Kommentar

Barack Obama får med rette mye ros for fredspristalen. Men det budskapet han fremfører er en syntese av det beste USA står for, og det er skapt av hele nasjonen. Det er et liberalt samfunn som er villig til å forsvare både seg og den internasjonale orden. Europa tør ikke ta det ansvaret, ikke en gang for seg selv.

Overfokuseringen på Obama som person overskygger at innholdet i talen var en oppsummering av hva USA står for. Obama er briljant og formulerer det bedre enn de fleste. Han er både statsmann og filosof. Men innmaten er Made in America. I Obama har nasjonen funnet en av sine dyktigste presidenter på lang tid.

Noen har villet se en ny Jimmy Carter i Obama. Med talen torsdag 10. desember gjorde han alle slike tanker til skamme. Carter var pudding-liberaleren som lot seg herse med av et aggressivt, revolusjonært prestestyre. Obama brukte store deler av talen til å forklare hvorfor demokratier må forsvare seg, også internasjonalt.

Denne siden av USA har ikke gått inn i Norge, eller Europa. USA er supermakten, og en amerikansk president skal først og fremst forsvare og ivareta amerikanske interesser heter det, i en unnskyldende eller skeptisk tone.

Amerikanerne snakker om «global security». Det er et begrep som rommer mye. Det er rett og slett at USA forsvarer den internasjonale orden: det som gjør at nasjoner og selskaper betaler sin gjeld, at avtaler overholdes, at nasjoner ikke invaderer hverandre. Traktater er vel og bra, men det må være noen som kan håndheve brudd på dem. Den oppgaven har USA påtatt seg og hatt siden 7. desember 1941.

Ballen ligger hos Europa

Ekstremvenstre hører bare hykleri når Obama fremhver USAs ideelle forpliktelser. Men det nye er at USA-skepsisen og defaitismen har spredt seg til eliten i Europa. De vil ikke slåss. De tror ikke lenger på krig og vil alldeles ikke ofre soldater på slagmarken.

Obamas tale var en direkte utfordring til den rådende tendens i Europa, og han vet det.

America’s commitment to global security will never waver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.

The leaders and soldiers of NATO countries – and other friends and allies – demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: The belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen U.N. and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali – we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.

Obama er dannet, men den lett ironiske formuleringen er tydelig rettet til Europa: I understand why war is not popular. But I also know this: The belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it.

Siden Murens fall har Europa valgt å cashe inn ikke bare forsvarsbudsjettene, men også en fremtid uten krig, dvs. slutten på historien.

Det var USA som «oppfant» humanitære intervensjoner, og det var George Bush den eldre som sto for den, slik som han sto for koalisjonen som kastet Saddam Hussein ut av Kuwait. Forskjellene mellom to blad Bush og Obama er mindre enn forskjellen mellom Obama og dagens Europa. Det tror jeg Obama er klar over, men ikke eliten i Oslo. De tror at Obama er en av dem.

Obama snakker til en uforløst idealisme, også i Europa, men det er en idealisme som eliten ikke forstår og derfor ikke greier å forløse. Derfor blir Obama hyllet som en profet eller Messias, men det er egentlig uttrykk for at vi ikke har noen leder selv. Det er et krisetegn. Begeistringen for Obama skjuler at vi ikke selv har noen klar visjon, at vi ikke vet hvem vi er eller hvor vi går.

Norske kommentarer

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, har forstått noe av dette. Hun har studert i USA og ser USAs storhet. Hun ser også Europas svakhet:

Obama fastlår at ondskap finnes, han snakker om godt og ondt, om rett og galt. Om rettferdig krig, og rettferdig fred. Svært få europeiske politikere ordlegger seg på denne måten.

Dialog er annerledes på amerikansk enn på norsk. Den amerikanske dialogen er ofte kritisk og direkte.

Tankekorset blir da at den avisen hvor Skartveit selv er redaktør, altfor ofte velger en gå-utenom-linje. Den patriotismen Obama stolt bekjenner seg til, er ikke lenger comme il faut i et avnasjonalisert Europa. Vi er i ferd med å rote oss opp i et ordentlig uføre, og jeg tror Skartveit vet det. Men det er så vanskelig å si det høyt, hvis man ikke er amerikaner.

Kommer USA til å komme oss til unnsetning en tredje gang?

Skartveit får fire stjerner for sin kommentar Freden har sin pris. Harald Stanghelles Med krig som fredens redskap røper forfatterens ambivalens allerede i tittelen. Stanghelle er for smart til å ytre seg kritisk. Men det han presterer er uforpliktende og forblommet. Det finnes ingen anerkjennelse av makten og voldens rolle, som i Skartveits kommentar.

Det mest bemerkelsesverdige er likevel at Barack Obama i sin Nobeltale visker ut de ofte så uoverstigelige motsetningene mellom idealisme og realisme, og skaper en ny virkelighet han inviterer oss til gå inn i.

Slik forandrer Barack Obama noe i oss. Og slik forandrer han verden ved å gjøre ord til noe mer og viktigere enn bare ord.

Hos Stanghelle er det bare ord, uforpliktende klisjeer. Hvorfor? Fordi Stanghelle mer enn de fleste står for den katastrofale kursen som Europa følger: en politisk korrekthet som segregerer og polariserer mennesker etter etnisitet og klasse, og som konsekvent underkjenner at samfunnet ikke kan være en free lunch. Et liberalt samfunn må ha grenser. Stanghelle har gjort seg til forsvarer for illiberale kulturer og en intoleranse som vil sprenge samfunnet innenfra. Det er dialog på norsk.

Generalprøven på det nye Europa var krigene på Balkan. Der praktiserte Stoltenberg d.e. norsk dialog. Det finnes derfor en nær personlig og politisk sammenheng mellom denne katastrofen og dagens politikk. Den samme handlingslammelse, den samme vankelmodighet og benektelse av virkeligheten.

Obamas tale var derfor en indirekte advarsel til Europa og Norge: Den som ikke er villig til å forsvare friheten, vil miste den.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også