Regjeringen er under Arbeiderpartiets ledelse igjen på glid i sikkerhetspolitikken. Som eneste NATO-land skal Norge delta som observatør på en konferanse i Wien på nyåret med de landene som har signert den traktaten FNs generalforsamling vedtok i 2017 om forbud mot å lage, lagre og bruke atomvåpen.

Det står i Hurdal-plattformen at Norge skal være observatør. Den nye regjeringen var knapt tiltrådt før allierte lands regjeringer begynte å undre seg over hva Gahr Støre & co. holder på med. På NATOs forsvarsministermøte i forrige uke ble Norges sidesprang tatt opp. Forsvarsminister Odd Roger Enoksens kommentarer etter møtet tyder på at hans kolleger hadde problemer med å begripe årsakene til Norges alenegang.

Ensidig nedrustning er helt feil. Så lenge atomvåpen finnes, må den vestlige verden ha muligheter til å avskrekke. Vi ser ikke helt for oss hvordan verden blir et bedre sted om NATO kvitter seg med kjernefysiske våpen – samtidig som Russland og Kina har rikholdige arsenaler av atomvåpen og leveringsmidler som kan ramme nær sagt ethvert sted på kloden.

Solberg-regjeringen sørget for at Norge ikke signerte FN-erklæringen. Det skjedde med Arbeiderpartiets og Senterpartiets tilslutning. Norge kommer ikke til å ratifisere FN-traktaten nå heller, men det gir meget uheldige signaler å delta på en konferanse med land som har gjort det.

Signalene fra Hurdal vitner om at Norge er på glid i sikkerhetspolitikken. Det er ikke første gang at atomvåpen bidrar til det. Forfatteren Alf R. Jacobsen har i sin nylige bok Stalins svøpe og i artikler på Document.no påvist hvordan Ap også ved to tidligere anledninger har sviktet omforent NATO-politikk – begge ganger inspirert av Kreml.

Det vakte internasjonal oppsikt da statsminister Einar Gerhardsen på NATOs toppmøte i Paris i 1957 på Norges vegne reserverte seg mot alliansens atompolitikk. Alf R. Jacobsen dokumenterer at dette skjedde etter sovjetisk påtrykk og personlig påvirkning av en ellers sterk, men forsvarspolitisk naiv og svermerisk regjeringssjef. Gerhardsen med følge tok toget til Paris. Ved avreise fra Østbanen i Oslo ble Gerhardsen overlevert et brev fra Viktor Grusjko, sjef for KGBs styrker ved Sovjets Oslo-ambassade. Gerhardsens tale i Paris måtte bli oppfattet som søt musikk i Kremls ører.

25 år senere opplevde Norge et atomhysteri – også det i betydelig grad tilskyndet av Sovjetunionen. Ap-ledelsen ble så til de grader overkjørt av partiets venstrekrefter at partiet vedtok å dele Sovjetunionens syn i spørsmålet om atomnedrustning i Europa. Partiet gled ut i minelagt ingenmannsland, men ble reddet av den nye virkeligheten som oppsto da presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov inngikk verdenshistoriens mest omfattende nedrustningsavtale. Ap ble reddet av gongongen i sitt solooppgjør.

Nå er Ap på glid igjen. Signalene legges merke til – og i Moskva med tilfredshet. Den norske regjering er under innflytelse av krefter som vil skape avstand til den USA-ledede forsvarsalliansen. Strategien er å så tvil, som etter hvert kan bearbeides til uenighet og splittelse. Da kan terrenget etter hvert legges åpent for en sikkerhetspolitikk som ikke gagner norske interesser. Vi som har levd en stund, kjenner lusa på gangen.

Mye kan sies om terrorbalansen, men den har sørget for at det i trekvart århundre ikke har vært storkrig i Europa. NATOs atomparaply har beskyttet Norge. Den gjensidige avskrekkingsevnen har tjent sin fredelige hensikt.

Mot denne bakgrunn gir det grunn til nasjonal bekymring når landets regjering sender ut signaler med støtte til krefter som har andre hovedmål enn Norges sikkerhet.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂