Kommentar

Radikal plan for ny verdensorden

USA må stille seg i spissen for en radikal omforming av FN. Det må velges et nytt, utvidet Sikkerhetsråd, uten veto. Det må utarbeides nye prinsipper for intervensjon, basert på menneskerettighetene. USA må love å respektere disse reglene, bortsett fra når det er truet.

Slik forestiller Michael Ignatieff seg at konflikten mellom et USA som handler alene, og et maktesløst FN, kan løses til begge parters tilfredsstillelse. Ignatieff er en av de beste og skarpeste observatører av samtiden. Han er glimrende informert, og samtidig dypsindig. I Why Are We In Iraq? (And Liberia? And Afghanistan?) gir han et historisk tilbakeblikk på amerikanske intervensjoner. I konvensjonelle fremstillinger har USA svingt mellom isolasjonisme og engasjement. Ignatieff sier det har vært en mer eller mindre kontinuerlig intervensjonslinje. Helt fra republikkens grunnleggelse. Lærdommen har vært at bruk av makt gir uttelling, selv om prisen til tider har vært høy. Invasjonen av Filippinene i 1898 med 120.000 soldater er ett eksempel. 4.000 av dem kom aldri hjem. Opinionen har stort sett vært villig til å bære byrdene, hvis de var overbevist om grunnen. Unntaket er Vietnam. Det er altså ikke slik som NRK og norske aviser elsker å fremstille det: At amerikansk opinion hater bodybags, og vil ha guttene hjem. Men de må være overbevist om at det er verdt prisen.

I tilfellet Irak er det først og fremst spørsmål som reises, og manglende svar fra administrasjonen. En eldre Midtøsten-forsker sa på direkten fra Bagdad imorges at det som trengs er en legitim irakisk myndighet. Enten må USA snarest få istand valg, ellers så må det provisoriske rådet omgjøres til en de facto og de jure regjering. Irakerne trenger desperat en legitim egen myndighet, sa han. Alle de andre planene om å stabilisere situasjonen kommer for sent, for sikkerheten unravels for fort til at de rekker å bli implementert. Han var ikke hostile. Det var velmente råd.

Ignatieff sier USAs fiender er fullt klar over hva som står på spill i Irak: Hvis USA lykkes vil de reshape hele Midtøsten. (Derfor er nok også flere herskere ambivalente med hensyn til utfallet) Invasjonen var om mye: olje handler ikke bare om Halliburton-kontrakter, men om energiforsyningen til hele den industrialiserte verden. Det er ikke noe Europa kan blåse av. Amnesty og Human Rights Watch var også på shaky grunn når de kritiserte at USA for å anføre deres egne rapporter om menneskerettighetsbruddene i Irak. I det hele bygget antikrigsmotstanden på at Saddams styre skulle fortsette. Dette var en høyst tvilsom strategi, mener Ignatieff.

Grunner til krig
The Iraq intervention was the work of conservative radicals, who believed that the status quo in the Middle East was untenable — for strategic reasons, security reasons and economic reasons. They wanted intervention to bring about a revolution in American power in the entire region. What made a president take the gamble was Sept. 11 and the realization, with 15 of the hijackers originating in Saudi Arabia, that American interests based since 1945 on a presumed Saudi pillar were actually built on sand. The new pillar was to be a democratic Iraq, at peace with Israel, Turkey and Iran, harboring no terrorists, pumping oil for the world economy at the right price and abjuring any nasty designs on its neighbors.

Utakknemlige allierte
Ignatieff er en vennlig mann i sin fremtreden. Men han har den samme direkthet som jeg må si jeg må si svært få europeere har. En bluntness, en si-det-som det er. Det han sier om de europeiske allierte etter 119 er lite flatterende, men helt korrekt, og Norge er inkludert i kritikken:

Its allies wept with America after Sept. 11 and then swiftly concluded that only America was under attack. The idea that Western civilization had been the target was not convincing. While America and its allies stood shoulder to shoulder when they faced a common Soviet foe, Islamic terrorism seemed to have America alone in its sights. Why cozy up to a primary target, America’s allies asked themselves, when it will only make you a secondary one? Indeed, after Sept.11 an astonishing number of the United States’ friends went further. They whispered, America had it coming. Aggrieved Americans were entitled to ask, For what? For guaranteeing the security of their oil supplies for 60 years? For rebuilding the European economy from the ruins of 1945? For protecting innumerable countries from Communist takeover? No matter, after Sept. 11, memories of American generosity were short, and the list of grievances against it was long.

Det er vel å bra å ta et oppgjør med AKP, men det ville vært mer vitalt for Norge å ta et oppgjør med den latente antiamerikanismen. For den truer norske interesser. Er det noen som tror Tyskland eller Frankrike ville kommet Norge til unnsetning i en konflikt?

Ett resultat av dagens konflikt mellom USA og den øvrige verden, kan bli færre humanitære intervensjoner, advarer Ignatieff.

Men heller ikke amerikanske soldater kan svette i ørkensolen uten å vite hva de slåss for, eller med følelsen av at resten i verden stiller seg likegyldig eller fiendtlig.
Ignatieff kommer med sine radikale løsning: USA går foran og foreslår en radikal omforming av FN: Det må selv oppgi sitt veto. I fremtiden vil avgjørelser avgjøres ved flertall i Sikkerhetsrådet. Det må oppstilles kriterier for intervensjon, basert på menneskerettigheter. FN er i dag beskytter av status quo, dvs. også diktaturer. USA, og verden for øvrig, har valget mellom et amerikansk imperium, eller et nytt FN.