Kommentar

Det finnes avgjørelser som er så store at de endrer alt. Norge har opplevd to på kort tid. Den første var meldingen om fusjonen mellom Statoil og Hydro 16. desember ifjor. Den andre var nyheten om at Statoil og Gazprom skal drive leting og produksjon sammen i og utenfor Russland. Det var igår. Den er ikke en gang nevnt i dagens papir-Aftenpost.

At Statoil/Hydro ikke slapp til på gassfeltet Stockman, ble nevnt som en grunn til fusjonen. Putins aggressive energipolitikk ble også nevnt som inspirasjon: å samle all makt på få hender.

Nå har Statoil inngått en samarbeidsavtale med Gazprom neft. Avtalen ble inngått 2. april. Den er generell i formen. Viktigst er det politiske: at norsk og russisk oljebransje knyttes sammen. Det vil få uoverskuelige følger.

Å inngå samarbeid med Russland i disse dager er noe helt annet enn for få år siden. I 2003 slo spesialpoliti til mot Russlands største og mest lønnsomme private selskap Yukos. Eiere og ledere ble buret inne, utsatt for skueprosesser og sendt til Sibir. Selskapet ble slaktet og solgt til staten selv.

Storaksjonær og leder Mikhail Khodorkovskij, en av verdens rikeste menn med internasjonale kontakter, ble behandlet som en simpel forbryter. Den gamle makten viste seg: den som er rå og brutal og som russerne kjenner alt for vel, fra Ivan den grusomme til Stalin. Slik maktutøvelse har en helt bestemt virkning i Russland. Brutaliteten er anskuelsesundervisning for folket: slik går det med de som utfordrer makten. Derfor er heller ingen av drapene på journalister oppklart.

Sibneft

Sibneft ble opprettet på statlig ordre i 1995. Det var Russlands fjerde største oljeselskap. To moguler som sto Boris Jeltsin nær – Roman Abramovitsj og Boris Berezovskij – fikk kjøpe selskapet for en bagatell av 100 millioner dollar i en Loans and Shares-avtale. Privatiseringen var et av tidenes største ran.

Meningen var å slå sammen Yukos og Sibneft. Da ville private bli de dominerende innen olje. Det var kanskje den avgjørende grunnen til at Yukos ble knust. Abramovitsj var føyelig og solgte Sibneft til Gazprom for 13 milliarder dollar i 2005. Sibneft heter idag Gazprom neft, og er altså Statoils samarbeidspartner.

Selskapet skal flytte sitt hovedkvarter til St. Petersburg. Det har fått tillatelse til å bygge et fyrtårn av en skyskraper som skal rage 300 meter i været, til tross for forbud mot bygg som er høyere enn 48 meter. Beliggenheten sier også sitt: rett foran Smolnij-katedralen på høyre side av Neretva.

Inn i varmen

Å slippe inn i varmen og stua til Putin og Gazprom i disse dager vil si at man er i et selskap som forplikter. Det er ikke noe vanlig partnerskap. Det viser utkastelsen av store oljeselskaper fra felter i Sibir. Det siste i rekken til å miste sine rettigheter er BP, som trolig kastes ut av gassfelt i Sibir om to uker. Miljøverndepartementet har vært klubben man har slått selskapene i hodet med.

Akkurat som slaktingen av Yukos tiltrakk seg hyener, har selskapene som idag er villig til samarbeide med russerne helt bestemte egenskaper. Det er mye de må være villig til å se gjennom fingrene med og avfinne seg med. For deres egen del kan det være krav om teknologi og know-how, eller andeler på f.eks. norsk sokkel.

Statoil/Hydro kontrollerer 80 prosent av norsk sokkel. Selskapene har allerede vist en ny arroganse: De gjør hva de vil. De varslet ikke Oslo Børs om forhandlingene, slik at innsidehandelen kunne vært stoppet torsdag og fredag før nyheten sprakk. Hydro har videresolgt polymerdivisjonen til en engelsk investor uten å spørre statsråden på forhånd.

Har overtatt utenrikspolitikken

Vladimir Putin har nå drevet sitt maktspill så langt at EU og USA reagerer. Han bruker energi som politisk pressmiddel, vil reversere de tidligere sovjetrepublikkenes orientering vestover, også med skitne metoder, og myrder tidligere KGB-agenter på høylys dag i London. Alt taler sitt tydelige språk om hva Putin står for: Det er ikke demokrati og lov og rett. Det er den sterkestes rett.

På et tidspunkt da Vesten har begynt å forstå at Putins metoder ikke er avvik eller detaljer, velger Statoil å inngå et samarbeid med Gazprom neft. Har myndighetene noen som helst kontroll med det som skjer, eller er det nå blitt Statoil/Hydro som driver sikkherhets- og utenrikspolitikk på vegne av den norske stat?

Mediene skriver bare om hvor festlig det er at Rimi-Hagen skal møte Putin to ganger til helgen. Man svermer for makten og de mektige. Vinterpalass og krystallkroner, eindomsinvestor Christian Ringnes’ fest i et av tsarens palasser ifjor var nok bare en forsmak på hva som kommer.

I Russland vil man møte et plutokrati (rikmannsvelde) under en paraply av tidligere KGB-generaler som blander kapitalismens grådighet med stalinismens brutalitet og sluhet. En farlig kombinasjon.

Statoil, det sosialdemokratiske idealselskapet som skulle vise at vi gjorde ting annerledes enn Big Oil, har gått til sengs med en morderisk stat. Det nye Statoil har enda færre hemninger enn de multinasjonale amerikansk/britiske som tross alt har insistert på anerkjente internasjonale prinsipper. Derfor er de også blitt kastet ut. Russerne vil styre selv, og nordmennene godtar betingelsene. Dette er ikke et samarbeid man melder seg ut av sånn uten videre. Prisen for å opponere kan i ytterste konsekvens være håndfast: Man får en sølvkule i posten.

Det er Anna Politkovskajas mordere som Helge Lund og Eyvind Reiten vil samarbeide med. Det bør norske ledere tenke over når de skåler ved banketten. Den motviljen vi har følt mot Big Oil og lignende storselskaper – fordi vi vet hvor mye de har på samvittigheten – den kategorien er nå våre kjære nasjonale selskaper i. Akkurat som lederne Michael Moore forfølger, vil de snu seg brydd vekk når de får ubehagelige spørsmål.

Det er ikke vårt Statoil/Hydro lenger, og Norge er heller ikke Norge.