Den som åpnet SVs angivelig progressive ukeavis Ny Tid* den 5. desember 1975, kunne på midtsidene lese et ondsinnet og sjofelt bakholdsangrep på fredsprisvinneren Andrej Sakharov, ført i pennen av Jan Otto Hauge, sentral pressepolitiker i SV og senere mangeårig redaktør av fagbladet Journalisten. Ifølge Hauge var den rakryggede sovjetiske atomfysikeren og dissidenten ingenting annet enn en pro-amerikansk krigshisser som med Nobels fredspris hadde fått støtte til sitt destruktive arbeid av krefter som i virkeligheten bekjempet fred og sosiale fremskritt.

«Sakharovs kritikk [av Sovjetunionen] vil neppe bli noe bidrag til at disse forhold blir endret», het det i en omtale av prisvinnerens bok Mitt land og verden. «Sakharov er nemlig en ekte reaksjonær. Derfor er det naturlig at Haakon Lie (Ap’s tidligere partisekretær), Tim Greve (Nobelkomiteens sekretær) og Aase Lionæs (Nobelkomiteens leder) tildeler ham Nobelprisen. Like naturlig er det for sosialister å anse tildelingen som latterlig.»

MISTENKT BESTILLINGSVERK: Jan Otto Hauge, som ble dyrket av KGB og siden ble rekruttert som betalt agent, skrev et sjofelt angrep på nobelprisvinneren Andrej Sakharov 5. desember 1975, bare to uker etter at KGB-sjefen hadde beordret KGBs offiserer i Oslo om å sverte den modige atomfysikeren og dissidenten.

Profesjonelle løgnere
Det ingen visste, var at Hauge, som under Listesaken to år seinere skulle fremstå nærmest som et nasjonalt ikon for ytringsfrihet og uredd journalistikk, var under kultivering av KGB og snart skulle innlemmes i Kremls nett av betalte agenter i pressen med dekknavnet Khig. Forbløffende nok var artikkelen nærmest identisk med det sammensurium av sjikane og bakvaskelser som samtidig ble kokt sammen for å sverte Sakharov av KGBs profesjonelle løgnere i Avdeling A for desinformasjon og aktive tiltak – på direkte ordre fra KGBs toppleder, general Jurij Andropov.

«Offentlige og politiske personligheter i Norge, Finland, Sverige, Danmark, Storbritannia og Vest-Tyskland skal inspireres til å skrive artikler og holde foredrag», het det i instruksen som tikket inn fra Senteret i Moskva til KGBs stasjonssjef Gennadij Titov i Oslo, trolig i dagene rundt 20. november 1975. «Et tema som skal utvikles, er at tildelingen av Nobels fredspris til Sakharov er et forsøk på å senke tempoet i avspenningen.» I svertekampanjen, som er nøye beskrevet i boken KGB in Europe and the West, the Mitrokin Archive, skulle det organiseres protestbrev til Nobelkomiteen mot Sakharov, som skulle kobles til CIA, diktatoren Pinochet i Chile og ledende sionister, som angivelig hadde avgjørende innflytelse på Nobelkomiteens holdning. «Politiske personligheter i den arabiske verden må oppmuntres til å fordømme prisutdelingen som en gave til Sakharov for hans oppfordring til jødisk emigrasjon fra Sovjetunionen og pro-israelske virksomhet.»

Falske dokumenter skulle produseres, og ledende journalister påvirkes til å publisere det som i dag kalles «drittpakker» om Sakharov, kritikere av Sovjetunionens totalitære diktatur og Nobelkomiteen.

Dekknavn Khig og Sidorov
Uten tilgang til Jan Otto Hauges mappe i KGBs arkiv er det naturligvis umulig å si om Sakharov-artikkelen var et direkte oppdrag fra Krokodillen Titov, som på dette tidspunkt var føringsoffiser for KGBs hovedagent Arne Treholt, og derfor hadde et bredt kontaktnett blant norske journalister, eller om den var et produkt av Hauges egne totalitære vrangforestillinger.

Men da KGBs arkivar Vasilij Mitrokhin i 1992 hoppet av til Vesten med 25.000 sider notater fra arkivet, mottok Politiets overvåkingstjeneste (POT) følgende notat fra saksbehandleren i det britiske Secret Service (MI6): «Khig: en norsk borger, som var medlem av sentralledelsen i Sosialistisk Venstreparti samt medlem av redaksjonsrådet i avisen Ny Tid, var av interesse for KGB. Han fikk kodenavnet Khig av KGB.»

MI6 kommenterte: «Opplysningene er fra 1977. Kilden (Mitrokhin) kjente ikke Khigs identitet.»

POT var derimot fullt klar over Khigs identitet som følge av opplysninger de hadde fått fra KGB-major Mikhail Butkov, som hoppet av våren 1991.

«Khig var identisk med Jan Otto Hauge, som ble ført av KGBs offiser Valerij Khalisov under et nytt dekknavn, Sidorov», fortalte Butkov meg under en av våre mange samtaler i 1990-årene. I boken KGB i Norge utdypet han affæren på følgende måte: «I den gylne Treholt-perioden hadde residenturet en journalistagent. Kodenavnet hans var Sidorov. Han leverte politiske opplysninger og personopplysninger og ble benyttet i aktive tiltak. Sidorov var en pliktoppfyllende og disiplinert agent. Møtene med ham ble holdt regelmessig og fulgte alle konspiratoriske regler som var blitt avtalt på forhånd, både hoved- og reserveplanen. Han mottok regelmessig pengegodtgjørelse for innsatsen.»

Butkov visste hva han snakket om. Da KGB i 1989 ønsket å gjenopprette kontakten med Hauge, som var blitt lagt på is etter Treholts arrestasjon i 1984, ble deler av Hauges dossier sendt til stasjonen i Oslo og lest av majoren, som skulle stå for re-aktiveringen. Detaljene har stor betydning for forståelsen av norsk journalisthistorie. For det første var Hauge allerede i 1977 tildelt dekknavnet Khig. Det betyr at kultiveringen var begynt langt tidligere, og høyst sannsynlig allerede i 1975. KGB-sjef Andropov signerte ordren om å sverte Sakharov og Nobelkomiteen den 22. november 1975. Hauges artikkel var datert fredag 5. desember samme år, noe som ga Titovs medarbeidere Lopatin og Sjisjin – eventuelt agent Treholt – god tid til å plante ideen hos Ny Tids medarbeider.

JOURALISTISK IKON ELLER KGB-AGENT: Jan Otto Hauge, kodenavn Khig,og Sidorov (t.h.) avbildet i Oslo byrett den 14. februar 1979 sammen med resten av de tiltalte i den berømte Listesaken, fra venstre Ivar Johansen, Ingolf Håkon Teigene og Trond Jensen, som høyst sannsynlig ikke visste noe om Hauges KGB-kontakter. Foto: NTB.

Må Listesaken omvurderes?
Det tilfører igjen en ny dimensjon til forståelsen av Listesaken i august 1977, da Hauge og tre andre ble arrestert for å ha samlet navn og andre personlige opplysninger om 600 medarbeidere i den militære etterretningstjenesten i et eget arkiv (den såkalte Listen, som undertegnede har sett deler av.) Alle med kjennskap til etterretning har visst at saken hadde sterke likhetstrekk med den bitre tidligere CIA-offiseren Philip Agees bok CIA, Inside the Company, som i 1975 blåste identiteten til 250 offiserer i CIA til stor skade for organisasjonen. Det hersker heller ingen tvil om at Agee ble brukt av både KGBs Avdeling A for aktive tiltak og cubansk etterretning i forbindelse med boken og hans magasin Covert Action Information Bulletin, som fra 1978 drev en global kampanje mot CIA og amerikanske interesser.

Avsløringen av at Hauge trolig helt fra 1977 var en betalt agent for KGB – uten at de øvrige tiltalte kjente til det – kan føre til at Listesaken i norsk historie må omvurderes. Det er en grunnleggende forskjell mellom en heroisk journalistisk kamp mot hemmelighold, og handlinger som er under finurlig, indirekte påvirkning av KGB. Ingen kan i dag garantere at de 600 navnene fra E-staben og POT ikke ble solgt til KGB av Ny Tids utro tjener.

Jelena Bonner svertes
I de delene av KGBs arkiv som Mitrokhin hadde sett og fått tid til å skrive av, hadde stasjonssjef Titov i Oslo bare påkalt seg én enkelt suksess i Oslo: Sakharovs hustru Jelena Bonner var blitt latterliggjort i Dagbladet da hun mottok Nobelprisen på vegne av Sakharov, som selv var blitt nektet utreisetillatelse.

«Artikkelen hevdet at Bonner, som var kjederøyker, konstant ga tobakksindustrien gratis publisitet, og burde ha fått en sigarettenner i stedet for Nobelprisen,» skrev professor Christopher Andrew, som hadde fått opplyst at artikkelen aldri var blitt publisert.

I Mitrokhins rapport nr. 48 (kodenavn Twill) til POT ble det hevdet at KGBs stasjon i Oslo samarbeidet med Dagbladets meget profilerte politiske journalist Per Vassbotn – senere statssekretær for Ap’s statsminister Odvar Nordli – om «temaene» i KGB-sjef Andropovs svertekampanje. «Den 13. desember 1975 ble Nobelkomiteens beslutning om å tildele Nobels fredspris til Sakharov latterliggjort. I artikkelen ble det nevnt at Sakharovs hustru Jelena Bonner konstant viste seg for publikum og journalister med en sigarett i hånden. Skribenten kalte henne en levende gratisreklame for tobakksindustrien, som måtte være særdeles fornøyd med at Sakharov fikk prisen, men var blitt nektet å komme til Oslo. Om Nobelkomiteens sekretær Tim Greve skrev Vassbotn at en sigarettenner var det eneste objekt han var egnet til å overlevere til fru Sakharova.»

DRITTPAKKE: Signaturen Crotale skrev et sjofelt bakholdsangrep på Sakharovs hustru – til KGBs store tilfredshet. Hvem var forfatteren, Ap’s seinere statssekretær Per Vassbotn eller noen andre i avisens politiske redaksjon?

Det var sant – likevel
Selv om saken ikke var mye å rapportere hjem om, minnet formuleringene om «Krokodillen» Titovs velkjente sans for billige vitser, og Vassbotn distanserte seg umiddelbart fra formuleringene da han ble intervjuet av sin egen avis Dagbladet i 2014.

«Man må være oppmerksom på at rapportene fra KGB-agentene i Oslo ikke alltid var sannferdige,» sa han. Han vedgikk at han ofte ble påspandert middager av KGB-offiseren Lopatin, men avviste alt annet. «De måtte skryte på seg at de hadde gjort en god jobb og oppnådd gode resultater. Det var vi klar over, og vi visste at samtalene våre kunne bli rapportert som noe helt annet.»

KGB VAR IKKE I TVIL: KGBs stasjonssjef Gennadij Titov, Treholts føringsoffiser i 1975, var ikke i tvil om hvem i Dagbladet som hadde formulert «drittpakken» om Nobelprisvinneren Sakharovs hustru, Jelena Bonner.

Det kjedelige er at Dagbladets utgave lørdag 13. desember 1975 støtter Mitrokhins versjon – ikke Vassbotns. Den som studerer avisens side 2 og 3, som var viet politikk, vil finne at signaturen Crotale over en hel spalte skriver følgende: «Tobakksfabrikantenes landsforening skal være meget fornøyd med årets Nobelprisutdeling, og særlig med at Andrej Sakharov ikke fikk visum til å komme til Norge og motta fredsprisen. Hans kone Sakharova har jo vist seg som den største gratis snikreklame for sigaretter siden reklameforbudet ble innført. Enda er hun ikke avbildet uten en sigarett i munnen eller handa, enten det er på Grand-balkongen eller på Fornebu. Og Tim Greve opptrer som sigarettenner. Det synes jeg er en passende beskjeftigelse for ham.»

Nesten ord for ord det samme som Titov rapporterte hjem til Senteret i Moskva. Hvis det ikke var Vassbotns bidrag til Crotale-spalten, hvem var det da, redaktør Arve Solstad selv eller en av de andre medarbeiderne i politisk avdeling?

VISSTE IKKE OG FORSTO IKKE: Per Vassbotn avviste at han skrev drittpakken om Jelena Bonner i Dagbladet 13. desember 1975, men bekreftet at han hadde kontakt med KGB-sjef Titovs underordnede, Lopatin. Her står Vassbotn, i senere egenskap av statssekretær ved statsministerens kontor, i bakgrunnen under en regjeringskonferanse på Staur gård i Stange den 27. januar 1980. I forgrunnen Ap-leder Reiulf Steen, statsminister Odvar Nordli, utenriksminister Knut Frydenlund og miljøvernminister Rolf Hansen. Foto: Erik Thorberg / NTB.

Dagbladet fikk hjelp av KGB
Navnet Crotale henviste for de informerte til en av Dagbladets store journalistiske «avsløringer» i 1973 – interne dokumenter fra Utenriksdepartementets handelspolitiske avdeling som viste at den vaklende regjeringen Korvald i forhandlingene med EU ville knytte innkjøp av det franske rakettforsvarssystemet Crotale til eksport av norsk aluminium og andre varer (forhandlinger påbegynt av foregående regjeringer) – uten at Stortinget var blitt tilstrekkelig informert. Ifølge Vassbotns reportasjer var dokumentene blitt «stjålet» fra UD og lekket, noe som førte til en intern jakt på synderen og alvorlig svekket de borgerlige foran valget høsten 1973.

Svaret på mysteriet kom først da KGB-spionen Gunvor Haavik i avhør med POT i 1977 fortalte at hun var kilden. Haavik arbeidet i handelspolitisk avdeling og hadde gitt kopier av dokumentene til sin føringsoffiser Aleksandr Printsipalov, som igjen hadde overlatt dem til sin sjef, Gennadij Titov. Deretter var dokumentene blitt «lekket» til Dagbladet, som ble landets førende avis i Crotale-skandalen. Regjeringen Korvald overlevde opposisjonens mistillitsforslag våren 1973, men var sjanseløse under valgene samme høst. Ap vant, Trygve Bratteli ble statsminister og utnevnte Jens Evensen til handelsminister med Arne Treholt som personlig sekretær. Den store spionkarrieren kunne begynne – med Dagbladet som ubevisst hjelper i bakgrunnen.

CROTALE-SAKEN: Innkjøp av franske luftvernraketter av typen Crotale medvirket til at de borgerlige tapte valget høsten 1973. Bratteli overtok med Jens Evensen som handelsminister og Treholt som personlig sekretær. KGBs subtile spill med dokumenter stjålet fra UD av spionen Gunvor Haavik og lekket til Dagbladet fikk et utilsiktet resultat. Treholt kunne begynne sin karriere som storspion.

Sanseløst raseri
Jeg har mange ganger undret meg over det sanseløse raseriet som utløses hver gang det pirkes i samrøret mellom sosialdemokrater, venstresosialister, historikere, journalister og kyniske operatører for totalitære systemer, enten det gjelder KGB eller andre som opptrer i politisk eller religiøs forkledning. Det kan ikke bare være den billige norske formen for smøring med ambassadefester og gratis middager, eller det særnorske svermeriet for det totalitære – fra Ap’s gamle tro på stalinismens statsøkonomi og femårsplaner til en ny generasjons hyllest til og tro på Mao, Pol Pot og i vår tid, politisk islam, og i tillegg klimahysteriets undergangsfantasier.

Jeg har ledet redaksjoner som gjennom flere tiår har arbeidet med etterretning og avdekket Haavik/Lygren-skandalen, iberegnet henting til Norge av Haaviks gamle elsker Vladimir Kozlov, Wernas erotiske affærer i Dagbladet og Jurij (Jagland), Dudin (Steen) og Steklovs (Stoltenbergs) eskapader i NRK Brennpunkt. Hver gang har den samme gjengen av rabiate redaktører og historikere eksplodert i sjikane og frådende hysteri med ville anklager om løgn, juks og bedrageri – selv om hvert ord var sant. Ingen har villet ta et oppgjør med massemedias lite gloriøse fortid.

Den rabiate Holtsmark beskyldte meg allerede i 1997 for at avsløringen om Jurij (Jagland) var hysterisk og tragikomisk. Det toppet seg i år 2000, da jeg endelig avdekket at Jens Stoltenberg fulgte i sin fars fotspor og var den hemmelighetsfulle Steklov, som tok imot gratis drinker av KGBs offiser Kirillov mot informasjoner fra Willochs forsvarskommisjon.

Jeg hadde på forhånd informert Dagsrevyens vaktsjef om hva som ville komme, og gitt nyhetsavdelingen eksklusiv rett til å omtale Brennpunkts program. Jeg kjente selvsagt identiteten til minst to utenrikskorrespondenter som på ulike måter var i østblokkens tjeneste. En av dem hadde i årevis mottatt 1000 kroner per måned via polsk etterretning for å spre propaganda, noe kun injurielovgivningen forhindrer meg i å utdype. Jeg hadde likevel et naivt håp. Vi arbeidet tross alt i en felles statsfinansiert kanal i konkurranse med aviser og TV2, og jeg trodde at de ville se verdien i å bygge opp et program med sensasjonelle avsløringer.

Da jeg slo på morgennyhetene 12 timer før Brennpunkts sending, ble jeg sjokkert over at Dagsrevyens Gro Holm i samarbeid med kringkasterens stakkarslige Moskva-korrespondent Morten Jentoft fra klokken 08 og utover hele dagen brukte sendingene til å dementere Brennpunkts program med Holtsmarks bistand før det overhodet var sendt. Da jeg ringte vedkommende vaktsjef og rasende spurte hva pokker som var meningen, var svaret beskjemmet: «Det var umulig å følge opp programmet på en normal journalistisk måte. Til det kjente vaktsjefen Stoltenberg for godt. Vedkommende hadde nylig vært hjemme hos ham til en privat middag, og kunne ikke formidle den typen opplysninger som Brennpunkt-programmet inneholdt.»

JUNI 1971: Dagbladets politiske redaktør Arve Solstad, Dagbladets politiske journalist Per Vassbotn og stortings­representant Einar Førde (Ap) på Tostrupkjelleren i Oslo, i sin tid Norges politiske og journalistiske andedam rett ved Stortinget. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB.

Et tapt slag
Da min toppsjef, kringkastingssjef Einar Førde, som selv hadde vært KGBs konfidensielle kontakt og var blitt reddet av gongongen, sluttet seg til kritikken, visste jeg at løpet var kjørt. Alle vi som kjente Førde, visste at han slo en plate like fort som han pustet. Han visste at jeg visste. Men stilt overfor en junta av likesinnede festkamerater var det intet en gategutt kunne gjøre. For meg var NRK – eller helt korrekt ARK, som Carl I. Hagen sa – et tapt slag.

Jeg kom til at Norge uten å vite det gradvis var blitt overtatt av en stor gruppe statslønnede karrierister, som hadde gitt opp enhver tanke på selvstendig tenkning og fremfor alt ville sikre seg en plass i den nye eliten, med Gucci-sko, femstjerners servering og gratis drinker – uansett hvem som betalte. Enhver som våget å reise spørsmål ved den nye elitens groteske selvbilde, ble straffet. Som min venn, Folketrygdfondets gamle sjef, Tore Lindholt, pleide å si: «Problemet, Alf, er ikke at den norske eliten er korrupt. Problemet er at den er så billig.»

 

[*] Jeg iler til med å si: Da Jan Otto Hauge ble dyrket av KGB, ledet jeg i en forvirret ungdomsperiode Ny Tids Nord-Norge-kontor, som til mitt hell ble nedlagt etter få måneder. Jeg ante ingenting om hans kontakter med KGB. For å unngå flere ville svingslag fra professor Snydenstrup, legger jeg til: Mitrokhin-dokumentene som siteres, er byttehandlet med TV2.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂