Sakset/Fra hofta

I det ene øyeblikk går AUF-leder Mani Hussaini inn for totalfredning av Lofoten, Vesterålen og Senja, og viser til hva velgerne som forlot partiet, sier var grunnen. Vi må respektere flertallet, sier Hussaini. Når programleder Espen Aas forsiktig minner ham om at det bindende flertallet er landsmøtet, og at dette gikk for et kompromiss, vifter Hussaini ham av med et «ja, ja».

Partikameraten fra Stavanger forsøker forsiktig å minne om hva Norge lever av. Hussaini svarer «ja da» slik man svarer små barn. Han er giret for den store «lakmustesten»: miljø. Den slår alle de andre.

Sjefen hans er smittet av noe av det samme. Jonas Gahr Støre har lyst til å kaste seg på ICAN-tildelingen og gi Erna Solberg inn. Han klør etter å dundre ballen i mål.

Men så er det den kjedelige pragmatiske virkeligheten: NATO og avskrekking, skjønt på SVsk blir det til «trussel».

NATOs atomstrategi ble vedtatt under de rødgrønne. Det er litt vanskelig å løpe fra den, særlig når forgjengeren nå er blitt NATOs generalsekretær. Verden ser annerledes ut fra Stoltenbergs synsvinkel. Han deler målet om en atomvåpenfri verden, men tror ikke på ICANs traktat om forbud.

En traktat om forbud mot atomvåpen vil likevel ikke gjøre at verden nærmer seg dette målet, mener han.

– Tvert imot risikerer den å undergrave de framskrittene vi i årenes løp har gjort innenfor nedrustning og ikke-spredning, sier Stoltenberg.

Han mener arbeidet for videre nedrustning må ta de sikkerhetspolitiske realitetene i betraktning.

– Det vi trenger, er en verifiserbar og balansert reduksjon av antall atomvåpen. Ikke-spredningsavtalen, som alle NATO-allierte har undertegnet, forblir hjørnesteinen i den internasjonale innsatsen for å få til dette. (NTB)

SV jublet over fredsprisen. Partiet har alltid stått for nedrustning, særlig på vestlig side.

Allerede tirsdag vil SV fremme et forslag om at Norge signerer FN-traktaten. Forslaget kan få flertall med Arbeiderpartiets stemmer. (NTB)

Når Støre forstår at han må vise sine kort, trekker han seg. Han har det i munnen, men han tør ikke pålegge regjeringen en helt annen politikk.

Dermed faller han ned som en skinnfell.

Det er to utgaver av JGS: En radikal, venstreorientert, og en tåkefyrste. Når den radikale skal velge, blir han tåkefyrste.

Dette var en vesentlig grunn til at Arbeiderpartiet tapte valget. Det var for mye ull. Det er det folk mener når de sier at partiet ble «utydelig».

Erna er klokkeklar. Hun kan legge sammen to og to:

– Min oppfordring til Arbeiderpartiet er å holde fast ved det som har vært vår linje: Skal vi få vekk atomvåpen, så må det skje gjennom avtaler som landene som har atomvåpen deltar i, sier statsministeren.

– Det er viktig at Arbeiderpartiet husker at den kjernefysiske strategien som NATO bygger på, ble utformet under den rødgrønne regjeringen, fortsetter hun. (NTB)

Enslige mindreårige

Da Amnesty la frem sin rapport denne uken og gikk til frontalangrep på regjeringens retur av ungdommer som fyller 18 år, ble de backet opp av mediene og SV. Arbeiderpartiet vil også gjerne være med og innkassere gevinsten, men tør ikke være like hensynsløs som SV. Ap sier de vil se på ordningen med midlertidig opphold og bruke den mindre. Men Ap tør ikke si som SV: Kabul er for farlig, alle skal få bli. Det vet Ap vil kullkaste forsøkene på en mild innstramning og gjenta fortidens feil. SV, Amnesty og mediene står der og lokker med premie, og nå har NRKs Fredrik Solvang også begynt å sjikanere Aps Lauvås, og spør om også han er stolt av alle returene.

Ap vil sy på igjen den dyden de mistet da de var med på den omforente asylpakken.

Men det er for sent. Jo mer Ap kaver og vil ha i pose og sekk, jo mindre vil man sitte igjen med.