Kommentar

Alle andre stormakters ambisjoner om å bringe utvikling til andre folkeslag er grundig diskreditert. Bare den amerikanske drømmen står tilbake. Fordi amerikanerne selv tror på den. Det besynderlige er at det nå er republikanerne som holder frihetens fane høyt hevet, mens demokratene er blitt realister.

For 30 år siden dro 68-generasjonen gjennom gatene og ropte «Somoza, Pinochet, sjahen, Marcos». Nå har de fått en president i USA som tar dem på ordet, som sier: «America’s vital interests and our deepest faiths are now one.»

Det er en revolusjon. Aldri noen gang i verdenshistorien har en stormakt gjort sine idealer til rettesnor på samme måte.

Men USA har en stor jobb foran seg, hvis folk i Midtøsten skal bli overbevist. Skepsisen er så stor at for hver dollar USA pumper inn i demokratibygging, vokser snarere skepsisen, skriver Michael Ignatieff i essayet Who Are Americans to Think That Freedom Is Theirs to Spread? Det er lysende i sin evne til å se kompleksitet og dynamikk i historie og samtid.

Men mange i Midtøsten har fått med seg at hvis det ikke var for USA, ville autokratene ha slått ned opposisjonen for lengst. Noe holder på å skje.

Men hvis USA skal beholde troverdigheten, hvilket er livsviktig for prosjektet, har det ikke råd til Abu Ghraib. Det er i et slikt perspektiv at overgrep mot fanger blir ødeleggende.

Drømmen

Hvor kommer drømmen om frihet fra? ignatieff siterer Thomas Jefferson,

‘To some parts sooner, to others later, but finally to all,» he wrote, the American form of republican self-government would become every nation’s birthright. Democracy’s worldwide triumph was assured, he went on to say, because »the unbounded exercise of reason and freedom of opinion» would soon convince all men that they were born not to be ruled but to rule themselves in freedom.

It was the last letter he ever wrote. The slave-owning apostle of liberty, that incomparable genius and moral scandal, died 10 days later on July 4, 1826, on the same day as his old friend and fellow founder, John Adams.<

Denne troen på menneskets lengsler, båret oppe av en religiøs oppfatning av Skapelsen, går igjen i presidenter som Wilson og Roosevelt, og er til stede i amerikansk samfunnsliv. Men knapt noen har artikulert den så sterkt som Bush jr.:

Until George W. Bush, no American president — not even Franklin Roosevelt or Woodrow Wilson — actually risked his presidency on the premise that Jefferson might be right. But this gambler from Texas has bet his place in history on the proposition, as he stated in a speech in March, that decades of American presidents’ »excusing and accommodating tyranny, in the pursuit of stability» in the Middle East inflamed the hatred of the fanatics who piloted the planes into the twin towers on Sept. 11.

En morsom karakteristikk – «denne gambleren fra Texas». Det ligger et ikke ubetydelig element av gamble i Bush’ politikk. Innsatsen er meget høy. Hvis han lykkes vil han gå inn i historien som en som penset den inn på et nytt spor, ved sin dristighet. Hvis han mislykkes, er alt mulig.

I Norge skriver aviskommentatorene som tar seg selv veldig høytidelig at amerikanerne (endelig) begynner å se på Bush slik verden utenfor gjør. Det er noe helt annet Ignatieff skriver. Han sier at statsledere verden over spør seg selv: Kan Bush ha rett? Noen må ta kapitalt feil…..

Aldri har det vært flere demokratier. Men likevel står USA helt alene:

Never has America been more alone in spreading democracy’s promise. Hva kan det komme av?

Det er mye å kritisere USA for, men det bildet som tegnes av USAs politikk etter 911 i norske medier er ikke bare ensidig, det er en karikatur.

For hva er alternativet til USAs politikk? Det hører vi egentlig aldri. Aftenposten presterte å kalle Irak for «krigseventyr i fjerne land». Europas ledere, og deres opinionsdannere, som var 68’ere mange av dem, har blitt stabilitetens forsvarere. Det har skjedd et rollebytte: en religiøs republikanske president ser demokratisering som eneste botemiddel mot terrorisme. Europeerne vil ile langsomt. Men alle vet at demografisk eksplosjon og økonomisk og politisk treghet gjør at man ikke har tid. Mubarak vil la seg gjenvelge til en sjette periode! Det sier noe om mentaliteten.

Ignatieff har tvisynet som ser at noen må handle, og den eneste som kan det er USA.

What is exceptional about the Jefferson dream is that it is the last imperial ideology left standing in the world, the sole survivor of national claims to universal significance. All the others — the Soviet, the French and the British — have been consigned to the ash heap of history. This may explain why what so many Americans regard as simply an exercise in good intentions strikes even their allies as a delusive piece of hubris.

The problem here is that while no one wants imperialism to win, no one in his right mind can want liberty to fail either. If the American project of encouraging freedom fails, there may be no one else available with the resourcefulness and energy, even the self-deception, necessary for the task. Very few countries can achieve and 2_kommentartain freedom without outside help. Big imperial allies are often necessary to the establishment of liberty. As the Harvard ethicist Arthur Applbaum likes to put it, »All foundings are forced.» Just remember how much America itself needed the assistance of France to free itself of the British. Who else is available to sponsor liberty in the Middle East but America? Certainly the Europeans themselves have not done a very distinguished job defending freedom close to home.

Maktens nødvendighet

I Europa er makt blitt et fy-ord. Den makt stater backer opp med militære. Norge har nettopp feiret 1905, og blikket har gått tilbake til 1814. Men ingen vil påpeke at liksom Norge var avhengig av utenlandske makter i 1814, slik er andre land avhengig av støtte for å oppnå frihet i 2005.

Alle som har lest Aftenposten i årtier vil vite at man skriver om Midtøstens stater som om de representerte folkeviljen, som om de var legitime styrer. Ikke med ett ord navnes det at de har vært underlagt unntakslover de siste årtier. Alt beskrives ut fra styresmaktenes synsvinkel, og alt handler om «konger» og deres gjøren og laden. Slik det også var tendenser til under Sovjetunionen. Man foretrakk de med makten. Slik man nå ser ut til å foretrekke Putin.

Fenomenet er ikke enkelt. Det har flere faktorer. Men det blir aldri problematisert i norsk/europeisk offentlighet, enda det er ett av de mest negative trekk ved europeisk utenrikspolitikk.

På samme måte som den positive ved USA sjelden trekkes frem. Den idealistiske. Snarere har vi begravet den.

Ignatieff kommer inn på et konkret eksempel: Certainly the Europeans themselves have not done a very distinguished job defending freedom close to home. Og mener selvfølgelig Bosnia. I europeisk bevissthet har ikke denne passiviteten, lammelsen, sviket, forræderiet mot idealer, gått inn. Vel burde Mladic og Karadzic settes inn, men er det ikke for å oppnå «closure». (Aftenposten bruker idag en helside på Arkans tiger, i den zoologiske haven i Beograd.)

I bunn og grunn handler det om kynisme. En helt spesiell form for europeisk kynisme. Som er noe av det verste vi besitter.

Hvis man blir tvangsforet, har mennesker en tendens til å se seg om etter noe annet. Den amerikanske idealismen appellerer, fordi europeerne skammer seg over å bekjenne seg til noe annet enn ha-stemt FN-retorikk.

A relativist America is properly inconceivable. Leave relativism, complexity and realism to other nations. America is the last nation left whose citizens don’t laugh out loud when their leader asks God to bless the country and further its mighty work of freedom. It is the last country with a mission, a mandate and a dream, as old as its founders.

All of this may be dangerous, even delusional, but it is also unavoidable. It is impossible to think of America without these properties of self-belief.

Nordmenn har i folkedypet noe av denne idealismen, vil jeg påstå, men finner svært få utløp for den i våre dager. De styres av en elite som rødmer over idealer. Derfor blir alt de sier bare en flau bris. Det er ingenting å bli begeistret for.

Soldatene på Omaha beach, på Iwo Jima, døde for at «vår verden» skulle bli født. Clintons ord. Vi er mer opptatt av sovjeternes ofre for tiden. Men deres heroisme er av det mer tragiske slaget, for de ble drept like mye av sine egne.

Amerikanerne føler at de er on a mission. Men for å ofre sitt liv må man føle at det er verdt det. Er Irak verdt det? Det spørsmålet stiller amerikanerne seg. Den dagen de svarer nei, er Bush i big trouble. Vi også.

Men ved å underkjenne hva kampen handler om, er vi med å undergrave deres motivasjon.

Ignatieff greier på fremragende vis å få frem alvoret i politikken. At den handler om liv og død. Når man lytter til NUPI-forskere og desslike er det alltid noe verdensfjernt over dem. Det angår ikke dem. Ignatieffs utgangspunkt er at vi alle befinner oss i den samme verden, og at alt vi gjør får konsekvenser.

Who Are Americans to Think That Freedom Is Theirs to Spread?