Kommentar

Det har lenge ant meg at den norske eliten den dagen den møter veggen vil vende seg mot autoritære løsninger.

Tirsdag presenterte Helge Lurås sin bok Hva truer Norge nå? i Cappelen-Damms fine lokaler i Akersgata.

Det var mye springende i Lurås’ fremstilling. Men den hadde noen hovedtema og de munnet ut i at Vesten og Europa særskilt står overfor utfordringer som det ikke har svar på. Lurås presenterte noen svar: Han ville bygget på det nasjonale, på norsk tradisjon og identitet og vestlig.

Det lyder kanskje ikke så farlig. Men så føyde han til at Vesten har behandlet Russland som en fiende, mens det i virkeligheten er en nasjon vi i høy grad trenger når Europas grenser lekker som en sil.

Lurås var mer eksplisitt. Han sa at Europa kunne være tjent med å ha et autoritært styre i Russland.

Videre rasjonaliserte han dette til noe prinsipielt: Norge skulle ikke føre en moralsk utenrikspolitikk. Vi skulle være verdinøytrale.

Igjen trakk Lurås det langt: Norge hadde ikke noe med hvordan en stat behandlet sin befolkning, eksemplifisert ved Russland. Det var oss uvedkommende. Vi skulle kun forholde oss til staten.

Dette er en tilbakevending til ideen om staters suverenitet, og det er det synet som autoritære stater forfekter. Det er hva Kina og Saudi-Arabia forsvarer. Prinsippet om ikke-innblanding i indre saker.

Men det er himmelvidt fra dagens moderne oppfatning. Da ville hele grunnlaget for menneskerettsarbeidet falle bort.

Humanitære intervensjoner

Lurås syntes å mene at vi ikke lenger hadde råd til å bry oss. At Vesten lider av overstretch.

For å illustrere det begynte han fortellingen ved den kalde krigens slutt og fenomenet humanitære intervensjoner.

Lurås har fått med seg mye av kritikken mot troen på at det er mulig å gripe inn i andre land, inngå en pakt med sivilbefolkningen og skape forutsetninger for en utvikling i demokratisk retning.

Han brukte Bosnia som eksempel, et land på fire millioner, hvor Vesten gikk inn med titusentalls soldater i 1995/1996. Senere fulgte Kosovo.

La skure og appeasement

Men dette var ikke begynnelsen på den humanitære intervensjonen i Bosnia. Det var UNPROFOR, FN-styrken som aldri klarte å bestemme seg om den kun skulle eskortere kolonner med nødhjelp eller også skyte tilbake mot de som angrep dem. Bosnia gav noen bitre erfaringer i hvordan man responderer på en fiende som ikke respekterer noen regler. Fienden satt både i Beograd og i Pale og benyttet en stats apprat til å knuse og fordrive befolkningen i et annet land. Milosevic og hans folk gjorde stort sett som de ville. De kunne herje med vestlige politikere og FN-soldatene som aldri greide å manne seg opp til å si stopp! Vår egen Thorvald Stoltenberg var en av de verste. Som hele tiden forhandlet på aggressorens betingelser.

Denne laissez-faire og appeasement er vel så viktig som fenomenet humanitære intervensjoner. De humanitære klarer ikke bruke vold. Offisielt fordi de ikke vil være aggressive, i virkeligheten fordi de ikke vil betale prisen.

IMG_2489

Sverre Disen måtte dessverre melde forfall på kort varsel, til gjengjeld ble det bedre tid til Lurås.

Ingen fri lunch

Det er hva som skiller USA fra Europa. USA er villig til å betale prisen, mens Europa i praksis ikke lenger har et forsvar verdt navnet. Det er viljen til å anvende makt som er borte.

Det er lett å hengi seg til fanasier i fraværet av realistisk politikk Det var mye fantasier i Lurås’ fremstilling: hans drøm om det nasjonale hadde identitære trekk, og den autoritære dreiningen kom til syne i rasjonaliseringen av hvorfor vi har felles interesser med Putin.

Jeg bruker med vilje ordet «autoritær» og ikke høyreorientert eller verre, for det autoritære spenner over både høyre og venstre fløy, og sansen for og dragningen mot det autoritære kommer fra begge sider.

Kollisjonskurs

Det kan også komme fra sentrum. Den dagen dagens politikk viser seg utilstrekkelig, og vi overveldes av «problemer», vil folk se seg om etter andre løsninger.

Her snakket Lurås om observerbare fakta: I Midtøsten finnes det ingen ideologi å bygge samfunnene opp på. Sosialismen er diskreditert. Bare islam står igjen som et alternativ, skjønt han er var vel troskyldig når han sa den var «uprøvd». Islam står tilbake fordi disse landene aldri har klart å vri seg løs av islam dvs reformere den.

Nå importerer vi muslimer i hundretusentall og de er bærere av en islam som også er ureformert. Vår elite omfavner en overbevisning om at det er mulig å forene et ureformert islam og demokrati. Det er en stor illusjon og undergraver vårt demokrati og våre samfunn innenfra. Jeg innbiller meg at Lurås og undertegnede er langt mer enig om dette enn han gav uttrykk for.

Norsk politisk korrekthet gjør det umulig å si høyt det alle vet: at islam og ureformert islam er på kollisjonskurs.

Segregerte samfunn

Men Lurås kommenterte hva som er observerbart: At oppløsningen av samfunn og stater i Midtøsten gjør at folk faller tilbake på religion og kollektiv tilhørighet: klaner, slekt, stammer. Dette har de med seg til Europa hvor tilhørighet både gir identitet og støtte i kampen for tilværelsen, eller beskyttelse til legal eller illegal karriere.

Når Lurås sier svaret på dette er at også vi må slutte ring om det norske er det det samme som å si at vi lever i fragmenterte samfunn og må forsvare oss.

Dette er en forståelig, logisk og naturlig reaksjon: Mennesker vil se seg om etter noen å kommunisere med og noen å finne bekreftelse hos. For de fleste vil det være mennesker fra vår egen kulturkrets. Identitet stikker dypere enn ord.

Polarisering

Tøvet fra politisk korrekthet vil anta stadig mer hysteriske former og fordampe. Hva blir tilbake? Lurås var inne på at noen vil reagere med benektelse: Jo større problemene blir, jo mer vil de benekte.

Victor Normans kronikk i DN lørdag der han tok til orde for at Norge må motta 100.000 syrere var i denne kategorien.

Lurås sa en stor del av befolkningen var et helt annet sted. Han sa vi allerede har en høy grad av indre polarisering, blant innfødte nordmenn.

Det er korrekt. Men det er et ikke-tema.

Trolig ser vi bare toppen av motsetningene i medier som gjør sitt beste for å undertrykke dem.

Oppe til prøve

Dermed er de blitt aktive bekjempere av den demokratiske prosessen. Demokrati vil si å bearbeide problemene med åpen utveksling av informasjon og debatt. Det er målestokken på et modent samfunn. Undertrykkelsen av andre oppfatninger er et tegn på at man ikke stoler på sin egen styrke og motstandskraft.

Resultatet blir ideer som Lurås’. Han har lite å støtte seg på, må formulere seg forsiktig, men både eksplisitt og implisitt sa han ting som markerer et radikalt brudd med dagens politikk.

Normativ realisme kalte Lurås det. I mine ører selvmotsigende. Det normative må i dette tilfelle være at man ikke skal ha noen normer. Man skal gjøre det som er «nødvendig»: Lurås så for seg murer og gjerder for å holde menneskemassene ute. Han viste til det israelske sikkerhetsgjerdet og gjerdet mot Mexico som Donald Trump vil bygge.

Kontra

Den europeiske uegennytten vil slå over i sin rake motsetning. Det er nok et perspektiv mange lurer på i sitt stille sinn, men vil bli redd for hvis det manifesterer seg.

Lurås burde vært konkret og sagt om han støttet Ungarn og Viktor Orbáns linje. Han sa at han ikke hadde noen tro på EU, eller overnasjonale løsninger. Da burde han kanskje tatt utgangspunkt i at det allerede er en åpen konflikt mellom et Tyskland og Sverige som vil føre en åpen dørs politikk, og institusjonalisere den i EU, og en nasjonal løsning som de østeuropeiske landene går inn for. Denne konflikten er selve kjernen i dagens Europa og den vil avgjøre vår skjebne.

Vil tyskerne og østerrikerne finne seg i å bli rent over ende? Svenskene synes villige til det.

Langt ned ad linjen

Lurås bagatelliserte utviklingen: Vi har kommet mye lenger i en utvikling som han la til fremtiden. Oslo har snart et flertall av innbyggere med utenlandsbakgrunn.

Er det et problem? Ja, det er et problem fordi staten, myndighetene og eliten ikke har noen klar forestilling om hva som skal samle det nye samfunnet. De har drevet en bevisst avnasjonalisering og avkristning for at det skal bli plass til det nye. I stedet kommer fasade som dekker over at vi er blitt en splittet nasjon.

De tusener som nå kommer til Norge kommer fra land som har gått opp i limingen. De kommer til et land som heller ikke har noen klar oppfatning om hvem eller hva det er.

USA sviktet med nasjonsbygging i Irak og Afghanistan, fremholdt Lurås. Man var for optimistisk.

Nasjonsbygging på hjemmebane

Men hva med optimismen på hjemmebane? Norsk myndigheter og den norske elite driver nasjonsbygging hjemme. De har revet de gamle tuftene og mener de nye vil oppstå av seg selv, bare man pøser på med rettigheter, oljepenger og velferd.

Hvis amerikanerne var overoptimistiske, hva skal man kalle de norske arkitektene? Galskapen er ikke mindre. Dette er eller var vårt land, som vi kjente ut og inn. Likevel kastet vi alt ut og erstattet det med en diffus multikultur, hvor den sterkeste vinner.

Det er klart man da får forklaringsproblemer. Den euforiske omfavnelsen av migranter i tusentall kan tolkes som et uttrykk for skjult desperasjon – der man forsøker å gjenskape en normalitet, der man febrilsk forsøker å bevare en forestilling om å kontrollere og at man har noe å dele ut, lenge etter at toget er gått.

Islamisert sosialdemokrati eller identitært alternativ

I dette vakuumet oppstår den autoritære fristelsen: Enten det er omfavnelse av et islamisert sosialdemokrati, slik vi ser konturene av, eller en oppslutning om et identitært prosjekt, noe som vil appellere til mange nordmenn.

Det første har Document advart om i mange år. Men også det identitære er en fristelse og en illusjon.

Det er forskjell på å gjøre ting av nødvendighet og fordi man blir tvunget til det, og å fremstille det som noe annet enn det er, som noe ideelt.

Det var her Lurås tok fundamentalt feil: Putins styre er ikke noe vi har fordel av. Han vil oss ikke vel. Han har smadret sikkerhetsordningen etter annen verdenskrig. Måten han behandler egen befolkning på er absolutt noe som angår oss.

Mer lys!

Det Norge trenger er en klarere forståelse av hva demokrati består i. Et demokrati som gjennomgår så store forandringer som det norske trenger en åpen debatt. I stedet ser vi det motsatte: Bestemte grupper må skånes, og andre må henges ut. (se Flemming Roses kronikk i dagens Aftenposten).

Norge trenger en visjon for det 21. århundrede, som bekrefter vår egen historie, (som per definisjon må være ekslusiv og ekskluderende) som slår fast at Norge bygger på en kristen kultur, og et kristent guds- og menneskebilde, og som derfor omfavner alle mennesker som er villig til å leve i et åpent samfunn.

Forsvar

Fremfor alt trengs en bevissthet om at demokratiet må ha evnen til å forsvare seg. Med så mange ytre og indre fiender er det livsviktig. Akkurat den problemstillingen kommer man ikke unna ved å bygge gjerder. Men er det noe som er følsomt så er det å snakke om indre fiender.

I stedet går man som katten rundt grøten, eller forsvarer den indre fiendes rett til å erklære oss krig.

Europa har kommet langt ned ad en vei mot overgivelse. Den minner sterkt om politikken i tredveårene, hvor fascismen og nazismen hadde initiativet. Demokratiene tilpasset seg og henga seg til ønsketenkning.

I en slik situasjon dukker den autoritære fristelsen opp og den sanker tilhengere fra venstre, høyre og sentrum.

Den bygger på instinkter, på menneskets grunnleggende følese av frykt. Når disse lakunene i politikken først har oppstått er de vanskelig å lukke.

At Lurås våget å si så mye offentlig var for meg et bevis på at vi har kommet ganske langt i denne prosessen allerede.

Mediene er ikke i nærheten av å reflektere hva folk egentlig tenker.

Helge Lurås - Hva truer Norge nå?