Kommentar

Putin satser på en resovjetisering av energisektoren i Russland. Yukos er ikke noe enkeltstående tilfelle, sier en analytiker. Hva betyr dette for Norges forhold til Russland, både for olje- og gass spesielt, og generelt? (les: delelinjen)

Søndag er det slaktetid. Da sluker gassgiganten Gazprom Yukos, som inntil for kort tid siden sto for 2 prosent av verdens oljeproduksjon, og var Russlands største privateide selskap.

Hadde noen sagt for et drøyt år siden at Yukos ville bli ekspropiert og den største aksjonæren kastet i fengsel som en simpel tyv, ville vedkommende blitt ledd ut. Den gang sto Yukos verdi til 40 milliarder dollar. Idag er den 2 milliarder.

Det er Putins støvler som har marsjert. Ifølge russiske medier tålte ikke Putin at et privat selskap kunne ta like store avgjørelser som Kreml.

Mr. Putin, according to reports in the Russian media, was furious that a private energy giant was making decisions, and headlines, that were usually reserved for those in power behind Kremlin walls.

Putins strategi har et økonomisk element:

«The Kremlin wants to set the strategic economic agenda, and that means not leaving the long-term strategies and decisions about how revenues should be spent to private companies,» Ms. Hill said. «The state wants control of the commanding heights. This is how Russia positions itself as a superpower.»

Men den har også en politisk side:

«Putin is definitely re-Sovietizing» the oil and gas industry, said Michael J. Economides, a professor at the University of Houston and the co-author of «The Color of Oil.»

Det er en den politiske som bør bekymre. Ordet sovjetisering står for noe mer enn bare kontroll med Russlands styrke: råvarer. Det innebærer at det sivile samfunn kveles, og at staten og samfunnet gjennomsyres av korrupsjon og ugjennomtrengelighet. Det finnes derfor en intim sammenheng mellom de autoritære tiltakene etter Beslan og Yukos-konfiskeringen.

Putin har ikke bare brutt med det frie marked, han har også rasert det som måtte være igjen av et åpent samfunn i Russland. Det som eksiterer av kritkk, eksisterer kun på Kremls nåde. Som Anne Applebaum sa da hun var i Oslo nylig: For første gang våger ikke venner i Moskva å si hva de mener på telefon.

Denne utviklingen bør i høy grad bekymre Norge som nabo og energinasjon. En må regne med at Putin ikke vil vise seg medgjørlig i delelinjeforhandlingene. Samtidig er Norge redd for å havne i bakleksa i utvinngen i Barentshavet. Norge vil først og fremst si Statoil og Hydro. Disse ønsker både at regjeringen åpner for leteboring på norsk side, og er ivrig etter samarbeid med russerne.

Men slikt samarbeid vil heretter være på russernes betingelser. Utlendinger vil ikke lenger få operere fritt på energimarkedet, og kunne kjøpe seg opp. De blir henvist til å delta i prosjekter:

Companies like Exxon Mobil, ChevronTexaco, Shell and others will be allowed to invest in specific projects – perhaps Gazprom’s giant undeveloped Shtokman gas field-but not to buy companies outright.

Det er blitt fremhevet av norske kommentatorer at Norge sakker akterut i nord. Det vises til at USA allerede opptrer som partner med Russland for å få sikre energileveranser fra Barentshavet. Men er nå dette så sikkert? Yukos har satt en skikkelig støkk i energiselskapene, og Ukraina har understreket avstanden mellom Kreml og Washington. Det spørs om USA vil gjøre seg avhengig av et autoritært Russland.

Faren for Norge ser heller ut til å være at man lukker øynene for den politiske utviklingen i Russland, og inngår samarbeid som ikke bare er dårlige økonomi, men prisgir norske interesser og teknologi.

Mest lest

Les også