Kommentar

Samantha Power er en amerikansk liberaler på godt og vondt. Nordmenn hører bare det gode, og dermed blir også det gode dårlig. Det merker ikke Power, for hun tror at nordmenn er enda bedre enn amerikanere. Misforståelsen er gjensidig.

Slikt blir det egentlig ikke en spennende samtale ut av, selv om auditoriet hos Gyldendal er ganske fullt.

Problemet er at toget gikk for lenge siden: Nordmenn, eller den del av offentligheten som føler seg kallet til å mene noe på vegne av andre, forsto aldri de liberale og radikale i USA som gikk fra å se på Pentagon som en fiende til å omfavne den amerikanske militærmakten som en «force for good». Man gikk glipp av Operation Provide Comfort for kurderne i Nord-Irak og Tyrkia på ettervinteren -91. Det var heller ingen entusiasme å spore for at USA og NATO skulle gripe inn på vegne av bosnierne. Nordmenn koblet seg av en viktig diskusjon under Balkan-krigene, og har egentlig aldri kommet seg opp på hesten igjen. Vi nøyde oss med å være Stoltenbergenes land. Nå er vi besserwissere som vet alt om USAs feil. Det ville aldri falle oss inn å reflektere over at denne utdritingen av Bush & Co sier noe om oss selv.

Dessverre innfrir og opfyller Power for mange av disse stereotypene. Boken hun har skrevet om den brasialianske FN-diplomaten Sergio Vieira de Mello er tvetydig. Hun beskriver både hans gode og dårlige sider, og de berører i høy grad utviklingen i Europa. Slik sett kunne en diskusjon av de dårlige sidene også vært utgangspunkt for selvrefleksjon. Men Power kjører frem den offisielle versjonen, som er at Vieira de Mello levde mellom utopi og pragmatisme, og at Bush nå har ødelagt humanitær intervensjon-konseptet for lang tid fremover.

Hun mente f.eks. at vestlig intervensjon i Darfur ville være feil, fordi kombinasjonen av genocid og jihad ville være eksplosiv, som hun sa.

Powers første, Pulitzer-prisvinnende bok A Problem from Hell, om folkemord i det 20. århundre, ble lagt merke til. Richard Holbrooke delte den ut til sin stab. All rosen er fortjent. Det var noe helstøpt og engasjert over boken, kvaliteter som mangler i den siste. Den er altfor lang, med altfor mye uvesentlige detaljer om de Mello. Han er interessant som aktør i samtidens humanitære og politiske kriser. Men vi kommer ikke innpå ham som person, derfor blir detaljene irriterende og overflødige. Vieira de Mello virker å ha vært en ganske lukket mann. Han levde for jobben, og for imaget. Ingen kom under huden på ham, kan det virke som.

Powers endimensjonale fremstilling gjør ham til en humanitær helt. Den andre siden, som hun tegner uten å trekke noen konklusjon – er at han var en karismatisk leder. Folk med karisma er en kategori for seg selv. De lever etter sine egne regler. De har en evne til å få folk med seg som går på tvers av alle normer og strukturer. Power beskriver disse egenskapene utførlig. Vieira de Mello kunne komme inn i et rom og gå rett bort til den personen som han senset var mest mot ham. Han satte alt inn på å vinne vedkommende over på sin side, og lyktes som regel.

Det var målet for Vieira de Mello: ikke antagonisere noen, men bli venner med dem. Også krigsforbrytere som Milosevic og Karadzic. På en måte sett var dette en verdifull egenskap han brukte i det godes tjeneste. Sett fra en annen side var det noe han brukte til å fremme sin egen innflytelse. En slik fortolkning passer med noen trekk Power nevner: Vieira de Mello glemte ikke en «fornærmelse», hvor ubetydelig den enn var, han hadde ikke respekt for hierarkier fordi han følte seg hevet over dem, hans utstråling var større. Han brukte også sin karisma overfor kvinner på en måte som ikke var sympatisk. Ikke bare lot han kona ta seg av de to sønnene og var praktisk talt aldri hjemme, men han blandet også sex og arbeid på en måte som Power skriver ville vært helt uakseptabel idag, og vel også var det den gangen. Men Vieira «got away with it», slik karismatiske personer lager sine egne regler.

Det ville blitt en langt mer spennende bok om Power hadde våget å anlegge et slikt perspektiv på sin helt, som et korrektiv. I stedet fremstår han som en som var eksepsjonell og bygget sin egen myte. Men han var ikke stor nok til å ruve over mer enn 500 sider.

Et karisma-perspektiv ville brutt noe av den klassiske heltedyrkingen og tillatt en friere diskusjon om hvilke utfordringer det internasjonale samfunn står overfor.

Til syvende og sist traff Vieira de Mello på noen som ikke brydde seg om hverken hans karisma eller FN. Ayman al-Zawahiri gjentok i en radiotape igår at FN er en fiende av islam.

Hvordan skal demokratiene konfrontere slike krefter? Power snakket om frykt-politikk som ser trusler over alt, men ikke de virkelige truslene (miljø f.eks.).

Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har denne uken konkludert med at mullah Krekar ikke kan sendes ut fordi irakerne ikke kan gi de nødvendige garantier. En utvisning vil derfor være et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

I Storbritannia bestemte den øverste appelldomstolen at to libyere som betegnes som en sikkerhetsrisiko, ikke kunne returneres, til tross for at regjeringen har lagt et stort arbeid ned i å få garantier fra Libya mot tortur. Hensynet til libyerne går foran sikkerheten i Storbritannia. Det samme gjelder Al-Qaidas åndelige leder i Europa, Abu Qateedah. Heller ikke han kan sendes tilbake til Jordan hvor han er etterlyst.

Dommerne velger altså rettssikkerheten til terrormistenkte fremfor borgernes sikkerhet.

Er dette en bærekraftig politikk i et demokrati? Hva foregår inne i hodet på dommerne? Har de barn og barnebarn som tar T-banen i London? Hva ville de si hvis de fikk høre at grupper planla en ny selvmordsoperasjon?

Det er noen dilemmaer i Powers bok, der Vieira de Mello må treffe vanskelige moralske valg for å hjelpe flest mulig. Noen av de samme konfliktene har nå kommet hjem til våre egne samfunn, og vi klynger oss til de enkle løsninger.

Problemet med liberale amerikanere som kommer hit er at de ikke helt er klar over denne reaksjonære strømningen. De tar feil av antiamerikanisme og kritisk sans. Også Power spilte opp til denne forestillingen om Norge som bedre enn USA. Hun snakket om Obama som den første og største siden FDR, Roosevelt, en som bekjemper frykt-politikken ved å stille seg åpen og villig til å lytte selv til USAs fiender. – Men det vet dere alt om, som er så compassionate, sa Power.

Det er vanskelig å få amerikanere til å forstå at det bak «medfølelsen» skjuler seg vankelmodighet, usikkerhet, en plaprende tro på virkningen av å gjenta politiske mantraer, og en hardnakket insistering på at man fordriver ubehagelige fenomener ved å erklære dem uønsket. Denne krisen i Europa må man kanskje være europeer for å sense. Amerikanere har ikke dette tungsinn. Men det blir en merkelig konversasjon.

Södertälje i Sverige har tatt imot flere irakere enn hele USA. Det er vanskelig for en amerikaner å forstå. Parametrene begynner å bli så forskjellige i Europa og USA at det er vanskelig å forstå hverandre.