Kommentar

Bill Clinton har vært en retorisk mester i den betydning at han kunne finne de riktige ord til enhver anledning, som begravelsen til Shimon Peres eller Mohammed Ali. Men han har levd et liv på løgner, og Hillary har løyet for ham. Under den andre tv-duellen, i St. Louis 9. oktober, fløy Steve Bannon inn fire kvinner som Bill hadde foregrepet seg mot. Mediene ble provosert. I ettertid var det likevel en milepæl. Bill og Chelseas blikk sier alt. Der sitter fortiden på benken noen meter fra dem. Hva skal han gjøre? Foto: Jim Bourg / Reuters / Scanpix 

Europa – og Skandinavia i særdeleshet – trenger å vite at det pågår en revolusjon i USA. Først vant Trump, og det utløste en krigserklæring fra venstresiden. Nå har flere torpedoer rammet liberalerne midtskips.

Vi snakker både om sex-skandalene, Donna Braziles inside-story om Hillary og demokratene og Russia-gate.

Avsløringen av Harvey Weinstein har utløst en lavine, og den river med seg den ene liberaler etter den andre. Norske medier vil helst snakke om Ray Moore, men han var ikke representativ. Uansett om det måtte være hold i anklagene mot ham eller ikke: Det er anklagene mot demokratiske politikere som Bob Franken, tv-stjerner, Amazon-sjefer og en av journalistikkens mest beundrede, Charles Rose. Hver gang det kommer en ny avsløring tenker man: Er det mulig? Rose var noe av det mest intelligente og empatiske du kunne tenke deg. Han var en virtuos tv-intervjuer og en mester i å fremstå dannet og høflig.

Men så forteller unge kvinnelige upstarts at han avpasset oppførselen etter hvor ettergivende de var overfor seksuelle invitter. Det blir for dumt. En mann som er godt over middagshøyden sprader naken rundt i leiligheten foran øynene på en ung kvinne. Da er det noen forestillinger som ryker: Den grenseløshet som 68-erne introduserte, er blitt med over i voksenlivet.

De som symboliserer denne utviklingen fra frigjorthet til predatory behaviour, hvor man betrakter andre mennesker som byttedyr, er Bill og Hillary Clinton. Norske medier vil ikke gå inn på dette territoriet. Monica Lewinsky ble omtalt som en «affære» i norske medier, men Lewinsky var bare én i rekken av kvinner, og flere av dem var ikke bare forført, men utsatt for overgrep og voldtatt.

Amerikanske medier har beskyttet Clintons. Så sent som under fjorårets valgkamp slo de ring om Bill og sa at hans eskapader ikke skulle skade Hillary. Men det lød skjærende falskt når de gjorde så mye ut av Trumps lockerroom-talk.

Hvor var konsistensen? Gjaldt fordømmelsen kun politiske motstandere?

Weinstein har fått det til å gå et ras. Nå tar liberale kommentatorer avstand fra Bill og sier at de har sovet i timen. Det kommer sent – moralsk sett altfor sent –, men det river likevel bena under Clintons. Deres stjerner har allerede falmet.

Hillary snakker og snakker, og stadig flere griper henne i å snakke tull. For et år siden sa hun det var uten sidestykke da Trump ikke ville si om han kom til å anerkjenne valgresultatet hvis Hillary vant. – Det kom an på, sa Trump. Nå sier Hillary at valget ikke var legitimt pga. Putin, hacking og undertrykkelse av stemmer.

Skandalene ser ikke ut til å ta noen slutt. Donna Braziles bok om livet på innsiden av demokratenes valgkampanje er drepende for Hillary: De stjal nominasjonen fra Bernie Sanders. Brazile støtter opp under bildet av Bill og Hillary som karakterer ut av Borgiaenes Firenze. De skyr intet middel for å nå sine mål.

De var uheldige som fikk en motstander som matchet deres hensynsløshet, men på en mer likefrem måte. Det var den hyklerske fasaden som felte Hillary. All bullshit-en og prektigheten. At hun av alle tillot seg å snakke om kurven full av «deplorables». – Gimme a break! sier amerikanerne.

Nå ser Hillary ut til å falle for eget grep. Det liberale USA gikk til stormløp mot Trump, og deres viktigste kort var Russia collusion, at Trump kan takke Putin for seieren. De liberale har fått hjelp av the deep State, alle Obama-folkene i statsforvaltningen som bruker sin makt til å orkestrere mistanken om et samrøre med russerne.

Men etter ett år svarer demokratenes senior i Senatet, Dianne Feinstein, nei når hun blir spurt om etterforskningen har gitt resultater.

Denne demokratiske «kabalen» har stor makt. FBI-sjef James Comey fikk opprettet en spesialetterforsker som ble hans egen forgjenger. Men nå er selv Bob Mueller i ferd med å spise seg inn på demokratenes territorium. Tony Podesta, broren til Hillarys kampanjeleder John Podesta, er satt under formell etterforskning for det samme som Trumps valgkampleder Paul Manafort.

Fortiden er lumsk, den kan innhente noen hver, særlig politikere med mange svin på skogen.

Salget av 20 prosent av amerikanske urangruver til et canadisk selskap kontrollert av russerne i 2012 er en så stor sak at den ikke forsvinner.

Nå vet vi mye mer. Vi vet at den informanten FBI hadde på innsiden, var høyt verdsatt, så høyt at at han fikk 50.000 dollar som påskjønnelse for seks års arbeid.

Russerne infiltrerte amerikansk atomindustri, og de benyttet korrupsjon, bestikkelser og kickbacks. Det sies nå at deres mål var å skaffe seg kontroll over det amerikanske uranmarkedet, slik de hadde skaffet seg kontroll over gassmarkedet i Europa.

Dette var de øverste myndigheter klar over. Likevel godkjente de salget av amerikanske urangruver til russerne.

Hillary var utenriksminister, og hun og Bill benyttet anledningen til å smi mens jernet var varmt: De mottok et sted mellom 100 og 140 millioner dollar i donasjoner – eller rettere sagt: kickbacks.

Russerne må ha oppdaget at Clintons var like korrupte som dem selv. De engasjerte seg utelukkende for å tjene penger.

Sex og penger er to sterke motiv, historisk sett. Den amerikanske eliten ser ut til å ha nådd et punkt hvor det å tjene, public service, er blitt et skalkeskjul for personlig berikelse. At dette skjedde under den mest liberale president i amerikansk historie, er neppe en tilfeldighet.

Trump er bare et symptom. Han lyktes i å destabilisere systemet, og det lar seg ikke gjøre å sette det sammen igjen.

Han laget den revnen som gjør at avsløringene får en fullstendig banebrytende effekt. I Obamas dager ville Weinstein levd videre, brannene ville blitt slukket med advokater og penger.

FBI-informanten ville fortsatt hatt munnkurv.

Nå er demningen brutt.

Et liberalt regime står foran undergangen.

Hva som følger, aner vi ikke, men USA står trolig foran et oppgjør med «68-er»-kulturen som kommer til å ta lang tid.

Det vil selvsagt få stor betydning for Europa, i den grad vi ikke er frakoblet USA.

 

Kjøp Bulgakovs «Mesteren og Margarita» fra Document Forlag her!