Kommentar

Mediene er fulle av innslag om Irak-krigen, og hva den har gjort med USA. Men ingen spør hva den har gjort med oss.

Krigen fremstilles ut fra visse kjente punkter, som aldri forlates. Det er spikre som slås stadig dypere inn: Deskriptiv og normativ analyse blandes sammen. Bush er grunnleggende løgnaktig, slu og dum. To tilsynelatende motstridende egenskaper.

Amerikansk politikk har nok av stoff til myter. Nixon var løgnaktig, paranoid, og trodde han var hevet over loven. Han var venstresidens yndlingshatobjekt. Så skjedde det som noen ganger skjer med karikaturer: den antok eget liv og ble uimottagelig for korreksjoner. Det er det som kalles fordommer. Man greier ikke ta inn hva som skjer.

Noe skjedde mellom Europa og USA, lenge før muren falt: Gerald Ford var den første som ble latterliggjort. Han var så dum at han ikke kunne gå og tygge tyggegummi samtidig. Bildene av ham som snubler ned flytrappa og andre fadeser ble til en oppfatning av en bestemt type presidenter. Ronald Reagan ble utsatt for samme behandling. Han ble fremstilt som så enkel i hodet at han måtte ha alt ned på et A4-ark (akkurat som Thorvald Stoltenberg), og måtte ha andre til å holde styr på personer og ting, mens han spiste sukkertøy. Nå var det ikke venstresiden men etablerte medier som hadde overtatt latterliggjøringen av USAs president. Han var ikke intellektuell, ikke sofistikert. De kultiverte europeerne visste bedre.

Europeerne forstår bare liberale presidenter, som de tror ligner dem selv. Derfor elsket de Bill Clinton. Derfor elsker de Obama og hater Bush. Mange hører ikke hva Bush sier. De ser bare en karikatur. En trangsynt, innskrenket cowboy.

Man hadde fasit for krigen før den startet. Det ble spådd flyktningestrømmer, tusentalls drepte og humanitær katastrofe. Ekspertene og journalistene har glemt hvor feil de tok. Men de har kunnet konsentrere seg om alt som gikk galt etter at Saddam var styrtet.

Yndlingsstrofen er at irakerne ønsker seg tilbake til Saddam. Dette er den ultimate dommen over USA. Man er ikke interessert i komparative analyser som setter krigen i perspektiv. Anslagsvis 90.000 irakere er drept i de fem årene. Under ti års krig i Afghanistan, 1979-1989, ble det drept 1,5 millioner afghanere. Det sier noe om at den krigføringen sovjeterne drev var en ganske annen.

Amerikanerne har mistet 4.000 soldater. Det er mange ansikter, mange skjebner, mange pårørende som får det tungt. Har det hatt en hensikt? Det er det spørsmålet amerikanerne stiller seg. De er villig til å gjøre jobben hvis de kan vise til resultater. Men ikke til å være barnevakt for en borgerkrig, som Thomas L. Friedman uttrykte det.

Helt siden 9/11 har amerikanerne vært «med». De har visst at det er noe de ikke kan løpe fra. Europeerne har en tendens til å være tilskuere. Dvs.: splittelsen går innen landene selv. Forsvaret har ingen problemer med å rekruttere spesialsoldater, og folk slutter opp om innsatsen i Afghanistan. Det er et sjikt av politikere og en bestemt elite innen akademia, medier og kultur som forfølger en politikk som er grunnleggende skeptisk/fiendtlig til vestlig maktbruk. Hvis den er effektiv er den krigersk og aggressiv, hvis den resulterer i tap er det bevis på feilslått politikk. Uansett blir det galt.

Bush og administrasjonen har stått for mange feil, noen av dem har vært katastrofale. Ikke minst troen på at man får noe ut av ingenting, at man kan føre krig uten soldater, og manglende krav til det amerikanske folk om oppofrelse, som passer dårlig med den republikanske sikkerhetsprofilen. Ett slående og stående amerikanske uttrykk er: There is no free lunch. Bush trodde han kunne vinne Irak på en enkel og rimelig måte. Han lot utviklingen gå så langt før han lyttet til gode råd at man spør seg om det er mulig å rette opp igjen skuta. Alternativet er for forferdelig å tenke på, men det finnes helt klart smertegrenser som USA ikke kan overskride. Finans- og boligkrisen viser det. Da kan verden bli sittende passivt og se på etnisk og religiøs utryddelse i en helt annen skala, uten at noen kan eller vil gjøre noe.

Amerikanske medier følger med. Det er dit en må gå for å følge utviklingen. Irak er vanskelig. John Burns fra NYTimes var en av de beste (han er nå i London). Han skriver i et tilbakeblikk at man nå skjønner mer av hvor ødelagt irakerne var i hodet etter årtier med Baath-styre. Det var mange forutsetninger som manglet for et sivilt samfunn, forutsetninger som går lenger tilbake enn Saddam. Bush åpnet Irak som en hermetikkboks, og ut veltet ormene. Det var ikke amerikanerne forberedt på, og sunnni-ekstremister, sjia-ekstremister og Al-Qaida fikk et sant laboratorium å boltre seg i.

Irak har vært en anledning til å begynne å forstå Midtøsten. Det har ikke norske medier giddet. De fortsetter å ture frem langs de samme, gamle sporene. Det ser man i dekningen av Israel-palestiner-konflikten. Ingenting har endret den grunnleggende oppfatningen, ikke fremveksten av Hamas, ikke Hizbollah, ikke Irans atomplaner og Ahmadinejads trusler mot Israel, ikke krigen mellom sunnier og sjiaer i Irak, og nå Pakistan.

NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen presterte å si at USA etter invasjonen tvang irakere inn i religiøse båser, sunni og sjia. Han er en av NRKs mest erfarne og skriver bok.

Vi er tilskuere, og forstår ikke at Irak også gjelder oss. Akkurat som i Afghanistan er det folk som lytter til hva vi sier og mener, blant våre nye landsmenn og blant aktivister. Denne nye konstellasjonen ble tydelig demonstrert etter arrestasjonen av tre somaliere i Oslo. Eksperter og medier har overgått hverandre i å forstå den bestemte gruppen av somaliere som støtter terror/frigjøring.

Spørsmålet om Irak-invasjonen var riktig eller gal får vi aldri svar på. Vi kan konstatere at Bush-administrasjonen ikke ante hva den ga seg i kast med. Men vi befinner oss nå halvveis over en elv, og det finnes ingen vei tilbake.

Five Years

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også