Det er de som drømmer om å gjøre Amerika «great», dvs. stort, og det er de som drømmer om å se Amerika redusert, ydmyket – alt i «rettferdighetens» navn. Disse siste har som premiss at det er urettferdig i seg selv at ett land har så stor makt, og dynger på med eksempler på hvordan amerikanerne har misbrukt makten. Jo verre, jo bedre. Man får så og si en egeninteresse i å svartmale.

Disse har kanskje et ambivalent forhold til at Barack Obama lykkes. Det betyr et sterkere Amerika, fortsatt hegemoni, en verdensleder. Derfor er man allerede nå ute og poengterer at Obama må ta amerikanske hensyn. Det er hans plikt. Dermed har man gitt seg selv rom til å ta avstand fra ham.

Men hva hvis det ikke er noen motsetning mellom å ivareta amerikanske interesser og verdens interesser? Hva om Amerikas suksess eller nederlag også bestemmer om andre land greier å løse krisen vi står overfor, innen økonomi og miljø?

Obamas svar er betydningsfullt fordi Amerika er viktig, men også fordi svarene Obama finner vil være svar på systemkriser i alle vestlige land: overdimensjonerte byråkratier, skattetrykk, et helsevesen som sprenger alle rammer (det vil sluke 25 prosent av budsjettet om noen år).

Dette handler også om demokratisk underskudd. Bare 25 prosent av amerikanerne har tillit til at regjeringen gjør det riktige og rette for å løse problemene. Det må bygges opp tillit.

David Brooks tillater seg å drømme om den nye administrasjonen. Den må være grenseløst ambisiøs hvis USA skal løse krisen. Den må ha et kort perspektiv og et langt.

Dette berører også Norge som oljenasjon. Obama vil gjøre alvor av å fase ut avhengigheten av olje. Det er satt av 150 milliarder dollar over ti år. Det er penger. Hva vil det bety for oljeprisen, for landene i Midtøsten?

They’ll do this by explaining to the American people that there are two stages to their domestic policy thinking, the short-term and the long-term.

The short-term strategy will have two goals: to mitigate the pain of the recession and the change the culture of Washington. The first step will be to complete the round of stimulus packages that are sure to come.

Then they’ll take up two ideas that already have bipartisan support: middle-class tax relief and an energy package. The current economic and energy crisis is an opportunity to do what was not done in similar circumstances in 1974 — transform this country’s energy supply. A comprehensive bill — encompassing everything from off-shore drilling to green technologies — would stimulate the economy and nurture new political coalitions.

Obama vil måtte iverksette kortsiktige økonomiske støttetiltak. Men han kommer ikke til å gi opp løftene om å endre kurs, f.eks. i energipolitikken. Når verden ser at han mener alvor, vil mye endre seg. Har Norge samme interesser som oljenasjon som miljønasjon? Stoltenberg-nasjonen har forsøkt å selge dette, og klarest og mest arrogant er det uttrykt gjennom StatoilHydros kjøp av oljeskifer-området i Canada, et gigantisk prosjekt, forurensende og energislukende. Det er i klasse med det verste av Big Oil og Cheneys lobby-virksomhet. Det har likevel ikke gjort inntrykk på opinionen i Norge. Det er gjort i «vårt navn».

Norge vil måtte velge. Vi må allerede nå velge om vi tør velge Jas Gripen i en tid hvor vi går en økonomisk krise i møte som vi ikke aner slutten på.

Hvor er visjonene som ser sammenhengen og relevansen mellom Obamas visjon og Norges interesser? Det snakkes om ivaretakelsen av USAs interesser som noe negativt, men hvor er ivaretakelsen av norske interesser? Vil ikke det være å ta opp sammenhengene og vise folk at heller ikke vi kan få i pose og sekk. I en krise må man velge. Den kortsiktige – økonomien – og den langsiktige – miljøet.

I stedet er Erik Solheim euforisk over at Obamas USA kan bli pådriver og foregangsland i arbeidet for å inngå forpliktende klimaavtaler.

Jeg hørte Sverre Lodgaard fra NUPI denne uken. Han snakket om USAs avhengighet av utenlandske lånte penger, og nevnte Kina og Russland. Det slo meg at han drømte om et USA som er svakt og avhengig og ikke lenger kan bestemme over andre.

Lodgaards tanker var avslørende. Hva hjelper det å være kreditor hvis man ikke får solgt varer til USA? Da kastes også Kina ut i krise, og de har langt mindre å gå på. Lodgaard nevnte også Russland. Såvidt jeg vet har russerne ikke kjøpt amerikanske statsobligasjoner. Russerne har ikke lenger mye penger. Gjelden er like stor som valutabeholdningen, og de har ikke investert i infrastruktur for oljeindustrien som de er så avhengig av. Russland vil bli en av taperne.

Jonas Gahr Støre er fascinert av «mulighetspolitikken» til Obama. Men er det de samme mulighetene de snakker om? Gahr Støre tror Obama vil satse på FN. Men ikke i det wishy-washy, lunkne, uforpliktende dialog-surret som skjuler motsetninger og kamuflerer korrupsjon, maktmisbruk og at man forvandler FN til et instrument for egne interesser og prinsipper som bryter med FN, slik OIC forsøker.

Stoltenberg har sittet i komiteen som skal foreslå reformer av FN-systemet. Hvorfor hører vi så lite om dette arbeidet?

Obama står for en get tough-policy. Vekk med korrupsjonen, vekk med ineffektive programmer, vekk med bruk av ineffektive fredsstyrker. Det er karakteristisk at norske medier og politikere ikke skriver ett kritisk ord om FN-styrken i Kongo på 17.000 mann. Hvis bare 700 mann vokter Goma, hvor er resten?

Obama vil også ta et klart standpunkt til misbruk av organer som Menneskerettighetsrådet.

Igjen: Norge må velge. Hvilken side står vi på. Sosialdemokratene – inklusive Norge – later som om USA skal vende tilbake til det gode gamle sporet,, der alle de andre har befunnet seg hele tiden. Det er en stor løgn. Hvis ikke Norge passer seg, risikerer vi å havne i samme divisjon som Saudi-Arabia og OPEC pga olje, Russland pga kombinasjonen olje og nordområdene, og internasjonalt på samme side som OIC pga hensynet til multikulti og toleranse.

Det at vi ikke ser noen tendens til å artikulere problemen og valgene, er i seg selv grunn til bekymring.

Ambivalensen overfor Barack Obama og USA sier noe om at vi selv ikke lenger vet hvem vi er.