Det nye Norge flyter på olje. Ikke noe har kunnet true den følelse av usårbarhet som ufattelig rikom gir. Fallende oljepris har kun vært en teoretisk mulighet. Nå er det for første gang mørke skyer i horisonten.

Det kan bli politisk umulig å hente ut all påvist olje. For første gang er det store seriøse analyseselskaper som legger til grunn at mye av de påviste reservene kan komme til å bli liggende. De tror at miljøorganisasjonene vil få gjennomslag for sine argumenter: hvis togradersmplet skal nås må minst totredeler av påviste reserver bli liggende.

Det betyr at selskaper som Standard & Poor’s tror at verden vil ta miljøbevegelsens spørsmål på alvor: Miljø eller penger, that is the question.

Det får enorme konsekvenser for energiselskapene og dets eiere, les: Norge.

I en ny rapport skriver økonomen sir Lord Nicholas Stern at verden kan være på vei mot en ny finanskrise på grunn av de ekstreme investeringene i fossil energi. Han mener verdens børser befinner seg i en karbonboble. Verdien av oljeselskapenes reserver er sterkt overvurdert. Minst to tredjedeler av disse reservene må forbli under bakken hvis verden skal klare det allerede vedtatte målet om å begrense globale oppvarming til to grader – togradersmålet fra klimatoppmøtet i København i 2009.

Stern har fått overraskende støtte fra et bredt spekter av analytikere etter at rapporten ble sluppet i London forrige uke. Ratingselskapet Standards &  Poor’s sa det er stor risiko for nedgradering av ratingen til oljeselskaper i løpet av få år. City Bank har advart Australias enorme kullindustri om at store reserver kan bli ubrukelige og uten verdi. Verdens største bankgruppe, HSBC har advart mot at 40–60 prosent av markedsverdien i oljeselskapene kan være utsatt hvis en karbonboble sprekker. De 200 største selskapene er priset til ca. fire trillioner dollar, og gjelden er på 1,5 trillioner.

HSBC-analytiker: Paul Spedding til Guardian: «Omfanget av karbon som ikke kan brennes er oppsiktsvekkende. Rapporten viser at business as usual ikke er bærekraftig på lang sikt».

Fondsforvalter Jens Peers i Mirova/Natixis: «Risikoen er massiv, men mange forvaltere tror de har god tid. Jeg tror de tar feil.»

Dette synes å komme helt bakpå det offisielle Norge. Lederskapet befinner seg langt inn i det lovede oljelandet. Vedtaket om konsekvensutredning av Lofoten og planene om samarbeid med Russland i nordområdene tyder på at lederskapet ser for seg en ustoppelig fremgang.

Overraskelsen gjelder også nasjonen. Det var ikke akkurat slik Norge hadde tenkt seg det. Vi hadde trodd at festen kunne holde på en stund til. At vi rett og slett skulle slippe å velge. Skjebnen hadde gjort det slik at vi var utstyrt med vinnerkortet. Vi slapp å risikere noe.  Men hvordan blir man i hodet hvis man tror man ikke kan tape? Den kritiske sans blir varig svekket. Kanskje også samvittigheten?

På den andre siden av kloden ligger Ecuador. Et fattig land som har funnet enorme mengder olje under verdens mest artsrike regnskog. Landet har invitert verden til å spleise på å la oljen bli liggende – både av hensyn til natur og klima. Norge har blankt avslått invitasjonen . Det er uaktuelt for oljelandet Norge å inngå en avtale som innebærer at oljeressurser ikke skal utvinnes.

Dette passer dårlig med vårt selvbilde. Vi vil nødig innrømme: Norge har valgt: olje.

Men er vi ikke samtidig blitt det som Jan Egeland drømte om? En moralistisk stormakt. For oss går olje og humanisme hånd i hånd.  I vår egen oppfatning utvinner vi oljen for å kunne gjøre godt.

Det kan være et annet svar: Både moralsk og økonomisk er vi rammet av hybris, av overmot: vi har kompensert for den ufattelige rikdommen med å lage en myte om oss selv som den store velgjører. De som sitter nær toppen er blitt beruset.

Energi er det største spillet og Norge tilhører de store spillerne. Nå står vi foran et sannhetens øyeblikk. Mye vil ramle. Kanskje det er bedre med bena på jorda.

Ole Mathismoen har vært blant de få journalister som utrettelig har fulgt miljøsaken:
Skal Norge hente opp alt vi finner av olje og gass?