Kommentar

Steven Spielberg forsøker å redde Hollywoods posisjon i nåtiden ved å mobilisere fortiden. Det er åpenbart hva som er parallellen: Trump er Nixon og slik the Post avslørte Nixon skal man nå avsløre Trump. Det er bare det at kampanjen mot Trump bygger på en stor løgn og manipulasjon, den samme manipulasjon som Nixon benyttet. Nixon trodde også at han var hevet over loven, han sa faktisk at han som president bestemte hva som var lov. Det er samme holdning den liberale eliten har. De bestemmer hvem som skal være president av USA. Dette er det egentlige drama i vår tid. Det ville nok vært for mye forlangt at Steven Spielberg skulle kunne lage en film om det. Foto: Tom Hanks som Ben Bradlee. 

Devin Nunes, leder av etterretningskomiteen i Representantenes hus, sier at det kommer flere rapporter. Det som nå er blitt kjent er bare toppen av isfjellet.

Demokratene har hittil ikke villet innrømme at det finnes noe i FISA-memoet som rettferdiggjorde offentliggjøring. De sier memoet ikke er fullstendig, at det mangler ting. Eller at det rent prinsipielt er galt å offentliggjøre noe fra en pågående etterforskning.

De unngår å snakke om det som er kjernen: At det som var kjernen i tre søknader om tillatelse til å overvåke en amerikansk borger, var et dokument de visste var ikke-verifisert og betalt for av motkandidaten.

Mediene gjør seg selv til medspillere når de ikke påpeker noe så opplagt som conflict of interest: Når FBi-sjefen og visejustisminister Rod Rosenstein går til Kongressen og advarer mot publisering, er det selvsagt sine egne posisjoner de beskytter. De er inhabile, siden memoet nettopp handler om dem. Elementær saksbehandling tilsier at deres ord er verdiløse. Men mediene blåser dem opp omtrent som om det var forrædersk. De sier at publiseringen av memoet var å løpe Putins ærend.

Denne hysteriske språkbruken er av en type som man tidligere forbandt med høyresiden. Nå er det venstresiden som snakker om Russland i så aggressive termer at det minner om en ny kald krig.

Det finnes ingen balanse i demokratenes retorikk. New York Times og Washington Post som tradisjonelt har vært soft på Russland, lyder som de mest sjåvinistiske nasjonalister.

Samtidig dyrker man fortiden, den gang de hadde en radikal maktkritisk funksjon. Steven Spielberg har regissert filmen The Post, med Tom Hanks som redaktør Ben Bradlee og Meryl Streep som Kathrine Graham, eieren av Washington Post. Nok en gang feires seieren over Richard Nixon i Watergate.

Men da skulle man kanskje tro at Washington Post ville være for transparency, åpenhet, i spørsmålet om det har skjedd grove brudd på lov og rett i et så sensitivt spørsmål som overvåking av en amerikansk borger?

Men nei, begge aviser mener det er Devin Nunes og Paul Ryan som misbruker Kongressens rolle som overkikador.  Hvor er konsekvensen? Alle kan se at rollene er byttet om, at Washington Post av i dag står for noe helt annet enn i 1971.

Nå er det Sean Hannity og Tucker Carlson som er forkjempere for ytringsfrihet og rettssikkerhet. De stiller de helt opplagt spørsmål om accountability, conflict of interest, konsistens og prinsipper.

En mann som FBI-sjef James Comey kommer svært dårlig ut av en slik «runde». Han informerte Trump personlig i januar 2017 om Steele-rapporten, og sa den var «salacious and unverified» og at Trump ikke var under etterforskning. To måneder tidligere hadde han oversendt en søknad til FISA-domstolen hvor den samme rapporten ble brukt som grunnlag. Steele-rapporten – eller tisserapporten som danskene kaller den – kan ikke være begge deler: Den kan ikke være grunnlag for overvåking en måned, og luguber og ikke-verifisert den neste.

Comey unnlot å fortelle domstolen og Trump noe helt vesentlig: At rapporten var bestilt og betalt av Hillary Clintons kampanje. Hadde han det gjort ville det ikke vært noen story. Da ville Carter Page og den andre i Trump-leiren ikke blitt overvåket, og det ville ikke vært noen Russia collusion-anklage.

Det er når man går historien nærmere på klingen at man ser hvordan hovedpersonene manipulerte for å fremstille Trump og hans team i verst mulig lys. Det var bare mulig fordi mediene har vært deres medspillere, talerør og megafoner. Comey og hans folk lekket systematisk til mediene som visste hvilken vinkel de skulle anlegge.

Men det er bare det at innad og bak lukkede dører ble det sagt helt andre ting. Hvis disse kom ut ville det sprenge Russia collusion-storyen i filler.

Det er derfor FISA-memoet er så farlig. Det setter en helt annen ball i bevegelse, og den kommer til å rulle over James Comey, Christopher Wray, Rode Rosenstein, Sally Yates og alle som har hatt befatning med å sette Russia collusion i bevegelse.

For at den systematiske løgnen skal opprettholdes må det ikke etableres forbindelse mellom det som skjer på innsiden og utsiden. Kongress-høringer er en løs kanon på dekk. Der sies det ting bak lukkede dører som hvis det kom ut, ville kunne anrette stor skade.

Når løgnen blir for stor og tykk blir de folkevalgte en uberegnelig faktor. Da nestleder i FBI satt foran en kongresskomite og sa bak lukkede dører, i desember 2017, at tillatelsen til overvåking aldri ville blitt gitt uten Steele-rapporten, var det en så oppsiktsvekkende uttalelse at noen på et gitt tidspunkt følte seg berettiget til å gå ut med det.

Devin Nunes satte republikkens interesser, lov og rett, over hensynet til en maktelite som forsøkte å torpedere en president de ikke likte.

Det er det demokratene forsøker å motarbeide kommer ut. Men de får en dårligere og dårligere sak. Det er selvsagt republikanerne som sitter med de gode kortene og de kommer ikke til å la være å bruke dem.

Alle skandalene henger sammen – frikjennelsen av Hillary, overvåkingen av Trump-leiren og nedsettelsen av Bob Mueller-etterforskningen. Når dette går opp for amerikanerne, hva vil deres reaksjon bli? Kommer de til å stemme demokratene til høsten?

Det er utrolig at demokratene og mediene fortsatt tror at de kan ri stormen av ved motangrep.

De som ruller opp hva som har foregått er ikke mange, men de har et mektig våpen: Fornuft og sannhet.

Hannity, Tucker Carlson har mange i sine show som viser den overlegenhet som bedre innsikt gir. Sara Carter, Greg Jarett, journalister fra The Hill, Sebastian Gorka, Mark Steyn, Kongressrepresentanter som Tim Jordan – de har en appell og overbevisningskraft som bare den har som snakker ærlig og oppriktig.

Nixon løy så det rant under Watergate og det kostet ham presidentembetet. Han måtte forlate det i vanære.

Nå er det avisen som avslørte ham som inntar Nixons rolle. Washington Posts skam og vanære kommer ikke til å bli mindre, og de kommer til å ta med seg hele den liberale elite og verdensanskuelse i fallet.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!