Gjesteskribent

Det heter at den gudene vil ødelegge gir de alt han ønsker seg. Det er fristende å bruke dette bildet på oljenasjonen Norge. Den vanlige kvinne og mann tar ikke disse valgene, skjønt alle er vi smittet av Overfloden. Det er kombinasjonen av Arbeiderpartiets spesielle maktkultur og Big Oil som har gjort StatoilHydro mulig.

Statoil ble i sin tid kalt en gjøkunge. Hvilket bilde skal man bruke idag?

Man kan omskrive et bilde som brukes om Burma: Norge er ikke lenger et land med et stort oljeselskap – det er et stort oljeselskap med et land.

Dimensjonene er så store at de fullstendig sprenger grensene for det vanlige dødelige er istand til å forestille seg. Bare det er nok til at man kan stille spørsmål ved den demokratiske kontrollen. Vanlige mennesker har ingen forutsetning for å forstå spillet.

Det er i de senere år at Norge har tatt spranget over i superklassen. Det begynte med oljefondet. Norske medier er flinke til å telle milliarder og leke seg med tanken på hva hver enkelt har på bok. Men de rapporterte ikke artikkelen i Herald Tribune for en tid tilbake om at stormaktenes finansministre ser med uro og bekymring på uavhengige investeringsfond som det norske. Hvordan vil disse fondene reagere i en krisesituasjon? De norske ble fremhevet som et eksempel på transparens, mens andre ikke er det.

Poenget var konteksten Pensjonsfondet dukket opp i: blant the movers and shakers of world markets. Det er en posisjon vi ikke er fortrolige med, knapt aner eksisterer.

Pensjonsfondet er en av grunnene til at den indiske finansministeren stoppet i Norge – og kun Norge – på vei hjem fra møte i Washington.

Men er Norge kvalifisert for å fylle rollen som energistormakt? Har den politiske kulturen hengt med? Har forskerne, har mediene?

Svaret blir nei, på det meste. Statoil og oljebransjen har tidligere vært sydd inn i regler som skulle hindre at de ble for mektige. Man hadde tre oljeselskap. Nå har man ett. Jens Stoltenberg sier idag at én av grunnene til fusjonen var ønsket om å bli en medspiller på Shtokman.

Man har fjernet barrierene mot overmakt og svekket konkurransen innenlands for å kunne inngå samarbeid med et selskap som er statens forlengede arm. Dvs. denne staten er ikke identisk med den russiske stat. Man har innyndet seg hos en stat i staten: dvs. KGB-staten. Herskerne over denne har truet og likvidert opposisjonen. Kritiske journalister blir ryddet av veien, selv transnasjonale oljeselskaper blir behandlet med mafiametoder og finner seg i det.

Man må spørre: hva slags samarbeid blir det med Gazprom som har skviset ut det ene utenlandske oljeselskapet etter det andre? Hvilke innrømmelser har StatoilHydro måttet gi? Russerne er selvfølgelig ute etter norsk teknologi. Aller helst vil man at nordmennene skal betale dyrt for å gi fra seg egen teknologi. Men truslene stikker dypere: Norge risikerer å bli en del av en maktstruktur som er bygget opp for å drive utpressing av Europa.

Putin har en oppfattelse av makt som underkuelse av motparten. Han vil gjenreise vasallstatene ved Russlands grenser. Til dette trenger han kontroll over kranene. Hvis Norge skal forbli en foretrukket samarbeidspartner må det spille på lag med russerne og innordne seg deres strategi.

Regjeringen Stoltenbergs lefling med et nordisk forsvarssamarbeid tyder på at man ikke ser hvilke fallgruber som åpner seg. Hvis Norge skulle orientere seg mot to nøytrale land – Sverige og Finland – og velge JAS Gripen – vil det kunne få store følger for Norges sikkerhetspolitiske orientering.

Deltakelsen i Shtokman blir nok forpliktende, men det blir på russernes premisser. Man må regne med at russerne vil presse frem en løsning på delelinjen i Barentshavet som er til deres fordel. Suvereniteten over Svalbrad kan også bli satt på prøve.

Norge vil nå komme inn i russernes sfære. Det betyr korrupsjon, politisk og økonomisk, på et nivå vi ikke er vant til og har forutsetninger for å hamle opp med. Vil Økokrim få oppbacking av regjeringen når de vil trå noen på tærne?

Satsingen på Shtokman betyr også at Norge velger å bli oljenasjon og ikke miljønasjon. I stedet for satsing på miljø og ansvar for fremtiden, slår vi oss heller sammen med krigsherrer og petrodiktaturer.