Kommentar

Historien om USA og Irak er historien om en serie feilvurderinger. USA bommet I utgangspunktet, og fikk ikke foten i stigbøylen. Siden 9. april 2003 har USA hele tiden hinket etter begivenhetene, og forsøkt å komme opp i salen. Nå er det ikke lenger USA som avgjør, men irakerne, og USA må følge med på ferden.

George Packers bok «Assassins’ Gate. America in Iraq» forteller historien om et av de mest grandiose og dumdristige prosjekter i nyere amerikansk historie. Dette er noe helt annet enn Vietnam, som var liberalernes krig. Dette er neocons’ krig, en uensartet gruppe som europeere av ulike grunner har problemer med å forstå.

I utgangspunktet er det vanskelig for europeere å forstå at høyresiden kan drives av idealisme og ideer. Vi er vant til naken maktinteresse á la Kissinger.

This is the lesson that the American right has fully absorbed and put into practice ever since the 1960s: Ideas matter.

Dette er på en måte høyresidens ’68, og det sosialdemokratiske Nord-Europa burde anstrenge seg for å forstå fenomenet, for noen av problemstillingene banker på døren også her. Visse tankemønstre og gitte forestillinger lever på lånt tid.

I USA var kritikerne tidligere ute. Det var folk som ville bryte det liberale establishments hegemoni I USA..

They conceive of themselves as insurgents, warring against an exhausted liberal establishment that doesn’t have the moral clarity to defend itself, let alone the country – that has no principles left to defend. They are the vanguard of democracy.

Det høres nesten revolusjonært ut. Kanskje det hadde noe å gjøre med at flere av neocons hadde en relasjon til venstresiden, og særlig trotskismen. Packer: Hvis du sa Kronstadt til Trent Lott, ville han se uforstående på deg, men det ville ikke Paul Wolfowitz.

Wolfowitz studerte under Leo Strauss ved University of Chicago. Den tysk-jødiske filosofen ble den filosofiske inspirator for the neocons, og tilhengerne blir kalt Straussians.

De menneskene som skulle gripe makten I det republikanske partiet var maktpolitikere av Cheneys og Rumsfelds type, og ideologer som Wolfowitz og Perle – de egentlige neocons.

With the congressional Republican ascendancy and the election of George W. Bush, Straussianism (and more broadly, neoconservatism) became the unlikely intellectual spinal cord of the party in power. A European-produced , deliberately elitist, twilit view of the moderen world was somehow wedded to the sunny all-American politics of triumfphal capitalism, cultural piety, and flag-waving nationalism, under the most anti-intellectual president since G. Harding. America is Sodom, and America is the light of the world – the last hope for the ancient idea of natural right. Mark Lilla, a professor in the University of Chicago’s Committtee on Social Thought, where Strauss once taught, observed, «How these eschatological and apocalyptic ideas about America can exist in the same breast, without some effort at reconciliation, remains a mystery to every outsider who glances at neoconservative magazines today. They appeal though to, to political Straussians, whose hearts arhythmically to both Sousa and Wagner.»

Packer forteller en morsom historie. Richard Perle møtte Daniel Cohn Bendit, en av lederne av det franske studentopprøret i -68. De møttes like før Irak ble invadert:

Your government has been behaving like the Bolsheviks in the Russian Revolution. You want to change the whole world!

Uten neocons ingen Grand Plan for Midtøsten, og uten 911 ingen handling.

Utløsende

911 ga støtet. Packers bok er historien om hvordan «Irak» ble unnfanget og satt ut I livet.

Packer tilhører selv en gruppe liberale som ble besnæret av ideene om et demokratisk Midtøsten og Irak-regimeskifte som en døråpner. Det er derfor et betydelig element av selvransakelse i boken. Målet er fremdeles viktig og riktig, og derfor er det avgjørende å forstå hvorfor det har gått så galt i Irak.

Packer feller en hard dom over Bush-administrasjonens håndtering: Alle kjenner kaoset etter at Bagdad var inntatt, et kaos Irak aldri har kommet over. På mange måter var det en logisk konsekvens av Pentagons arbeid: Det trengtes ingen fase IV plan (post-war). Irakerne ville ta over, og innen tre-fire måneder skulle amerikanerne bare beholde en symbolsk styrke, mente man. Noe annet var utenkelig.

But the administration’s failures in the weeks following the fall of Bagdad which set Iraq’s course after Saddam and continued to haunt the American effort today, were not entirely the result of constraints and mistakes. In a sense they were deliberate. If there was never a postwar plan, it was because the people in Washington who mattered never intended to stay in Iraq.

Alle husker Rumsfelds ord «Stuff happens». Amerikanerne mistet grepet I disse avgjørende månedene, og irakerne mistet respekten. De liberale kreftene i Irak befant seg I et tomrom, mens de undertrykte shiaene endelig kunne reise seg.

Revolusjonært nullpunkt

The chaos following liberation that had upended so many lives also created opportunities. There was, in fact, a kind of revolutionary situation in Iraq. Those who reacted first and fastest were the country’s long-oppressed Shia clerics. They filled the vacuum with energy and organization, taking over hospitals and schools, providing social services to the poor, and imposing their Islamic code on daily life, while more secular Iraqis, doctors and engineers and artists, moved about in a daze.

Frigjøringen av shiaene I Irak vil forandre Midtøstens historie. Vi har bare sett begynnelsen på dette. I samspill med Iran har shiaene fått en helt annen tyngde. Iran ønsker å utnytte det på sin måte, men det er ikke sikkert shiaene I Irak er enig.

..the most significant result of the American invasion of Iraq, and the larger American project of bringing majority rule there, was that, for the first time in their history, the Shia were going to take power in an Arab country.

Psykisk demolisjon

Det var ikke bare amerikanerne som feilbedømte Irak. Det gjorde også eksil-irakere. De lagde planer for et land som ikke eksisterte. 30 år under Saddam hadde gjort noe med folk. Det kalles «psykisk demolisjon».

Rebuilding what the war has destroyed is a simple effort if compared with the task of rebuilding the distorted human person.

Irakere som hadde opplevd Irak før Saddam, er på en annen måte, forteller Packer. De har noe å sammenligne med, de husker at landet hadde vært annerledes. Generasjonene som er født under Saddam har ikke noe slikt grunnlag. Da frihetens time slo og viste seg å bety kaos, falt de ned I et sort hull.

Det var en situasjon amerikanerne var fullstendig uforberedt på. Situasjonen ble ikke lettere av at sjefene I Washington ikke ønsket å høre hvordan det virkelig sto til. Det tok to år før Washington innrømmet at det foregikk en «insurgency». Paul Bremer ba om flere soldater, men fikk nei. Powell ble utmanøvrert av Cheney og Rumsfeld, gang på gang. De som betalte prisen var soldatene på bakken.

Packer er full av beundring for soldatene han møter. Mange av dem gjør en fantastisk innsats. Junior-offiserer, unge gutter på 24 år som som har ansvar for et kompani og en lokalbefolkning på flere tusen mennesker. De må sørge for skoler, vann og avløp, strøm – i samarbeid med lokale komiteer. Under forholdene som hersker i Irak, er det utfordringer som ville ha knekket de fleste.

På toppen av det hele fikk de heller ikke det utstyret som skulle til for å beskytte seg mot angrepene som kom, hverken soldatene eller kjøretøyene hadde panser.

Det er trist at ikke europeiske medier I større grad reflekterer hvor dyktig US Army på mange måter er. Det er fullstendig overskygget av Abu Ghraib. Mangelen på empati med USA er et nedslående trekk, som får politiske konsekvenser. Ikke bare Bush-administrasjonens feilvurderinger og svik, men selve Irak-erfaringen øker avstanden over Atlanteren.

Thorvald Stoltenberg pleide alltid å si om Bosnia: Hvordan kan vi be foreldre om å sende sine sønner og døtre ned for å forsvare andre med sitt liv? Men det gjør amerikanerne hele tiden. De gjorde det for Europa, og de gjør det for Irak. Men Bush har ikke vært ærlig, og det spiser opp tilliten.

Er Irak en fiasko? Det er altfor tidlig å si. Mye har gått galt, men alt er ennå ikke tapt. Men nå er det opp til irakerne. Det er de som avgjør, skriver Packer.

Dommen han feller over Bush og hans folk er knusende. Ikke minst fordi han har sett resultatene av politikken deres I praksis, i Irak.

I came to believe that those in positions of highest responsibility for Iraq, showed a carelessness about human life that amounted to criminal negligence. Swaddled in abstract ideas, convinced of their righteousness, incapable of self-criticism, indifferent to accountability, they turned a difficult undertaking into a needlessly deadly one. When things went wrong, they found other people to blame. The Iraq War was always winnable; it still is. For this very reason, the recklessness of its authors is all the harder to forgive.

Les også

-
-
-
-