T.v. Gunnar Bøe (foto: Alchetron Free Encyclopedia). T.h. Einar Gerhardsen (foto: AP / NTB).

Statsråd Gunnar Bøe forrådte noen av Norges og Vestens dypeste hemmeligheter da han i november 1959 lot seg verve som KGB-spion. Siden regjeringssjefen, Einar Gerhardsen, selv ble regnet som Kremls konfidensielle kontakt, gjenstår bare ett spørsmål: Hvor mye visste statsministeren om sin tidligere privatsekretærs forræderi? 

Høsten 1961 annonserte den daværende sovjetiske statssjefen Nikita Khrusjtsjov en ny serie prøvesprengninger av kjernefysiske våpen, hvorav om lag 25 skulle testes i luftrommet over øya Novaja Semlja i det østlige Barentshavet. Høydepunktet skulle være detonasjonen av Den røde hærs nye monstervåpen, en hydrogenbombe med mer enn 50 megatonns sprengkraft. Hensikten var i høyeste grad symbolsk og politisk.

«Det var Khrusjtsjov som under det sovjetiske kommunistpartiets 22. kongress skulle krones til ubestridt leder av den globale kommunistiske bevegelsen», skrev professor Serhii Plokhy. «Kongressen samlet fra 17. til 31. oktober 1961 mer enn 5000 delegater i Moskva under mottoet kommunismens byggherrer og feiret bolsjevikenes forestående seier. Ukjent for de fleste skulle punktum for seremonien settes med historiens største fyrverkeri, hydrogenbomben som ble kalt Store Ivan eller Tsarens bombe.»

Sovjetunionens statsleder Nikita Khrusjtsjov og utenriksminister Andrej Gromyko under en pressekonferanse ved et politisk toppmøte i Paris den 18. mai 1960. Khrusjtsjov kommer med utfall mot USA og USAs president. Siden ble klimaet i europeisk politikk meget kaldere. Foto: NTB.

Avansert radiospionasje
For telegrafistene og operatørene ved den norske militære etterretningstjenestens lyttestasjoner i Nord-Norge var Khrusjtsjovs stormannsgale plan ingen hemmelighet. De hadde med stigende gru fulgt smellene over Novaja Semlja dag og natt hele høsten, og hadde i samarbeid med våre amerikanske og britiske allierte lært seg å tyde trafikken på Den røde hærs tungt krypterte radiolinjer. De forsto den sovjetiske luftvarslingens signaler og fulgte atomflyene nordover – fra flyplass til flyplass. Straks værvarslingens stasjoner begynte å sende 8-tall, visste de at nedtellingen var begynt. I det øyeblikk den elektromagnetiske strålingen slo ut all radiokommunikasjon, kunne de fastslå at eksplosjonen hadde funnet sted.

En bombekonstruksjon av samme type som Tsar-bomben. Foto: Wikimedia Commons.

For Tsar-bomben var tidfestingen ikke det største problemet. Eksplosjonen 30. oktober 1961 fikk en enorm ildkule til å stige 60 kilometer til værs. Den var synlig på tusen kilometers avstand, og noen mente å ha sett gjenskinnet i Vardø, ytterst på Varangerhalvøya.

En forræder i regjeringen
E-tjenesten og den norske regjeringen fulgte de voldsomme atomsprengningene med stigende nervøsitet i et tett og topphemmelig samarbeid med USA og England. Det få – om noen – visste, var at KGB hadde skaffet seg et kikkhull inn i den allierte overvåkings- og beslutningsprosessen: den ultraradikale lønns- og prisminister Gunnar Bøe hadde solgt seg til fienden mot 5000 til 15.000 kroner i betaling for hver leveranse av statshemmeligheter.

Gunnar Bøe (1917–1989) var lønns- og prisminister i Einar Gerhardsens regjering fra 1959 til 1962. Foto: Alchetron – Free Social Encyclopedia for the World.

Det endelige beviset kom da KGBs sjefsarkivar Vasilij Mitrokhin i 1992 hoppet av til Vesten med en avskrift av Gunnar Bøes mappe, noe som hinsides enhver tvil dokumenterte statsrådens svik. Gerhardsens tidligere personlige sekretær hadde helt fra midten av 1940-årene i skiftende perioder vært konspirativ kontakt og fullblods agent for KGB – med dekknavnet Mono.

Tilbydde hjelp til Kreml
Kontakten hadde begynt da han fra juni 1945 til juli 1947 tilhørte statsministerens sekretariat. Helt fra han ble en av Gerhardsens nærmeste medarbeidere like etter krigen til han ble statssekretær i Finansdepartementet sommeren 1947, hadde han overfor Sovjet-ambassadens førstesekretær Mikhail Tsjerkasov gjort seg lekker for sovjetkommunistene med kjærlighetserklæringer til planøkonomien, proletariatets diktatur og implisitt bolsjevikenes totalitære paradis.

«Norske tjenestemenn tok Lenin på alvor», erklærte Bøe, som lovte å bringe det norske statsbudsjettet til Moskva for å få råd av Kremls angivelige eksperter. Han sladret friskt om de indre forholdene i AP, og lovte som statssekretær i november 1947 å hjelpe russerne under forhandlingene om en ny handelsavtale.

«Han var utpekt som nestleder i handelsdelegasjonen som skulle føre forhandlinger med Sovjetunionen», rapporterte Tsjerkasov til sine foresatte. «Bøe pekte på at han under forhandlingene ikke åpent kunne støtte den sovjetiske siden. Men om de sovjetiske representantene i Norge kunne fortelle ham om Sovjetunionens ønsker, kunne han før avreise til Moskva bearbeide angjeldende personer og sørge for at delegatene ble mer medgjørlige.»

Avslutningen var som klipt av en dårlig spionthriller. «Til slutt ba Bøe meg om å holde innholdet av samtalen strengt hemmelig. Samtalen fant sted på hans kontor. Hele tiden snakket Bøe med dempet stemme. Han så seg ofte rundt, gikk bort til døren og tok i dørhåndtaket. Det var helt tydelig at han var redd for å bli avlyttet.»

Rekruttert av KGB
Kontaktene på 40-tallet gjorde at KGB fattet interesse for sosialøkonomen. «Før 1951 pleiet en KGB-ansatt kontakt med Mono i Oslo», het det i Mitrokhins notater fra Gunnar Bøes mappe. «Senere begynte han å unnvike halvoffisielle møter av frykt for å ødelegge karrieren. I slutten av 1959 ble det kjent for residenturet at Mono var i pengetrøbbel på grunn av oppkjøp av en villa og en tomt. Gjennom å bruke disse omstendighetene ble han vervet av en medarbeider ved Oslo-residenturet, Evgenij Tsjervjakov.»

Vasilij Mitrokhin. Foto: Wikimedia.

Ifølge Mitrokhin var det Bøes kommunistiske barnetro som drev ham i armene på KGB – pluss økonomisk griskhet. «Grunnlaget for vervingen var materiell og ideologisk nærhet», het det i arkivarens avskrift. «Han lovte å gi informasjon om NATO mot materiell hjelp. På den tiden var han pris- og lønnsminister i regjeringen, og hadde tilgang til dokumenter. Han ga materialer i original, skriftlig og i tillegg muntlig form, som han snakket inn på bånd. Han informerte om amerikanernes dechiffrering av lukkede samband mellom sovjetiske hærenheter i Sovjetunionens nordlige regioner, hvilket ble bekreftet gjennom KGBs etterforskning. Belønning for informasjonen var fra 5000 til 15.000 kroner. Fra februar 1960 til februar 1963 mottok han mer enn 110.000 norske kroner (tilsvarer 1,2 millioner i dag; 15.000 var mer enn en industriarbeiders årslønn). Kontakten skjedde på hans kontor, i agentens leilighet, på transport på vei hjem fra jobb, utenbys, på offisielle mottakelser og i den sovjetiske ambassaden. Fra september 1960 til november 1963 var Mono i kontakt med KGB-ansatt A.N. Slavjagin (dekknavn Startsev). I 1962 gikk han av etter å ha tatt dissens i regjeringen på spørsmålet om Norge skulle ta opp medlemsforhandlinger med Fellesmarkedet. Mono ble deretter ført over i konserveringsregime.»

Dramatisk tidspunkt
Tidspunktet gjør Gunnar Bøes endelige forræderi spesielt akutt og potensielt ødeleggende. Nettopp i årene 1960 til 1963 var spenningen mellom Vesten og Sovjetunionen på sitt mest intense, med situasjoner som kunne ha ført til verdenskrig. Den 1. mai 1960 ble U2-flyet på vei til Bodø skutt ned over Sverdlovsk. I juli samme år skjedde en ny nedskyting, av et amerikansk Stratojet overvåkingsfly over Barentshavet. Berlin-muren ble reist i august 1961, og historiens kraftigste hydrogenbombe på 58 megatonn ble 30. oktober sprengt over Novaja Semlja. Den dramatiske epoken kulminerte med Cubakrisen høsten 1962 da verden var nær en kjernefysisk katastrofe.

Høyst sannsynlig leverte statsråd Bøe høyt graderte opplysninger av vital betydning for Kreml fra høsten 1959 og helt til han gikk av den 1. september 1962. Det kan ha dreid seg om regjeringens håndtering av U2 og Stratojet-maskinen, som også ga Kreml innsyn i USAs disposisjoner. Det samme gjaldt situasjonen i Berlin, som i noen uker truet med å eskalere ut av kontroll, og den nerveskakende prøvesprengningen i det østlige Barentshavet, som ble tett fulgt av den norske etterretningstjenesten.

Utplasseringen av atomvåpen på Cuba ble planlagt våren og sommeren 1962, og innlastingen av totalt 164 kjernefysiske sprengladninger om bord i tre handelsskip skjedde antakelig fra august i Murmansk – bare 100 kilometer fra grensen til Norge.

Påførte Vesten stor skade
Mitrokhin noterte seg spesielt at Gunnar Bøe hadde røpet den amerikanske dechiffreringen av den krypterte radiotrafikken mellom Den røde hærs avdelinger i Sovjetunionens nordlige regioner, noe KGBs etterforskning av Bøes opplysninger skulle ha bekreftet. Råmaterialet var uten tvil snappet opp av lyttestasjonene i Fauske, Vadsø og Kirkenes, og sendt til USA for analyse. Å forråde de vestalliertes langvarige og kostbare forsøk på å trenge inn i Sovjetunionens lukkede samband i nordområdene, var i seg selv en meget alvorlig forbrytelse, og kan ha påført Vesten enorm skade. Det kan ha dreid seg om sovjetisk radiotrafikk knyttet til atomsprengningene på Novaja Semlja, som var norske telegrafisters ekspertise. Det kan ha handlet om Operasjon Anadyr (flyttingen av raketter til Cuba), for eksempel transporten av atomsprenghoder til de ventende skipene i Murmansk, eller transportflyenes mellomlanding i Conakry i Vest-Afrika, signaler som ble snappet opp av radiolytterne i Fauske. Uansett var resultatet for Vesten ødeleggende, og saken burde ha vært grundig etterforsket da den ble kjent etter Mitrokhins avhopping i 1992.

For POT var det for seint å reagere. Bøe hadde forlatt politikken og endt som aktet professor og rektor ved Norges Tekniske Høyskole. Han døde i 1989, 72 år gammel.

Einar Gerhardsen (1897-1987) var statsminister i Norge fra 1945 til 1951, og deretter fra 1955 til 1965, kun avbrutt i få uker av regjeringen Lyng. Foto: AP / NTB.

Visste Gerhardsen ingenting?

Spørsmålet ingen har stilt dreier seg om Einar Gerhardsens eventuelle rolle: Da han i 1957 ble gitt kodenavnet Jan og forfremmet til konfidensiell kontakt av KGB, hadde Sovjet-spionen Victor Grusjko fått følgende beskjed: Hvis du har spørsmål du ønsker svar på, gå til Andreas Andersen, ekspedisjonssjef på statsministerens kontor.

Gerhardsen kjente til Gunnar Bøes sympati og nesegruse beundring for Sovjetunionen allerede på 40-tallet, og det er høyst relevant å spørre om han som statsminister oppmuntret sin sekretærs åpenhet og hyppige omgang med Sovjets representanter i Oslo – som han gjorde få år seinere overfor andre. Kan han i så fall også ha oppmuntret Bøe til å søke kontakt med KGB da han hentet ham tilbake til hovedstaden og regjeringen våren 1959 – med potensielt fatale følger for landets sikkerhet?

* * *

«Hvis jeg snakker, blir det større overskrifter enn i Treholt-saken»

Mandag 6. februar 1984 – bare to uker etter Treholts arrestasjon – kjørte en Sunbeam 1600 personbil på en fotgjenger i en sentrumsgate i Trondheim.

Bak rattet satt professor i sosialøkonomi ved Norges Tekniske Høyskole (NTH), Gunnar Bøe, som ikke var helt stø da politiet kom til. En rask alkotest viste en promille på 1,01, og 67-åringen ble i april dømt til 24 dagers ubetinget fengsel. Det var ikke sakens omstendigheter som fikk politiet til å stusse. Det var en bemerkning som den snakkesalige professoren lot falle under etterforskningen. «Hvis jeg begynner å prate, vil det skape større overskrifter enn Treholt-saken!»

Hovedbygningen ved Norges Tekniske Høyskole (NTH), i dag NTNU, i Trondheim. Foto: Ssolbergj / Wikimedia Commons.

Etter sitt politiske mellomspill i den første regjeringen Gerhardsen tilbrakte Bøe de neste elleve årene i den akademiske verden. Men våren 1959 ble han av Gerhardsen invitert tilbake til regjeringskontorene i Oslo som ny lønns- og prisminister, et sjakktrekk som av mange ble oppfattet som at statsministeren sikret seg en radikal støttespiller i synet på Sovjetunionen – som en motvekt mot partiets hauker.

Kjøpte villa til Khrusjtsjov
Navnet ble landskjent da regjeringen samme år inviterte Khrusjtsjov til Norge – til sterke protester fra høyresiden, som ikke ville ha Bøddelen fra Budapest på besøk. Det hele endte i en komplett såpeopera da arrangementskomiteen mislyktes i å få leid et passende herskapshus til den sovjetiske statslederen og hans følge. Kongen hadde stilt Oscarshall på Bygdøy til disposisjon, men Oslo brannvesen anså lystslottet som en brannfelle og sa nei.

Det var i stedet den ildrøde, selvopptatte og særdeles snakkesalige Bøe som ordnet opp. Han la i juli 450.000 kroner på bordet til kjøp av en skipsmeglervilla med seks mål frukthage på Oslo vestkant, og stilte den fasjonable eiendommen til disposisjon for Khrusjtsjov. Da var det for seint. Sovjetlederen hadde i stedet akseptert en invitasjon fra Det hvite hus til å besøke USA og kansellerte reisen til Norden – under henvisning til at protestkampanjen hadde skapt et ugunstig klima for vennskapelige besøk.

Villakjøpet ble sommerens føljetong i avisene og gjorde den førtitoårige økonomiprofessoren fra NTH til et hett navn. Kjøpet av en herskapelig eiendom på Vinderen til ære for Khrusjtsjov var en dristig demonstrasjon, og mange undret seg over hvordan en statsråd med 29.000 kroner i årslønn og null i formue hadde råd til investeringen.

«Selvfølgelig må en annen eller noe annet stå bak», het det i et innlegg i Norges Handels- og Sjøfartstidende. «Vår første tanke var at den virkelige kjøper var den norske stat. Regjeringen vet jo at den ved en partivotering i Stortinget alltid kan få absolusjon for hva den så gjør. Nå opplyser en avis at det ikke er Staten som står bak. Hvem er det da?»

POT ante et ubehagelig svar
Overvåkingspolitiets spanere begynte å ane et ubehagelig svar da Bøe i 1960 til 1964 ble en ansett gjest på Sovjet-ambassaden, og stadig oftere ble sett i fortrolige samtaler med ledende KGB-offiserer. I august fikk han solgt villaen til samme pris som kjøpesummen, 450.000 kroner, noe som etter alt å dømme kun medførte et års tapte renter.

Den alminnelig aksepterte hypotesen er at Bøe la fram saken for KGBs offiserer og ba om hjelp. Det skjedde under det tradisjonelle fylleslaget for markering av revolusjonsjubileet 7. november 1959 med 60–70 påseilte nordmenn til stede i Sovjet-ambassaden, der Bøe ble introdusert for Evgenij Tsjervjakov, som representerte KGB. Russeren lovte Bøe bistand. Til gjengjeld forlangte han – og fikk – adgang til statsrådens safe, som inneholdt en mengde høyt graderte dokumenter. Residenten selv, Bogdan Dubenskij, reiste til Moskva i romjulen 1959 med kopier av Bøes dokumenter i en kurersekk. Det dreide seg blant annet om viktig NATO-informasjon.

I de neste tre årene kartla POT en serie lunsjer og møter mellom Bøe og hans føringsoffiser Alexander Startsev. «Under dekknavnet George hadde han en rekke konspirative møter med Startsev. Bøes opphold på et Oslo-hotell ble dekket gjennom spaning, telefonavlytting og romavlytting. Også Bøes bolig i Trondheim ble telefonavlyttet.»

Snakket seg ut av det hele
Spaningen avslørte intet som kunne brukes som konkrete bevis i en straffesak. Da saken ble gitt opp i 1967, overveide POT-sjef Gunnar Haarstad og statsadvokat Lauritz Dorenfeldt å sikte Bøe for spionasje.

T.v. Lauritz Dorenfeldt (foto: NTB). T.h. Gunnar Harstad (foto: Erik Thorberg / NTB).

Materialet var for tynt. De hadde Lygren-fiaskoen i friskt minne og ville ikke risikere en ny smell. Et forsøk på å konfrontere Bøe førte ikke fram. Han var kvikk i hodet og unngikk alle feller. Han reiste tilbake til Trondheim som fetert kjendis og sosialøkonom og tiltrådte som rektor ved NTH.

Etter promilledommen i 1984 ante POT en ny mulighet, og en erfaren betjent ble sendt til Mosjøen hjelpefengsel for å teste om Bøe var moden for å legge kortene på bordet.

Sosialøkonomen klaget høylytt over soningsforholdene, men betjenten ville ikke lytte.

«Her her, du er nødt til å holde ut! Mange tusen har fått promilledom før deg og kommet fra det med livet.»

Da gliste Bøe og svarte: «Den tonen liker jeg.»

Lenger kom ikke avhøret. Bøe kunne alle triks og snakket seg ut av det hele.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂