Kommentar

Barack Obama gjorde noe spesielt i sin tale til demokratenes landsmøte. Noen trodde det ville bli mye show, at det ville drukne budskapet. Men slik ble det ikke. Obama holdt en stor tale. Han snakket om kjernen i den amerikanske drømmen: the American Promise, løftet om å kunne smi sin egen fremtid, i fellesskap med andre.

Obama snakker til en idealistisk åre hos amerikanere, som er noe av nerven i the United States of America. Han får hjertene til å svulme og øynene til å bli våte, og det er ikke svulstig-sentimentalt. Det er en bekreftelse på noe amerikanerne har savnet, som de trenger for å løfte i flokk.

Thomas L. Friedman skrev for lenge siden: dette valget blir om USA. Det blir ikke om nasjonsbygging i Irak, men nasjonsbygging hjemme. Det er til denne følelsen Obama snakker, og han gjør det med stort talent, med følelse og intelligens.

Han snakket til vanlige mennesker, som han sa ikke er blitt prioritert av Bush-administrasjonen, til tross for at de yter noe ekstra for å beholde arbeidsplassene. De sliter nå; USA er inne i en økonomisk bølgedal. Obama gjorde mye ut av hvor skjev velstanddsutviklingen har vært de siste årene, og jeg tenkte: blir han nå for utjevnende, slik at middelklassen tenker: han er en tax and spend-politiker? Men så balanserte han dette med å snakke om hele nasjonen, og det var på dette punkt i talen at han virkelig svingte seg opp til Martin Luther King-nivå, uten å vær plagiat.

Valg i USA har ofte vært om små ting, om smålige ting, sa Obama. La oss ikke synke ned på et nivå hvor vi trekker hverandres integritet og patriotisme i tvil. For alle kommer Amerika først. Soldatene slåss ikke for blå eller røde stater, de slåss for De Forente Stater. Her uttrykte Obama noe av den patriotisme som amerikanske soldater i Irak har vist: til tross for ekstrem fare har de stått sammen og reist ut igjen, på sin andre eller tredje rotasjon. Moralen har vært høy.

Men vanlige folk har følt at det røyner på. De rike får mest. Storselskapene gjør hva de vil. Ved konkurser får CEO sin bonus før arbeiderne får lønn. Selskaper får skattegevinster ved å flytte jobbene utenlands. Et Obama-USA blir et America- First land.

Hverken NRK eller BBCWorld fikk frem hvor stor tale Obama holdt. Det er som om europeere ikke helt greier å svelge patriotismen og idealismen. Europeere tror at Obama er sosialdemokrat eller en puddingliberaler som alltid snur det andre kinn til. Det er han ikke. Obama tror og er selv levende bevis på en idealismen, som tror på enkeltmennesket, på initiativ og selvstendighet, som har en ethos.

Som han sa: Det er ikke pengene som gjør oss rike, det er ikke militæret som gjør oss sterke, det er ikke pga våre universiteter at mennesker vil til Amerika. Det er pga drømmen, om å lage seg en fremtid, og pga noen verdier, – common values, som Obama kalte det.

Her snakket han til enkeltmenneskets ansvar. Regjeringen kan ikke skru av tv så barna får gjort lekser, sosiale programmer kan ikke i seg selv redde mennesker, de må selv ville det. Det er en free spirit i Obamas tale som mangler i et overregulert Europa.

Det er et løfte om «deliverance», om frigjøring, som beveger seg på mange plan: det er den undertryktes håp om frigjøring, og det har også en religiøs klangbunn. Den er både eksplisitt og implisitt til stede i amerikansk politikk, og det gjør den totalt annerledes fra europeisk.

Det var ikke plagiat over Obama. Det var hans tale, ikke et forsøk på å kopiere «I’ve been to the mountaintop-talen». Han bryter med den gamle afroamerikanske sekterismen. Han snakker på like fot – til all, og dveler ikke ved sin bakgrunn. Det gjør hans «performance» dobbelt sterk. I et åpent, heterogent samfunn skal man ikke dvele ved hva som gjør en selv spesiell.

Obama vil gjenreise den amerikanske spirit. Det er en spirit som har en enorm appell i en global verden. Det kan godt være at Obama kan utrette store ting, for dette er noe mer en soft power: det er å uttrykke menneskers aspirasjoner, deres håp.

Hannah Arendt la stor vekt på håp. Uten håp går verden under. Uten håp kommer vi ikke en gang gjennom hverdagen. Det finnes i det små og i de store linjer, i generasjoners håp.

Det er en følelse i mange nasjoner: at vi har mistet retningen. Norske politikere er redde for å ta så store ord i sin munn som Barack Obama. Til tross for at sosialdemokratiet hele tiden snakker om fellesskap.

Det som mangler i sosialdemokratiet er mangel på individuelt ansvar. Staten overtar dette ansvaret og umyndiggjør menneskene. USA har beholdt drømmer og myter. De er en can-do nasjon. Europa må spørre seg: hva er det de får til som ikke vi kan? Før man våger å snakke om drømmer og myter greier man ikke bevege hjertene. Norge har mange sterke myter, men hvis Stoltenberg hadde snakket som Obama ville han bli kalt nasjonalist.

Det er selvilliten, troen på hvem man her, at man vet hva man står for som mangler i dagens Europa. Derfor kommer disse svake europeerne til å bli skuffet over Obama hvis han blir valgt. Han kommer ikke til å snu det andre kinn til.

Obama er så amerikansk som apple pie. Høyreblogosfæren har forsøkt å fremstille ham som skap-muslim, skap-liberaler, skap-politisk korrekt. De har kalt ham Hussein. Det røper en totalt manglende vurderingsevne.

Da Jeremiah Wright-skandalen eksploderte trodde jeg at han ikke ville overleve. David Brooks åpnet mine øyne for at Obama er noe helt annet: han har en machiavelliansk side. Når situasjonen krever det gjør han hva som trengs. Alle store politikere har et slikt trekk, uten det kan man ikke lede. Men i den sosialdemokratiske andedammen vil man ikke en gang vedkjenne seg at verden er en jungel og har nærmest gjort krig og konflikt fredløs. Derfor undergraver ståre deler av våre medier og forskere vår innsats i feks. Afghanistan.

Obama har rørt ved en idealisme som USA og veden trenger. Når han snakket så pent om McCain er det fordi også han har noe av den samme can-do spirit. Verden trenger et Amerika med hjerte og guts.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også