USA og NATO-landenes narrativ om at Russland angrep Ukraina uten foranledning, er feil. Viktig kontekst og bakgrunn utelates systematisk i den historien vi blir presentert for av Biden, Stoltenberg, Støre og hovedstrømsmedia.

Russlands invasjon av Ukraina var uomtvistelig folkerettsstridig. Ukraina var en sovjetrepublikk, men har vært en suveren stat siden 1991.

USA og NATO-landenes intervensjon i Jugoslavia og bombingen av Kosovo i 1999 var imidlertid også folkerettsstridig. Det samme var invasjonen av Irak i 2003. Det har satt en farlig presedens. Det kan også stilles spørsmål ved det folkerettslige grunnlaget for USA og NATO-landenes bombing av Libya i 2011, der  Norge stilte i første rekke, sammen med USA.

Poenget er at folkeretten settes til side når supermaktene finner det hensiktsmessig, USA gjerne med et tilsynelatende humanitært begrunnet narrativ om å spre demokrati og menneskerettigheter, men åpenbart med den hensikt å projisere USAs makt globalt. Og for Russlands vedkommende, når vitale sikkerhetspolitiske interesser i eget nærområde står på spill, som i Ukraina.

Det burde ikke være vanskelig å forstå at Ukraina, som tidligere sovjetrepublikk med en stor russisktalende befolkning, er viktig for Russland både av innenrikspolitiske og geopolitiske grunner, og at et NATO-medlemskap er direkte kontrært i forhold til vitale russiske sikkerhetsinteresser.

Sevastopol på Krim-halvøya er base for den russiske Svartehavs-flåten, den eneste med tilgang til Atlanterhavet, i tillegg til Murmansk, noen kilometer fra norskegrensen i nord. Enda viktigere er det at et NATO-medlemskap med amerikanske baser og eventuelle amerikanske atomvåpen vil redusere den strategiske dybden og varslingstiden og dermed forrykke terrorbalansen i Russlands disfavør.

Parallellen til Cuba-krisen i 1962, da russerne bygde kjernevåpensiloer på Cuba etter at USA hadde utplassert kjernevåpen i Tyrkia og Italia, er åpenbar. Krisen ble initiert av amerikanerne, retaliert av russerne og avviklet av Kennedy, som hadde vett nok til å trekke tilbake de amerikanske Jupiter-missilene i Tyrkia og Tsjekkoslovakia.

Ukrainas medlemskap i NATO representerer således en rød linje for russerne. Dette er forståelig for de fleste som er opptatt av internasjonal politikk og geopolitikk. Dette vet USA. Dette vet NATO. Russerne har gjort det klart gjentatte ganger.

Ved oppløsningen av Sovjetunionen oppløste russerne Warszawa-pakten og tok faktisk flere initiativ til å etablere en felles sikkerhetsstruktur i Europa. Det ble det aldri noe av. NATO-ble opprettholdt som en amerikansk-ledet vestlig allianse. Men amerikanerne ga muntlige forsikringer om at NATO ikke ville ekspandere østover, inn i tidligere sovjetisk interessesfære. Det gjorde de like fult, og økte alliansen i løpet av 1990-tallet med 13 nye tidligere østblokkland og sovjetrepublikker.

Og i 2008 vedtok NATO, etter amerikansk initiativ, også å invitere Georgia og Ukraina som nye medlemmer i NATO. Det var foranledningen til Russlands invasjon av Georgia fire måneder senere, annekteringen av Krim-halvøya i 2014 og invasjonen i Ukraina i februar 2022.

Det vet tidligere sentrale aktører i amerikansk utenrikspolitikk. Men det gir Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet i USA bengen i. Det skjønner trolig ikke Stoltenberg, Gahr Støre og Barth Eide. De opptrer som nyttige idioter for en utenrikspolitikk som er i ferd med å sette verden i brann.

Tidligere amerikansk utenriksminister Strobe Talbott advarte i Foreign Affairs allerede i 1995 om at …

«Many Russians see NATO not as a defensive alliance but as an offensive one aimed at containing Russia. The expansion of NATO eastward has been perceived as a humiliation and betrayal by the West after the end of the Cold War.»

George Kennan, tidligere amerikansk ambassadør til Moskva og rådgiver for fire presidenter, skrev i The New York Times i 1998 om at NATO-utvidelsen med Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia ville føre til en ny kald krig:

“I think it is the beginning of a new cold war. I think the Russians will gradually react quite adversely and it will affect their policies. I think it is a tragic mistake. There was no reason for this whatsoever. No one was threatening anybody else.

Jack Matlock, også han tidligere USA-ambassadør i Moskva, skrev samme år i The Atlantic:

«I consider the expansion of NATO into Eastern Europe a strategic blunder of potentially epic proportions. It can only antagonize the Russians and can only be seen by them as a step aimed at encircling them. We were not facing any military threat at that time. The Russians were not showing aggression toward Eastern Europe.»

Noe tilsvarende gjorde William J. Burns, USAs Moskva-ambassadør i 2008, i en rapport til Washington, jf. WikiLeaks;

“Ukrainian entry into NATO is the brightest of all redlines for the Russian elite (not just Putin). In more than two and a half years of conversations with key Russian players, from knuckle-draggers in the dark recesses of the Kremlin to Putin’s sharpest liberal critics, I have yet to find anyone who views Ukraine in NATO as anything other than a direct challenge to Russian interests.”

Tidligere forsvarsminister i USA Robert Gates skrev i sine memoarer, Duty: Memoirs of a Secretary at War, i 2014 at …

“When push came to shove, the Russians were willing to play hardball to prevent further NATO expansion. Trying to bring Georgia and Ukraine into NATO was truly overreaching. The timing may have been different, but I think that the Russian invasion of Georgia in 2008, the annexation of Crimea in 2014, and the ongoing conflict in Ukraine can all be traced back to that point.”

Og William Perry, tidligere forsvarsminister under Clinton, skrev i sine memoarer, My Journey at the Nuclear Brink, fra 2015:

«Our first action that really set us off in a bad direction was when NATO expanded, bringing in Eastern European nations, some of which bordered Russia. At that time, we were working closely with Russia, and they were beginning to embrace democracy. They were beginning to work with us on a number of important issues. But they were very uncomfortable about having NATO right up on their border, and they made a strong appeal for us not to go ahead with that.»

Thomas Graham, tidligere direktør i The National Security Council med ansvar for Russland, skrev i en serie artikler Foreign Affairs senest i 2023 om utviklingen i relasjonene mellom USA og Russland:

«The decision to expand NATO was a mistake. It needlessly provoked Russia and exacerbated tensions in Europe. It would have been better to focus on building a cooperative security architecture that included Russia.»

Som under Cuba-krisen har amerikansk og vestlig arroganse og manglende hensyntaken til legitime russiske sikkerhetsinteresser malt USA og NATO inn i et hjørne det er vanskelig å komme ut av. Det er uvettig politikk som samtidig har brakt verden til randen av atomkrig.

Som under Cuba-krisen etterlyses en amerikansk president med vett nok til å gjøre retrett, slik Kennedy gjorde i 1962. Det har åpenbart ikke Joe Biden.

Ukraina kan bli et fullverdig medlem i EU, noe russerne ikke motsetter seg. Men dersom NATO er en forsvarsallianse og ikke har offensive ambisjoner, har ikke NATO noe behov for at Ukraina skal bli NATO-medlem.

Det er på tide å kaste ut Biden, Stoltenberg og Gahr Støre og bringe noen voksne inn i rommet.

Jeg tror faktisk Donald Trump har bedre forutsetninger for å bringe partene til forhandlingsbordet og få slutt på krigen i Ukraina. Og selv om vestlig retrett innebærer et enormt prestisjetap for USA og NATO, og tusenvis av ukrainske menneskeliv er spilt til ingen nytte, er det liten grunn til å tro at Russland vil gå videre og ta resten av Europa i et jafs når de ikke en gang har vært i stand til å ta hele Ukraina.

Biden er alderdomssvekket og styrt av donorstyrte neo-libs i Det demokratiske partiet, og støttet av like donorstyrte neo-cons i Det konservative partiet. Biden og Det demokratiske partiet trenger krigen for å vinne det kommende presidentvalget. Likedan er politikerne på begge sider i amerikansk politikk  avhengig av donorene i amerikansk militærindustri for å bli gjenvalgt.

NATO og Stoltenberg er styrt av Pentagon og State Department, som dekker 72 % av forsvarsutgiftene i NATO.

Og Gahr Støre og Barth Eide opptrer som nyttige idioter for krigshisserne i Washington, i strid med norske interesser.

Det er på tide at norske velgere våkner av dvalen, slik velgerne gjør i Tyskland, Frankrike, Italia og ellers i Europa. De ønsker en slutt på krigen i Ukraina. De ønsker ikke noen tredje verdenskrig.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere»!