Sakset/Fra hofta

«The idea is a simple one — that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings.»

Dette er ikke Bill Clinton eller Tony  Blair, heller ikke er det hentet fra George Bush’ Freedom Agenda. Dette er President Obama i FNs generalforsamling forrige uke. Borte er dialog, goodwill og fromme ønsker som gjennomsyret Obamas tale i Kairo i fjor («This cycle of suspicion and discord must end»). Denne uka taler han som en som står tilbake ved fyrtårnet ved Capitol og konkluderer etter et par års vandring langs USAs frontlinjer: «I stand here before you confident in the future».

Mye har skjedd siden Obamas utstrakte hånd i Kairo. Tilnærmingen i de to talene kan knapt være mer forskjellig. Obama i Kairo var ydmyk og inviterende. Nå kokes det hele ned:

» … part of the price of our own freedom is standing up for the freedom of others. That belief will guide America’s leadership in this 21st century»,

sier han denne uka.

I Kairotalen (juni 2009) utleverer han sin tvil, uro og sine ønsker. Han viser seg svak, med vilje. Han innrømmer hvor smertefullt det er å miste soldater i Afghanistan.

 «It is agonizing for America to lose our young men and women. It is costly and politically difficult to continue this conflict».

Leder for verdens sterkeste land kan kanskje tale slik til sin egne, men ikke i Kairo. Han fikk neppe noe igjen for å utlevere sin svakhet. Svakhet er kun svakhet. Det er kun på vestlige universitetskampus svakhet kan være et brekkjern for innflytelse.
Om 9/11 sa han i Kairo at

«the fear and anger that it provoked was understandable, but in some cases, it led us to act contrary to our ideals. We are taking concrete actions to change course.»

Guantanamo er et tema, men slike innrømmelser blir neppe forstått som annet enn svakhet.
Nå er tonen en annen:

«And though we will be met by dark forces that will test our resolve, Americans have always had cause to believe that we can choose a better history. … So even as we have come through a difficult decade, I stand here before you confident in the future…»

Kairo var satt i toleransens navn, med en dash av relativisme:

«I do not believe that women must make the same choices as men in order to be equal, and I respect those women who choose to live their lives in traditional roles. But it should be their choice.»

Fint og riktig alt sammen, men det treffer ikke problemstillingen slik virkeligheten er i muslimske land. Denne uka heter det:

«There is no right more fundamental than the ability to choose your leaders and determine your destiny».

Obama i Kairo, legger vekt på nyansene og kompleksiteten i demokratibyggingen:

«Each nation gives life to this principle [democracy] in its own way, grounded in the traditions of its own people … There is no straight line to realize this promise».

Obama denne uka er klar og presis:

«The idea is a simple one — that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings.»

Han fortsetter slik:

«For the United States, this is a matter of moral and pragmatic necessity. As Robert Kennedy said, «the individual man, the child of God, is the touchstone of value, and all society, groups, the state, exist for his benefit.» So we stand up for universal values because it is the right thing to do. But we also know from experience that those who defend these values for their people have been our closest friends and allies, while those who have denied those rights — whether terrorist groups or tyrannical governments — have chosen to be our adversaries.»

Bush sa det slik: dere er enten for oss eller mot oss. Det var klossete formulert, men selv Obama drar nå en strek i sanden på vegne, ikke av USA i seg selv, men «universal values» og «the indivudal man».

To ting slår meg fra Obamas tale forrige uke:
Dette budskapet gis ingen plass i media. Ahmadinejads tale får full dekning, hans fornærmelser og hysteri. Men ingen feirer Obamas programerklæring på vegne av frihet, rett og fred. Det er kun Radio Free Europe som har referert denne delen av talen, og betydningen dette har. (www.rferl.org)

Det andre, som RFE påpeker, er at Obama ikke lenger snakker om dialog og multilateralisme men om USAs misjon. Knapt noen kan med rene ord fremme Vestens misjon i verden som Obama. Her er han blant de store; der det kanskje svikter er hans mot og kraft i balansegangen med eget parti og verdens realpolitikk. Men Obama framstår nå mye mer som en som oppriktig vet hvor han står – og bekjenner det – og ikke en som kun oppriktig søker.
Obama snakker om USAs misjon i verden, et tema som går langt tilbake i amerikansk historie på tvers av partier og presidenter. Han henter tematikken fra selve grunnvannet i USAs historie, fra den greske antikken via innvandrerne til borgerrettsbevegelsen og fram til i dag.

«… experience shows us that history is on the side of liberty – that the strongest foundation for human progress lies in open economies, open societies, and open governments. To put it simply: democracy, more than any other forrn of government, delivers for our citizens … America is working to shape a world that fosters this openness, for the rot of a closed or corrupt economy must never eclipse the energy and innovation of human beings.»

Dette er et ekko fra JFKs «City upon a hill»-tale fra 1961. Det var et like sterkt tema hos Ronald Reagan. ‘City upon a hill’ refererer konkret til nybyggerne og tanken om Gods’ country, men det var for alle presidenter mye mer enn bare det. JFK snakket om USA som et fyrtårn i verden, om å sette en standard for seg selv og for andre, og han siterte ingen ringere enn Perikles:

«We do not imitate—for we are a model to others.»

Troen på universelle verdier skaper et imperativ i USA for globalt lederskap. Obama bereder her grunnen for å stå løpet ut i Afghanistan og engasjere seg der det trengs i verden. Dette skiftet mot universelle verdier er som å kalle på de moderate både på republikansk og demokratisk side i USA. Han spiller her ut det mest potente kortet i amerikansk politikk: USAs misjon i verden; og han gjør dette for å avvæpne sin egen venstreside og en stadig mer rabiat høyreside hos republikanerne (Tea Party osv).

Dette er ikke bare en beskrivelse av hva USA står for, men det beskriver også det Europa innvandrerne reiste fra. Dette er viktig. «history is on the side of liberty». USA har både en sterk inadvendt og utadvent åre i begge partier. Når vi ser den inadvendte tendensen (Tea Party bevegelsen har jo en direkte historisk referanse til opprøret mot koloniherrene i Storbritanni), så er det bort fra «Europa» de vender seg. Og når USA drives av en mer utadvendt misjonsiver slik som i Obamas tale denne uka, er det ikke det politiske Europas moderne verdier de fremmer. Derfor er vi alltid i utakt.

Europa og særlig venstresiden som jo elsket JFK, forstod aldri hva han snakket om når han siterte Perikles. Hvor mange i Europas politiske elite hadde lest Perikles, Athens ledende statsbygger og general? Kunne en i det hele tenke seg en norsk politiker referere til Perikles – eller Snorre? En hører jo ikke en gang referanser til Thorbjørn Egner og Anne Cath Vestli lenger – fordi de ikke fremmer de rette kjønnsrollene, antagelig…

Når Europa derfor er i utakt med USA er vi også i utakt med Vestens første gullalder disse hundreårene før og etter år 0.

RFE mener vi i Obamas siste tale ser begynnelsen på et skifte i utenrikspolitikk. Det er mulig. Vi har sett et par år med dialog og forståelse og et behov for å bryte med president Bush. Obama er nå tilbake på USAs grunntema i verden.
Mens President Obamas tale i Kairo var et mediamessig begivenhet av de helt store, gikk denne talen oss hus forbi. Det er i seg selv megetsigende.

Anders Ulstein

Obamas tale i FN forrige uka ligger her: http://gadebate.un.org/Portals/1/statements/634209239344218750US_en.pdf

bilde: Obama i Hovedforsamlingen 22. september på Millenium-konferansen