Kommentar

Bush snakket så sent som igår om at etterretningen om Irak sviktet, derfor tok man feil om WMD. Det vil bli ryddet opp i. Feilen skal finnes, lovet Bush. Han trenger ikke gå langt, for feilen er et direkte resultat av systemet Cheney og Rumsfeld bygget opp for å gå utenom etablerte kanaler.

Både Saddam og Bush forsøkte å være smarte, men endte opp med å lure seg selv. Enkelt sagt. Saddam ville gjerne at omverdenen skulle tro han hadde WMD, som avskrekking. Han fikk ikke med seg at verden ble en annen etter 911, og at et slikt rykte plutselig ble farlig for ham selv. Derfor fortsatte han å spille poker med verdenssamfunnet, mens han virkeligheten hadde gitt fra seg kortene for lenge siden. Det han derimot hadde greid var å undergrave sanksjonsregimet, i den grad at det bare var et tidsspørsmål før det ville blitt avskaffet. Her har Bush et poeng for ettertiden. Det gjorde han gjennom bestikkelser. Saddam satt på 11 milliarder dollar i inntekter fra olje-for-mat programmet. Det var utsikt til mange kontrakter. Selskapene vendte tilbake til messsene i Bagdad. I tillegg til feite kontrakter kom olje-voucherne, som ga et knippe utvalgte personer noen millioner fat med olje, som de kunne selge videre. Det har nå kommet frem at det eksisterte et slikt program for bestikkelser, og at det gikk til personer i Kina, Russland og Frankrike. Faktisk også USA, men juridiske regler hindrer offentliggjørelsen av disse navnene. Leder av olje-for-mat-kontoret i FN, skal ha mottatt vouchers. Selskapene som skulle kontrollere programmet, ble enten hindret i å gjøre jobben, eller så en annen vei.

Kontraktene og bestikkelsene bidro til at presset for å heve sanksjonene økte. Det var trolig bare et tidsspørsmål før det hadde skjedd.

Det ironiske er at ledelsen for supermakten USA ikke stolte på sitt eget enorme etterretningsapparat, men konstruerte sitt eget, som skulle dobbeltsjekke, og se på materialet med nye øyne. Det var Douglas Feiths Office of Special Plans. Ikke bare innledet de samarbeid med tvilsomme personer som Ahmed Chalabi. Informasjonen de skaffet ble sendt utenom de offisielle kanalene og direkte til Cheney og Bush. Man slo selv av filtrene som skulle hindre feilslutninger/tolkninger, skriver Seymour M Hersh i sin nye bok: Chain of Command. Noen sentrale avsnitt i Kakutanis anmeldelse i Nytimes må med.

In a chapter that draws heavily on his provocative October 2003 New Yorker article »The Stovepipe,» Mr. Hersh argues that the Office of Special Plans (a small group of policy advisers and analysts based in the Pentagon and working closely with Deputy Defense Secretary Paul D. Wolfowitz) »was created in order to find evidence of what Wolfowitz and his boss, Defense Secretary Donald Rumsfeld, believed to be true — that Saddam Hussein had close ties to Al Qaeda, and that Iraq had an enormous arsenal of chemical, biological, and possibly even nuclear weapons.»

Exhorted to find information on Iraq’s hostile intentions and links to terrorists that might have been overlooked by the C.I.A., Mr. Hersh writes, the Office of Special Plans turned to Ahmad Chalabi and the Iraqi National Congress, which was in close touch with Iraqi defectors. Much of the information supplied by those defectors now appears to have been wrong, exaggerated or fabricated.

In effect, Mr. Hersh suggests, the filtering process that had existed for decades to prevent policy makers from getting bad information had been dismantled: »Throughout 2002 reports were flowing from the Pentagon directly to the vice president’s office and then on to the president with little prior evaluation by intelligence professionals. When analysts did get a look at the reports, they were troubled by what they found.»

Bush er ideologisk i slekt med Reagan. Under ham forsøkte den betrodde CIA-sjefen, William Casey, å gå utenom systemet og skape deres eget som bare sto til ansvar overfor dem selv. Det var North, Pointdexter, Abrams, som faktisk spiller en rolle i dagens administrasjon. Det endte med Iran-gate. Misbruket av makt er selvfølelig på et helt annet nivå i tilfelle Saddam. Men man aner allerede et mønster mellom etterretningsfiaskoen og Abu Ghraib.

The New York Times: Premium Archive