resten av Europa. Men det er skrevet nok om hans karakterbrister av fanatiske anti-trumpere til at det er interessant hva en norsk kommentator langt unna Det ovale kontor mener om ham. Når vi fortsetter å late som om vi enten er for eller imot, forsterker vi bare dynamikken som er så ødeleggende for ordskiftet. Sånn sett handler Ness’ kommentar mest om Ness og debatten rundt Trump, og mindre om selve Trump.

Ingen helgen

Det har gått inflasjon i å ytre de mest injurierende karakteristikker av «den oransje mannen», og det er selvsagt fritt frem for å si og mene det man vil om Trump, som man trygt kan kalle ukonvensjonell, uforutsigbar og til tider ubehøvlet. Men er det egentlig så interessant om Trump er en uforsonlig, bøllete narsissist, eller om dette er oppgulp fra politiske fiender, eller i beste fall overdrevet? Få maktmennesker er helgener. Trump har uansett hatt rett i mangt og mye, noe tilmed Jens Stoltenberg innrømmer. Det burde ikke komme som noen overraskelse på noen at Trump først og fremst er forretningsmann, ikke politiker. Så hvorfor det akutte behovet for å vise offentligheten hvor sjokkert man er når Trump oppfører seg som Trump?

Ness har vært en frittalende kommentator i norsk offentlighet i noen år nå. Som med de aller fleste, uansett politisk ståsted, kan man finne ting man er enig i og ting man er uenig i. Ingen er feilfrie, og det er lov å ta feil eller ha forskjellige meninger. Er det en ting høyresiden ikke er, så er det en homogen monolitt. Men noen ganger tettes skottene, og å ha en kontrær mening, kan koste, som under koronapandemien. Det var ikke få som liker å kalle seg både konservative og liberale som mente at tvang, utstøtelse og økonomisk straff var gagns for å få bukt med «konspirasjonsteorier» og «antivaksere». Ness foreslo selv å beskatte dem som ikke lot seg vaksinere med 50.000 kroner, og kan således ikke kalles en særlig analytisk, prinsippfast konservativ tenker. Kanskje fungerte pandemien som en nyttig pekepinn på hvem som turte å ha sin egen mening også ved senere anledninger der presset om å slutte seg til det dominante narrativet ble stort.

Skjermdump fra Twitter

Slik sett er ikke Ness’ artikkel i Minerva særlig risikofylt. Tvert imot signaliserer han heller at han er mainstream, ufarlig og på linje med omtrent alle andre fra Fremskrittspartiet til SV. Han får riktignok noen skuffede kommentarer i sosiale medier om at han har sviktet sine prinsipper, men stort sett får han positive kommentarer. «Velkommen etter», ser ut til å være den mest gjengse reaksjonen på Ness’ retrett. Noen spekulerer i at han kanskje ønsker seg ut av iNyheter, der han er på kollisjonskurs med sjefen, Helge Lurås, som er en realist i forhold til Ukraina-krigen og har forsvart Trumps strategi til nå. Minerva er i så måte et interessant valg av medium for å «snakke ut». Nettmediet har beveget seg langt fra sitt opprinnelige konservative idégrunnlag og gir nå plass til mennesker som Eivind Trædal.

Innskrenket meningsmangfold

Enn så lenge forblir den norske Trump-Ukraina-Russland-debatten fordummende og forenklet, og er vel strengt tatt ingen debatt. Den handler mest om å stenge alternative stemmer ute. Det er Team Ukraina versus Team Realistene (som er Trump-vennlige, men ikke dyrker Trump slik de ofte blir beskyldt for). Sistnevnte blir kalt trumpister av motparten og er en nesten forsvinnende liten gruppe, og på høyresiden er det vel, foruten Document, Lurås og andre mindre alternative medier, en håndfull kommentatorer som Halvor Fosli, Hanni Afsar og til tider Subjekts Danby Choi, som forsøker å nyansere, forstå og være kritisk til den offisielle linjen som vi blir møtt med overalt ellers vi vender oss. Meningsmangfoldet blir ytterligere innskrenket av den selv-sensuren mange pålegger seg – det har jeg kun anekdotiske bevis for, men i et konformt samfunn som Norge er det nok ingen tvil om at det er vanlig.

Når «Amerika-eksperter» som Eirik Løkke og Bård Larsen, eller Høyre-mannen Simen Sandelien, eller Facebook-Høyres mann nummer én, Kjetil Rolness, skal forklare oss at vi er farlig nær å ha en nazist i Det hvite hus, er det kanskje ikke så rart at mange kvier seg for i det hele tatt å åpne for at Trump kan ha litt rett i ett og annet. Når de så mener, i fullt alvor, at Trump støtter Putin og forakter Europa, beveger vi oss vekk fra det rasjonelle og inn i dypt ideologiske overbevisninger som likevel blir presentert som fakta. Dette blir knapt utfordret.

Da er det ikke rart at kommentatorer som Ness, som til tross for å stikke hodet frem fra tid til annen – han har for eksempel vært tydelig i Israel-spørsmålet –, finner ut at det kanskje er lurest å be seg selv inn i det gode selskap igjen ved å kalle det å støtte Trump for det dummeste han har gjort. Ness har tydeligvis glemt at det går an å kritisere enkeltting som Trump gjør eller sier, uten å kaste babyen ut med badevannet og hoppe over til den irrasjonelle TDS-siden. Men som Halvor Fosli blant annet nå erfarer, er den gylne middelvei ikke akseptabel nok for norsk «høyreside».

Mister venner

For Fosli er en av dem som nå opplever å bli støtt ut. Han forteller på sin egen Facebook-side at han nå blir avvennet av en rekke gamle venner, senest av filosof Lars Fr. Svendsen i Civita. Fosli er ingen trumpist (skjønt, hva betyr dét, egentlig? Blir ikke alle som mente at Trump var et bedre valg enn Kamala Harris, kalt for det?). Han forsøker derimot å forstå det som skjer. Den som vil forstå, kan ikke bare forholde seg til det vi blir fôret med i gammelmediene.

Vi som forsøker å kikke litt utenfor den akseptable sfæren, for kanskje å kunne tilegne oss litt kunnskap og nye perspektiver, vet at det er store problemer innad i Ukraina, blant annet med rekrutteringen av soldater, at å sette inn Nato-soldater på bakken i Ukraina, er risikabelt med tanke på eskalering av krigen, og at det før eller senere må forhandles med russerne. Alternativet er en evigvarende krig, eller enda verre: tredje verdenskrig. Men det er viktigere å unngå å gi en tomme til Russland.

George Beebe, tidligere direktør for russisk analyse i CIA, og nå direktør for strategi ved Quincy Institute, forklarer i Glenn Diesens Greater Eurasia Podcast at hovedårsaken til at de fleste europeere ikke klarer å ta inn over seg de ovenstående fakta, er at de er fanget i et narrativ som handler om at Ukraina-krigen er andre verdenskrig om igjen. Hvis ikke Putin blir stoppet og Russland fullstendig nedkjempet, vil andre land, inkludert land i Vest-Europa, stå for tur. Putin er Hitler, mener de. Beebe og andre realister, derimot, argumenterer for at vi heller kan snakke om et scenario som minner mer om første verdenskrig, der de-eskalering og forhandlinger er eneste vei ut. Dette første perspektivet er i høyeste grad det rådende synet også i norsk debatt. Derfor blir alle som mener noe annet, anklaget for «appeasement» og for å være medløpere med fienden.

For en som er kronet til Norges mest populære podcaster, kan det rett og slett bli for tungt å svelge. Men som en opportun luring legger Ness inn en fiffig disclaimer, i tilfelle han tar feil nå også: