Sakset/Fra hofta

Noen få dyktige journalister i USA er ved å rulle opp den største politiske skandalen siden Pentagon-papirene og Watergate. Sara Carter i circa.com, John Solomon i anerkjente The Hill og Sean Hannity i Fox News har allerede lagt så mye på bordet at det er umulig å kvele: Kongressrepresentanten Anthony Grassley har allerede stilt spørsmål så ubehagelige at det får oppstyret om Trumps forbindelser til Russland til å blekne.

Spørsmålene berører grunnleggende konstitusjonelle forhold: Det handler om grensene for den utøvende makt. Kan «government» få så stor makt at den kan overkjøre rettsstaten? Det har hele tiden vært frykten hos the Founding Fathers og vokterne av amerikansk forfatning.

Det drev protestene mot Richard Nixon pga Watergate, som gjaldt hans forsøk på å tildekke en løgn, mer enn selve innbruddet. og det gjaldt løgnene om Vietnam. Det gjaldt også krigen i Irak. Da problemene virkelig begynte å tårne seg opp, reagerte Bush II med tildekking, inntil noen få modige generaler så nederlaget i øynene og klarte å snu skuta.

Ytringsfrihet og offentlighetslov er derfor høyt verdsatte deler av amerikansk demokrati. Uten transparency og accountability kan ikke USA forbli både et demokrati og en supermakt.

Gåtefullt

USA befinner seg midt i en stor omstilling, hvor det skal ta stilling til om den mest liberale president noensinne kunne være korrupt. Et så sterkt ord er ikke lenger mal apropos etter det som har fremkommet om Uranium One-salget, dvs salget av 20 prosent av amerikanske urangruver til Vladimir Putins Russland.

FBI innledet i 2009 etterforskning av Rosatoms forgreninger i USA, Rosatom er som navnet antyder, et statlig russisk selskap for alt som har med atomindustri å gjøre. FBI fant ut at russerne drev bestikkelser, hvitvasking, kickbacks, utpressing for å skaffe seg kontrakter og kontroll over amerikanske nøkkelselskaper som drev amerikansk atomindustri, bl.a. skaffet deg seg kontroll over selskapet som transporterer uran til amerikanske atomkraftverk. Det var snakk om milliarder av dollar.

En amerikansk forretningsmann hadde meldt seg for FBI og sagt seg villig til å være informant. Han hjalp FBI med å skaffe seg oversikt over hvor dypt russerne hadde infiltrert amerikansk atomindustri.

Denne informasjonen ble svært viktig da russerne ville kjøpe det canadiske selskapet Uranium One, som eide 20 prosent av amerikanske urangruver. Uran er nasjonal sikkerhetsinteresse. Det er råstoffet til USAs atomvåpen. Man lar ikke slik nøkkelindustri havne på utenlandske hender. Et eget råd avgjør: Committee on Foreign Investment in the United States, CFIUS. I det satt daværende utenriksminister Hillary Clinton, justisminister Eric Holder og finansminister Timothy Geithner. Alt som har med atom å gjøre blir overvåket av hele det amerikanske sikkerhetsapparatet. Hvis russerne er involvert blir også CIA og alle etterretningsorganisasjonene koblet inn.

Da Committee on Foreign Investment in the United States, CFIUS, skulle behandle russernes kjøp av Uranium One, forelå det masse informasjon, både om russernes ulovligheter, deres infiltrasjon og konsekvensene for USAs sikkerhet.

Likevel gikk salget gjennom, i juli 2010. I juni hadde Bill Clinton vært i Moskva og holdt foredrag for Renaissance Capital og fått et honorar på 500.000 dollar. For ett foredrag.

Etter salget av Uranium One fikk Clinton Foundation overført 145 millioner dollar fra russiske interesser.

Forgreninger

Man skulle tro at justisdepartementet ville leve opp til sitt navn og være interessert i å kaste lys over russernes ulovligheter. Men det motsatte skjedde. Saken ble lagt lokk på. Det ble reist sak mot noen få russere, men de videre forgreningene – Clintons og konsekvensene for nasjonale sikkerhetsinteresser, ble aktivt blokkert.

Forretningsmannen som hadde vært infiltratør måtte undertegne en non-disclosure act, en NDA, der han fraskrev seg muligheten til å gå offentlig. Dette gir mening så lenge det var snakk om en aktiv etterforskning, men det kan også brukes til å mørklegge, og det er det justisdepartementet har gjort. Mannen får fortsatt ikke forklare seg offentlig om hva han vet.

Tricky

Dette er ikke noe som gjelder snøen som falt i fjor. Mannen som etterforsket russerne i 2009 var statsadvokat i Maryland, en mann ved navn Rod Rosenstein. Han er i dag nummer to i justisdepartementet. Sjefen for FBI het Bob Mueller. Han leder i dag spesialetterforskningen av Trump og mulige Russland-forbindelser. Det som i pressen omtales som «collusion», samrøre.

Men hvis denne saken blir kjent, og det er den allerede begynt å bli, så vil det si at Mueller og Rosenstein og nestleder i FBI, Andrew McCabe, er inhabile.

Justisminister Jeff Sessions ba seg fritatt for befatning med Russlandsaken da han tiltrådte. Han erklærte seg inhabil. Men hva med Uranium One-historien og Mueller, Rosenstein, McCabe? Og her blir saken enda mørkere, her får den Watergate-preg: Disse folkene som har stilt seg i spissen for etterforskningen av Trump & Russland, har hele tiden visst at de satt på en Russland-sak som er virkelig samrøre, og den er eksplosiv: Den berører nasjonale sikkerhetsinteresser, ulovligheter og korrupsjon, herunder siste års presidentkandidat.

Det er når man ser hele saken i perspektiv at den får dimensjoner som er uten sidestykke.

Det alvorlige sett fra et forfatningsynspunkt er den aktive mørkleggingen for å skjule feil, grove feil, korrupsjon, berikelse, brudd på lojalitet til grunnloven, lov og rett, for pengenes skyld, for maktens skyld. Det setter de andre skandalene i relieff: Hillary Clintons samrøre mellom Clinton Foundation, som Norge har gitt rundhåndet til, og e-postskandalen, bruken av en privat server til offentlige dokumenter, noe av dem hemmelige og top secret.

Det er sett i sammenheng at disse skandalene kaster lange skygger over Washington som maktens sentrum.

De samme aktørene har satt i gang jakten på det som hittil har vist seg å være et fantom: Trumps Russland-connection.

At de selv var implisert i en virkelig skandale, legger grunnlaget for en politisk utblåsning vi bare kan ane.

Blokkerer

Under Richard Nixon var Bob Woodward og Carl Bernstein stjernene som felte ham med informasjon de fikk fra kilden Deep Throat. Nå er det noen få journalister, Sara Carter, Solomon, Hannity, som bekler rollene.

Men til forskjell fra den gang er mestparten av mediene besatt av å felle Trump og forsvare Hillary og Obama. Det har gjort stemningen i amerikansk offentlighet helt spesiell. Det er kommet et hysteri inn i mediene som antagoniserer.

Våre egne medier fungerer på samme måter: De driver et spill med publikum. Norske mediers Trump-hat er så sterkt at de har en høy sperre mot å gjengi noe som er til hans fordel. Derfor blir de forsvarere for løgnen.

Å rulle ut en sak som impliserer Obama-adminstrasjonen i korrupsjon og undergraving av demokratiet, er hinsides medienes fatteevne. De har plassert seg selv i en posisjon hvor det å tenke seg noe slikt, er en umulighet.

Men det blir de nødt for. Denne saken – det er flere bakt inn i hverandre – er så stor at den har en egentyngde. Det finnes journalister og kongressrepresentanter som tar den videre.

Når man vet at en PBS-undersøkelse fra i sommer viste at over 60 prosent av amerikanerne har lav tillit til mediene, mot  bare 30 prosent som har tillit, forstår man at det allerede finnes en skepsis der ute som gjør at denne skandalen ikke kommer til å dø.

Den er et oppgjør med et liberalt Amerika som etterhvert glemte hvem de representerte og hva det handler om. De laget en ny versjon som var identitsk med deres egne idealer.

Det er dette USA som nå havarerer. Harvey Weinstein handler om noe mer enn en manns utnyttelse av sin makt. Han er et symbol på en kultur. Han er tvilling til en annen maktperson som også utnyttet sin posisjon. Bill Clinton.

Amerikanere ser disse perspektivene, og det kommer til å bli et knusende oppgjør.

 

http://thehill.com/policy/national-security/355749-fbi-uncovered-russian-bribery-plot-before-obama-administration

https://www.circa.com/story/2017/10/17/national-security/the-fbi-uncovered-russian-nuclear-kickback-scheme-months-before-the-obama-administration-passed-uranium-one-deal-with-moscow