Kommentar

Arbeiderpartiet har på landsmøtet gått inn for konsekvensutredning av oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Kommentarene er pragmatiske/jordnære: Dette var et nødvendig vedtak. Godt at Ap endelig mannet seg opp.

Igjen ser vi at pressen fungerer som haleheng til de store partienes konsensus: Den som løfter blikket, vil se at vedtaket trolig betyr startskuddet på det som kan kalles «kappløpet mot nord».

I Asia ble kappløpet om å beherske Afghanistan på 1800-tallet kalt The Great Game. Et tilsvarende kappløp om ressursene i Arktis er i gang, og det er naturlig å se vedtaket om konsekvensutredning som et signal om at Norge akter å være i tet: Målet er ikke Lofoten, Vesterålen og Senja, det er hele nordområdene. Her har også Kina meldt seg på og vil inn i Arktisk Råd. Kina er i ferd med å sikre seg gruverettigheter på Grønland. Hvis kineserne får konsesjon, vil 3000 kineserne bli importert til Grønland for å utvinne jernmalm!

Statoil har igjen uttrykt interesse for Shtokman og har inngått samarbeid med Rosneft, selskapet som rev til seg juvelen i Mikhail Khodorkovskijs Yukos-imperium.

Det sier noe om planene for nordområdene, og Norge akter å delta i forrerste linje. Dette er planer av største strategiske verdi. Økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig. Likevel ser vi nesten ingen debatt om perspektivene for søndagens vedtak. Det reduseres til et spørsmål om at «nå er det Nord-Norges tur», eller til at man skal ta stilling til utvinning når den tid kommer. Typisk hersketeknikk for å lamme motstanden.

Stoltenberg nevnte ikke en gang saken i sin åpningstale til landsmøtet.

Norge vil både være blant verdens største olje- og gassprodusenter og fremst på miljøvern. Hvis politikk reduseres til PR, kan man velge å overse en slik motsetning. Men for de fleste med et minium av engasjement for klodens fremtid er dette for drøyt. Hvis man vil skape en passiv, apolitisk ungdom, hvor kun karrierejegere og kynikere blir igjen, kan man velge å gjøre det på denne måten. Den engasjerte, idealistiske ungdommen vil bli desillusjonert og forlate politikken. Har Arbeiderpartiet råd til det? Har norsk politikk råd til det? Den mest bevisste del av ungdommen tar miljø på alvor. De lærer om det på skolen fra de er små. Nå får de vite at det ikke betyr noe likevel. Vi skal hente opp all den olje og gass som er mulig. Vi tjener på at isen smelter.

Hvordan skal man klare å selge et slikt budskap? Ved å si at hvis ikke vi gjør det, vil noen andre hente den opp? Er det ikke det våpenprodusentene sier? Er ikke miljøtrusselen den mest alvorlige vi står overfor?

Lettvintheten politikere og medier behandler denne motsigelsen på – oljenasjon og miljøpioner – er merkelig og utrolig. Det er som om innholdet i politikken ikke betyr noe. Alt er bare ord.

For en tid tilbake hadde noen studenter en kronikk i Aftenposten om at forskning viser at 60-70 prosent av verdens påviste oljereserver må bli liggende hvis 2-gradersmålet skal være oppnåelig. I stedet skal Norge delta i kappløpet om ressursene i nord og tjene på at isen smelter.

Hvis man desavuerer forskning og sine egne ord på denne måten, signaliserer man at ingenting betyr noe. Kun penger. Fremtiden kan vente.