Beste­far Thor­vald Stol­ten­berg ryk­ker ut i Dag­bla­det 4. juli og for­tel­ler at flere, under­for­stått – på top­pen av Arbei­der­par­tiet, – føler seg mis­ten­ke­lig­gjort av Dag­bla­dets avslø­ring av at Uten­riks­de­par­te­men­tet fikk stan­set en bok om KGBs kon­tak­ter i bla. Norge.

Nå er ikke dette den første boken som ikke tryk­kes i Norge fordi mak­tens fyrster ikke øns­ker den utgitt, og neppe den siste. Mens vi ven­ter på fort­set­tel­sen i en bok vi enda ikke har sett snur­ten av, kan vi ta et retro­spek­tiv i land­skap som viser at vi sna­rere bør undre oss over hvem av Arbei­der­parti-top­pene som ikke har hatt for tett for­bin­delse med KGB

Videre: Er det mulig å være litt spion? Spørs­må­let blir sta­dig aktua­li­sert gjen­nom små og sterkt frag­men­terte drypp i norske medier, rik­tig­nok med bekvemme inter­val­ler på ca. 10 år – hvor Arbei­der­parti-top­per ut fra gitte kil­der sta­dig figu­re­rer som mulige og umu­lige KGB-spio­ner. Siden hukom­mel­sen er svak i norske medier, blir halv­par­ten av det som ble nevnt for ti år siden nå gjen­tatt som nyhe­ter. Der­for går vi et skritt videre her, selv­sagt, og nå begyn­ner vi, med en inn­led­ning:

ANNONSE

Stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg, med det mindre sexy til­nav­net ”Stek­lov” som KGB-kon­takt – er blant dem som nå mer indi­rekte enn direkte kom­mer under press pga sin omgang med KGB-offi­se­rer i og uten­for Oslo, uten over­dri­velse, for øvrig. For Jens Stol­ten­berg er det KGB-offi­se­ren Brois I. Kiril­lov som er i skud­det, og for pappa Thor­vald er det – som vi skal komme til­bake til – Vasili Toro­pov, fra 1967. Og blant vakt­bik­kjene er Harald Stang­helle i 2011 i Aften­pos­ten, som nå sit­ter på tra­di­sjo­nelt vis og skri­ver for harde livet til traust for­svar for de mest utsatte på top­pene. For så selv­sagt å dukke opp i TV-stu­dio­ene. For oss som aldri blir invi­tert med på slikt, får vi fort­satt nøye oss med kri­tiske skrå­blikk og ikke minst til­bake­blikk på en poli­tisk elite som (sta­dig oftere) støt­tet av sen­trale medier lik­som går i sir­kel, med påstan­der den ene dagen og benek­tel­ser den andre, uten lik­som å komme noe videre. Vi spør: Vil noen ha det slik? 

Noen vil at vi ikke skal vite mer enn det som blir til­målt og ris­let ut over noen spal­ter i små doser, og sam­ti­dig så over­må­te­lig godt inn­ram­met reto­risk og ling­vis­tisk at man skulle tro det hele var skue­brød for at vi mer nys­gjer­rige og poli­tisk ukor­rekte sno­kere ikke skal slippe enda mer ut av sek­ken. Og så er beste­far Stol­ten­berg utpå i et nytt vegg-til-vegg-opp­slag i Dag­bla­det og mener at hans ven­ner nå føler seg mis­ten­ke­lig­gjort. Og det synes vi ikke er noe rart, altså at de vir­ke­lig blir mis­ten­ke­lig­gjort. Ikke for å være stygg, men det er det nem­lig grunn til.

Hvem var ikke spion?

Nå har vi hatt en tid­li­gere runde med avdøde Einar Førde som kon­fi­den­si­ell KGB-kon­takt, etter en solid runde med Thor­bjørn Jag­land som KGB-for­bin­del­sen med det unorske kode­nav­net ”Juri”. Tid­li­gere har Rei­ulf Steen vært frempå med halv­kve­dede bekjen­nel­ser om sine ikke helt stue­rene øst­kon­tak­ter gjen­nom mange år. Arne Tre­holt var sen­tral i kret­sen, inn­til han plut­se­lig ble fan­get, kan­skje mest fordi FBI og bri­tisk etter­ret­ning satt på for mange detal­jer, kan vi spe­ku­lere i. 

Thor­vald Stol­ten­berg, som skifte­vis benek­ter alt når han ikke baga­tel­li­se­rer de tette og tvil­somme KGB-kon­tak­tene opp gjen­nom årene, fikk selv en kraf­tig omgang i boken ”Den hem­me­lige kri­gen” av his­to­ri­kerne Trond Bergh og Knut Einar Erik­sen. Det vises blant annet til en hef­tig møte­se­rie med KGB fra 1967, hvor Vasi­lij Toro­pov var Stol­ten­berg seniors faste kon­takt, først i en dekk­lei­lig­het i Mar­tin Linges vei 29 ved For­nebu, der­et­ter rundt omkring uten­riks­de­par­te­men­tet. For­fat­terne av nevnte bok går langt i å hevde at den samme Stol­ten­berg måtte gå fra sin post som stats­sek­re­tær i for­svars­de­par­te­men­tet og over i et annet depar­te­ment, nett­opp fordi KGB-for­bin­del­sene sta­dig lå for tett innpå. 

Thor­vald Stol­ten­berg har både skrift­lig og munt­lig vært i kon­flikt med repre­sen­tan­ter fra det tid­li­gere over­våk­nings­po­li­tiet, som ofte kom alt for tett innpå, så alde­les uten å være bedt, når Stol­ten­berg senior svingte seg rundt med sine ven­ner i KGB. Sist­nevnte syn­tes sta­dig å være langt mer vel­kom­men enn gutta fra over­våk­nings­po­li­tiet, som sta­dig hang med i svin­gene gjen­nom noen tiår og hadde Thor­vald som over­våk­nings­ob­jekt i mange år. Etter de kon­krete anvis­nin­gene i nevnte bok følte imid­ler­tid den ald­rende poli­tiske aktør at han selv måtte nevne i sin egen bio­grafi at han (Thor­vald) minst ved én anled­ning har hjul­pet en av sine KGB-ven­ner med å samle infor­ma­sjon om ansatte i UD, men da skal det ha vært som en del av en spøk, heter det. Siden det nå like­vel ble opp­da­get? Dess­uten – og dette gre­pet er han ikke alene om – har også Stol­ten­berg senior blitt venn med en nå for lengst pen­sjo­nert sek­sjons­sjef i etter­ret­nings­sta­ben, som de facto flyr som en skyts­en­gel og bor­ger for at Ap-top­pene offi­si­elt har hatt en viss kon­takt med sik­ker­hets­tje­nes­tene under­veis. Tross alt, men det sma­ker av rått, makt­po­li­tisk alibi. Og uten at det egent­lig fri­tar noen som helst i det vi hol­der lys­kas­terne inn­over i kor­ri­do­rene, og over noen tiår, del­vis med blikk bak­over på tung og vond his­to­risk KGB-bal­last fra Einar og Werna Ger­hard­sen, for­øv­rig.

Thor­vald Stol­ten­berg var Einar Ger­hard­sens gull­gutt. I Kreml har også Stol­ten­berg senior hatt mange ven­ner, helt siden Vik­tor Grus­jko klat­ret til topps som gene­ral i KGB etter bratt kar­rie­re­stige fra tje­neste Oslo, i Arbei­der­par­tiet – hadde vi nær sagt. 

Jens Stol­ten­berg som ”Stek­lov”

Det klart mest deli­kate spørs­mål knyt­tet til stats­mi­nis­te­ren i spion­mo­dus går nok til­bake til etter­juls­vin­te­ren 1990. Jens Stol­ten­berg var nem­lig med på det første for­melle møte i For­svars­kom­mi­sjo­nen, 23. februar 1990; altså etter å ha kom­met med i den nyopp­satte kom­mi­sjo­nen på nyåret. Det skal ha være gitt noen ad hoc-ori­en­te­rin­ger under kom­mi­sjo­nens vig­nett også i tiden før sep­timo februar 1990. Om noen av disse sam­men­koms­tene ble regist­rert inn som for­melle møter er mer åpent, men det har for så vidt ikke så stor betyd­ning for den videre sam­men­hen­gen. Poen­get er at Jens Stol­ten­berg synes å ha slept på en fast KGB-for­bin­delse, Boris I. Kiril­lov, også etter at han for­melt kom med i nevnte for­svars­kom­mi­sjon.

Kom­mi­sjo­nen hadde i alt 101 møter over to år, med en inn­stil­ling som forelå i 1992. Resul­ta­tet ble som kjent at det meste av for­sva­ret skulle leg­ges ned, angi­ve­lig fordi Norge ikke len­ger hadde noen fien­der.

Mel­lom­spill med ter­ror­trus­ler

Mens den Rus­siske Bjørn reor­ga­ni­serte bak kulis­sene, og kom­mu­nis­ter ble til ban­dit­ter i en ny og mer tids­rik­tig modus i og rundt Kreml, kom isla­mis­tisk ter­ro­risme inn som en ny og bety­de­lig trus­sel. Ter­ro­risme ble et ladet trus­sel­be­grep i grad­vis opp­byg­ging fra 1970-årene. Rik­tig­nok uten at Norge på noen måte var for­be­redt. Det ble åpen­bart midt på 1980-tal­let, da Brundt­land-regje­rin­gen strevde fælt med ter­ror­trus­se­len. Den første alar­men gikk i hem­me­lig­het, 9. januar 1986, og utløste en lang­va­rig per­so­nal­krise ved Oslo Politi­kam­mer, som fikk vidt­gå­ende kon­se­kven­ser for moti­va­sjon og arbeids­miljø for flere år frem­over. En nyan­satt politi­mes­ter ved navn Willy Haugli mar­kerte seg den første uken på jobb med en høy og klar nord­lands­dia­lekt, først ved å redu­sere ter­ror­be­red­ska­pen ope­ra­tivt til langt under smerte­gren­sen; både for anti-ter­ror­styr­ken og sik­ker­hets­an­svar­lige for øvrig, da ter­ror­alar­men gikk. 

Her ble det snart ledelse for ledel­sens skyld. Willy Haugli inter­ve­nerte altså selv i det ope­ra­tive led­det, og både den ame­ri­kanske og isra­elske ambas­sa­dø­ren kunne 9. januar og i dagene som fulgte kon­sta­tere at de stod nokså ube­skyt­tet til­bake etter denne dra­ma­tiske januar­da­gen i 1986. De svart­kledde Blitz-gutta var sam­kjørt med en annen hardslå­ende AKP-front, Irlands­ko­mi­teen, i sep­tem­ber samme år, og var meget nær ved å trampe og sparke den bri­tiske stats­mi­nis­ter Mar­ga­ret Thatcher, for­skrifts­mes­sig, under en bedre mid­dag på Akers­hus, altså fort­satt etter det som var alt annet enn godt sik­ker­hets­opp­legg under Willy Haugli.(1) Vi tar dette mel­lom­spil­let med for å illust­rere mang­lende fokus på sik­ker­hets­opp­legg på flere plan i Konge­ri­ket ved inn­gan­gen til 1990-årene. 

Fina­len kom med draps­for­sø­ket på for­lags­sjef Wil­liam Nygaard i Asche­houg i novem­ber 1993, hvor det meste igjen skar seg når det gjaldt sik­ker­hets­til­tak. Lens­man­nen på Ørje stengte grense­over­gan­gen til Sve­rige midt på dagen, etter at han hørte på NRKs nyhets­sen­ding at grense­over­gan­gene for lengst var stengt! Bered­ska­pen, kom­mu­ni­ka­sjo­nene og ikke minst res­sur­sene var svært skrø­pe­lige, ut fra et opp­fli­set og utda­tert poli­tisk ram­me­verk. Kom­pe­tan­sen hos ope­ra­tø­rene var der, men de mang­let res­sur­ser, poli­tisk støtte og etter hvert moti­va­sjon. Det ene er her en funk­sjon av det andre. Det var først på syke­hu­set kule­hul­lene i Wil­liam Nygaards kropp ble opp­da­get! Da først gikk ter­ror­alar­men. Men siden Oslo-pro­ses­sen var i sin spede begyn­nelse var det ingen på de poli­tiske top­pene som øns­ket å hisse på seg preste­ska­pet i Iran (hoved­spon­sor for Hamas). Det som skulle bli en stor etter­forsk­ning ebbet ut i intet.

Ned­byg­gin­gen av sik­ker­hets­ap­pa­ra­tene i Norge pågikk alle­rede i siste halv­del av 1980-årene, med ”Glas­nost” som alibi. Da Ber­lin-muren falt fikk Lund-kom­mi­sjo­nen luft under vin­gene, som opp­føl­ger etter Nygaard Haug-utval­get, og kon­klu­derte med at kom­mu­nis­tene var de uskyl­dige, og sik­ker­hets­tje­nes­tene de skyl­dige. Slik slapp venstre­si­den all belast­nin­gen det ville ha vært med å bli kon­fron­tert med sine mange Stasi- og KGB-for­bin­del­ser opp gjen­nom årene. 

Jens Stol­ten­berg uten sik­ker­hets­kla­ring

Til­bake til For­svars­kom­mi­sjo­nen av 1990: De første og inn­le­dende møtene i for­svars­kom­mi­sjo­nen pågikk uten at Jens Stol­ten­berg hadde nød­ven­dig sik­ker­hets­kla­re­ring. Det opp­stod tvil om form, inn­hold og omfang på hans sam­ti­dige for­bin­delse med KGB, med spe­si­elt inten­si­tet i peri­oden 1988 og ut i 1990. 

For­fat­te­ren har hatt kon­takt med en kilde som stod de hek­tiske begi­ven­he­tene nær. Han kan for­telle at 4. mai 1990, drøye fire måne­der etter at han kom med i for­svars­kom­mi­sjo­nen, ble Stol­ten­berg inn­kalt til møte hos over­våk­nings­po­li­tiet, POT, hvor han etter for­hol­dene skal ha fått diplo­ma­tiske, men used­van­lig klare mel­din­ger om den uhel­dige kon­tak­ten med Boris Kiril­lov.

11. juni 1990 var Jens Stol­ten­berg igjen i en for­mell sam­tale med POT, hvor det samme tema­kom­plek­set ble drøf­tet. Det er intet så langt i denne saken som indi­ke­rer at Stol­ten­berg opp­rett­holdt kon­tak­ten med Kiril­lov i sam­råd med repre­sen­tan­ter fra norsk sik­ker­hets­tje­neste. Da ville ikke eks­tra­or­di­nære møter hos POT være nød­ven­dige så langt ut i 1990. Sam­ta­ler som hang sam­men med sik­ker­hets­kla­re­ring Stol­ten­berg skulle få som med­lem av for­svars­kom­mi­sjo­nen. Nå bar saken, som trakk ut, preg av en poli­tisk rydde­ak­sjon.

Det er med andre ord til dels klare indi­ka­sjo­ner på at Stol­ten­berg fort­satt hadde kon­takt med sin KGB-kon­takt Boris Kiril­lov etter at han gikk inn i For­svars­kom­mi­sjo­nen, og at kon­tak­ten (føl­ge­lig) var å betrakte som høyst irre­gu­lær. Altså i tråd med KGB-avhop­per Mikhail But­kovs anførs­ler.

Pro­blem­stil­lin­gen skulle la seg ende­lig belyse, bekrefte eller avkrefte, i den inn­stil­lin­gen som til syv­ende og sist ble over­sendt Sik­ker­hets­sta­ben fra POTs ledelse. Sik­ker­hets­sta­ben er over­ord­net organ i dette bil­det. En inn­stil­ling som utvil­somt bærer preg av det eks­tremt deli­kate makt­per­spek­ti­vet som pre­get hele epi­so­den for den kom­mende stats­mi­nis­ter.

Men nå vil ingen legge frem infor­ma­sjon som kan gi nød­ven­dige avkla­rin­ger. Og igjen hand­ler mye om uti­dig modell­makt og defi­ni­sjons­makt. Der­som disse doku­men­tene viser at Jens Stol­ten­berg hadde kon­takt med sin faste KGB-kon­takt over lang tid, Boris Kir­ri­lov, også etter at han gikk inn i for­svars­kom­mi­sjo­nen av 1990, kan Stol­ten­bergs dager som topp-poli­ti­ker være talte. Ver­ken mer eller mindre. Om noen mener vi tvæ­rer dette ut i håp om å skade stats­mi­nis­te­ren, så burde tiden defi­ni­tivt være inne for å for­telle hvor­dan saken egent­lig lig­ger an, før ska­den er et fak­tum.

Jens Stol­ten­bergs nåvæ­rende regje­rings­kol­lega og finans­mi­nis­ter Sig­bjørn John­sen fikk kode­nav­net ”Rick” i KGB på samme tid. Et kode­navn som også skal ha vært kjent for bri­tisk etter­ret­ning i siste del av 1980-årene. John­sen fikk imid­ler­tid avbrutt sin for­bin­delse med KGB like brått, på samme måte og på samme tid som Jens Stol­ten­berg. Det var de norske og bri­tiske sik­ker­hets­tje­nes­tene som sam­men med KGB-avhop­per Michael But­kov plug­get igjen mulig­he­ten for en videre­fø­ring av kon­tak­tene med KGB fra Stol­ten­bergs og John­sens side. 

Men nå begynte også KGBs arki­var, Vasili Mitrok­hin, å arbeide seg ned i med­bragte doku­men­ter i sitt eksil uten­for Lon­don. Holdt sam­men med den tid­li­gere KGB-avhop­pe­ren Oleg Gor­di­ev­ski, som blant annet har pekt på Einar Førde og Thor­bjørn Jag­land som KGB-kon­tak­ter, ble det nå utar­bei­det flere dystre pro­fi­ler av nord­menn som spei­let seg i data fra Moskva. Men i Norge var det få som ville vite om disse opp­lys­nin­gene. Det meste ble i tur og orden gjemt bort på top­pen av Jus­tis­de­par­te­men­tet og i Uten­riks­de­par­te­men­tet, både i for­hold til navn på norske Stasi- og KGB-kon­tak­ter.

For ordens skyld, KGB hadde også noen avstik­kere inn i SV, og ikke bare til Berge Furre: KGB hadde også kon­takt med en ”Ron” i denne peri­oden, som etter alt å dømme var SVs Paul Chaf­fey, som selv bekref­ter for­bin­del­sen med KGB. Hans KGB-venn var Andrei Kukusj­kin, som pri­mært drev øko­no­misk spio­na­sje. Kukus­hin og oven­for nevnte Boris Kir­ri­lov arbei­det ved inn­gan­gen til 1990-årene på samme team i KGBs sek­sjon for poli­tisk etter­ret­ning ved den rus­siske ambas­sa­den. Paul Chaf­fey satt i Stor­tin­gets uten­riks­ko­mite da kon­tak­ten med Kakusj­kin var på det mest intense. Chaf­fey drop­pet senere ut av alle poli­tiske verv i SV, og har med årene beve­get seg mer over i libe­ral­kon­ser­va­tiv ret­ning.

Etter utal­lige møter med KGB synes Thor­vald Stol­ten­berg å ha blitt vel­dig sent vok­sen.
I sin bio­grafi, “Det hand­ler om men­nesker” (Gyl­den­dal, 2001) for­sø­ker Stol­ten­berg å baga­tel­li­sere sine bidrag over­for KGB, blant annet i for­hold til avgitt infor­ma­sjon om ansatte i uten­riks­de­par­te­men­tet. Som om det var en slags spøk han drev med. 

Jens Stol­ten­berg hadde Boris I. Kiril­lov som kon­takt-offi­ser, og fikk kode­nav­net ”Stek­lov” i KGBs DOR-map­per i Moskva. Det var i NRKs pro­gram­post ”Brenn­punkt”, 24.oktober i år 2000 at Stol­ten­bergs KGB-kon­takt ble offent­lig­gjort, i et godt til­rette­lagt og et for Stol­ten­berg meget lojalt pro­gram. Her hadde noen for­be­redt pro­gram­met med Stol­ten­berg, og spørs­må­lene inter­vju­ob­jek­tet fikk var neppe helt ukjent. Stol­ten­berg hadde til­kalt sin per­son­lige sek­re­tær på sitt kon­tor, som gjen­nom en hel natt for­be­redte pas­sende svar for Jens, som han selv så pus­set litt på. Om ikke NRK hadde hem­pet inn Stol­ten­berg i sakens anled­ning hadde andre gjort det. 

Olav Ver­sto i VG, av traust Arbei­der­parti-slekt fra Tele­mark, hadde også snif­fet opp den spe­si­elle saken, rik­tig­nok uten at det kom til noen smell i VG. Men akku­rat det løpet kunne blitt langt tøf­fere både for Jens Stol­ten­berg og for Arbei­der­par­tiet som sådan. Olav Ver­sto har vært vel­dig snill slik, men han kan være tøff nok jour­na­lis­tisk, når han først slår til. 

Det kom i nevnte NRK-pro­gram, 24. okto­ber i 2000, ikke til noen føl­somme, kri­tiske spørs­mål – eller opp­føl­gings­spørs­mål – om Stol­ten­bergs opp­start, integri­tet og rolle i for­svars­kom­mi­sjo­nen, ver­sus KGBs Boris I. Kiril­lov. Sam­ti­dig som det ble under­stre­ket under­veis at det slett ikke var noe irre­gu­lært i Stol­ten­bergs kon­takt med KGB (!).

På den annen side, i den grad vi her er på ”en annen side” i møte på et rom­stort kon­tor i 9. eta­sje – i loka­lene til det som da het poli­ti­ets over­våk­nings­tje­neste (POT): Rent logisk skulle det ikke være noe behov for over­våk­nings­po­li­ti­ets repre­sen­tan­ter å gripe inn over­for Stol­ten­berg gjen­nom to lange sam­ta­ler på etter­juls­vin­te­ren og våren 1990 der­som alt var så eks­pli­sitt ”regu­lært” som man i dette NRK-pro­gram­met ville ha det til. Jens Stol­ten­berg gikk ut av for­svars­kom­mi­sjo­nen for å bli stats­sek­re­tær i miljø­vern­de­par­te­men­tet i novem­ber 1990. Akku­rat i denne pas­sa­sjen er det flere ube­svarte spørs­mål Oslo-pres­sen stre­ver med å få stilt:

• Når ble skjema for sik­ker­hets­kla­re­ring av Jens Stol­ten­berg fylt ut i 1990?
• På hvil­ket tids­punkt leverte Poli­ti­ets over­våk­nings­tje­neste (POT) sine vur­de­rin­ger til over­ord­net myn­dig­het, i dette til­fel­let Sik­ker­hets­sta­ben og For­svars­de­par­te­men­tet?
• Hva inne­holdt inn­stil­lin­gen fra POT?
• Alter­na­tivt spørs­mål: Ble Stol­ten­bergs skjema for sik­ker­hets­kla­re­ring over­ho­det effek­tu­ert?
• For­svars­de­par­te­men­tet er her­me­tisk luk­ket for å motta spørs­mål og gi inn­syn og klar­syn i denne saken. Da gjen­står egent­lig bare Sik­ker­hets­sta­ben i For­sva­rets Over­kom­mando. Men der er det ingen rutine for å svare på spørs­mål fra uten­for­stå­ende, det hen­vises til for­svars­de­par­te­men­tet og stats­mi­nis­te­rens kon­tor. Og saken tur­ne­res i dag dis­kret fra et kon­tor på stats­mi­nis­te­rens kon­tor, hvil­ket er noe spe­si­elt rent admi­ni­stra­tivt. Igjen. Det dreier det seg om maktspill.Men hva står på spill? Noe må det være, siden man arbei­der så sys­te­ma­tisk for at kri­tiske spørs­mål ikke skal slippe gjen­nom.

Nei, vi skal ikke her utpeke Jens Stol­ten­berg til spion. Han figu­re­rer på en liste over Arbei­der­parti-top­per som har hatt nær­kon­takt med KGB. Blant dem er Thor­vald Stol­ten­berg, Thor­bjørn Jag­land, Einar Førde, Arne Tre­holt og Rei­ulf Steen.
Vi nøyer oss med å vise til at det sta­dig blin­ker en rød var­sel­lampe på stats­mi­nis­te­rens kon­tor.

Far­lig mye defi­ni­sjons­makt i dette lan­det lig­ger i hen­dene på en poli­tisk elite som har mye å hem­me­lig­holde. Hvilke umu­lige og demo­ti­ve­rende kon­flik­ter stil­ler det ikke kon­troll­or­ga­nene i? 

Vi har mye å lære av dans­kene og Bent Jen­sen. Han har hatt fri til­gang til PETs arki­ver (poli­ti­ets etter­ret­nings­tje­neste) og kom­mer med en bok om “kon­tak­tene” på høs­ten. Inn­hol­det må kla­re­res med mili­tære og poli­tiske myn­dig­he­ter. Det er – som i til­fel­let Norge – snakk om høyst levende, kjente poli­ti­kere, og deres etter­mæle.

At det – som i Norge – var kon­tak­ter, er det ingen tvil om. Spørs­må­let er deres art. Impli­serte de på noen måter bin­din­ger, eller var det nyt­tig utveks­ling av infor­ma­sjon?

Jen­sen spør: Hvis det hele var så uskyl­dig, slik at sov­je­terne ikke “fikk noe” ut av kon­tak­tene, hvor­for var det da slik at de kun sam­talte med og møtte poli­ti­kere fra SF og Social­de­mo­kra­terne?

Det samme spørs­mål kan ret­tes til norske arbei­der­parti­po­li­ti­kere. Skal man for­stå kon­tak­te­nes betyd­ning og hvor­for sov­je­terne la så stor vekt på dem, må man se dem i en helt annen ramme. Det er den Jen­sen har fått til­gang til gjen­nom sov­je­tiske arki­ver. Her frem­kom­mer det at sam­ta­lene ble til­lagt stor vekt.

Det er i et slikt per­spek­tiv man må vur­dere under­tryk­kel­sen av Chris­to­pher And­rews bok om KGBs arbeid i Nor­den.

Vi snak­ker om en skjult his­to­rie, der aktø­rene vil ha rett til å defi­nere hva som fore­gikk. Det kan et åpent sam­funn ikke aksep­tere, selv fra Det norske Arbei­der­parti.

Noter:

1. Kil­der: Brev fra politi­mes­ter Willy Haugli til jus­tis­de­par­te­men­tet, 12. sep­tem­ber 1986, brev fra vise­po­liti­mes­ter Arne Huse til jus­tis­de­par­te­men­tet, 16. sep­tem­ber. 1986, samt eva­lu­e­ring utar­bei­det av Hoved­til­lits­manns­ut­val­get ved Ordens­av­de­lin­gens etter stats­mi­nis­ter Thatch­ers besøk og mid­dag på Akers­hus, 11. sep­tem­ber 1986). 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • I den pris­be­lønte EU doku­men­ta­ren “Soviet Story” så frem­kom­mer det at Josef Sta­lin og Sovi­et­sam­vel­det var en full­ver­dig part­ner i angre­pet på Norge 9. April 1940. At nettop dette fak­tum aldri duk­ket opp i de norske his­to­rie­lære­bø­ker kan jo hel­ler ikke ha vært noen til­fel­dig­het?

  • Buhund

    Thor­vald Stol­ten­berg utta­ler seg i dag : “Jeg fat­ter ikke hvor­dan man kan fore­stille seg AT HVILKET SOM HELST PARTI kan stoppe en bok”.  Nei det er nok bare ett parti som kan det !

    Odd Buhund Jacob­sen

  • Kje­til7

    Ja man kan sak­tens spørre seg hva var hen­sik­ten med disse kon­tak­tene og møtene. Det burde ialle­fall  kunne gi en del inn­sikt og til­bake­mel­din­ger for begge par­ters ved­kom­mende. Hva fikk vi igjen? Det burde vel ikke være noen over­ras­kelse for noen at “all” kon­takt med repre­sen­tan­ter fra Sov­jet hadde en bak­side. Dette vis­ste vel alle og det å bruke tid på dette burde vel ha en hen­sikt. Jeg tror at i mange av disse kret­sene hadde en mer eller mindre skjult sym­pati for Sov­jet og Øst-Europa. Hvor dypt stakk denne sym­pa­tien? Jeg tror at de fleste som opp­levde denne typen kon­takt eller for­søk på kon­takt raskt opp­da­get at det var en mer eller mindre skjult agenda knyt­tet til dette.
    Jeg tror også at pro­fe­sjo­na­li­te­ten til Sov­jet-mil­jøet var stor og dette inne­bar at infor­ma­sjo­nen gikk en vei. Der­for ville de fleste “nor­male” per­soner trekke seg raskt unna. Jeg synes at Stol­ten­berg-fami­lien blir mer og mer gåte­full dess mer vi grans­ker den. En slik ana­lyse er også vik­tig for å kunne for­stå dagens poli­tiske bilde og makt­for­hold, fordi den sit­tende eli­ten har lyk­kes vel­dig godt med å erob­rere mak­ten innen­for alle sam­funns­om­rå­der. Det vik­tigste oppo­si­sjons­par­tiet har man lyk­kes i å gjøre spe­dalske slik at poli­tisk arbeid i stor grad umu­lig­gjø­res.  

    • Beli­sa­rius

      Poli­tisk etter­ret­ning kan deles i to ele­men­ter, som kan foregå adskilt, men hvor det kan være over­lap­pende akti­vi­te­ter. Det ene ele­men­tet er inn­hen­ting om hva som fore­går i det norske poli­tiske mil­jøet, og som nød­ven­dig­vis ikke tren­ger å stå i avi­sene. Det andre er påvirk­ning. De som var spe­sia­li­sert ble omtalt som enten etter­ret­nings­agent eller påvirk­nings­agent. 

      Det første bru­kes til det å finne frem­gangs­måte for å få til det siste. I Ves­ten har det i stor grad vært inn­hen­ting, men slik var det ikke i gamle KGB. Inn­hen­ting og påvirk­ning kan skje over­for samme per­son – som i en sam­tale hvor man for­sø­ker å både å finne ut hva ved­kom­mende vet, og over­be­vise ham om noe. 

      Eller det kan skje ved at infor­ma­sjo­ner fra en kilde bru­kes over­for en annen. F.eks kan utenom­ek­te­ska­pe­lige for­bin­del­ser som kom­mer frem i en sam­tale, bruke som brekk­stang over­for den det gjel­der for å fremme spe­si­elle syns­punk­ter (utpres­sing). 

      Nå er det få som vet hva som fore­gikk her, men KGB reg­nes his­to­risk som høyst pro­fe­sjo­nell, om enn noe harde i tek­nik­kene.

      Det er f.eks fullt tro­lig at “Juri” kunne over­be­vises om at han ville ha inn­virk­ning på sov­je­tisk poli­tikk igjen­nom disse sam­ta­lene. Det gir en illu­sjon av makt, og poli­ti­kere er makt-junkier.

  • Natt­ug­len

    Tenk om det ble avslørt og bevist at Norge har blitt styrt av per­soner som under påvirk­ning av en ikke-venn­lig­sin­net frem­med makt bevisst har arbei­det – lang­somt, men trutt og jevnt – for å føre oss ut av den for­svars­mes­sige og kul­tu­relle til­hø­rig­het vi har med Ves­ten og legge lan­det åpent for “nye alli­an­ser”. Tenk om disse per­sonene hadde nær­mest en hel­gen- og helte­sta­tus i folket – langt utover eget parti. Ville vi tålt påkjen­nin­gen med en slik avslø­ring? Jeg tror ikke det. Det ville blitt poli­tisk kaos, og demo­kra­tiet hadde neppe over­levd.

    Jeg sier ikke og tror hel­ler ikke at dette har skjedd. Men et slikt sena­rio kunne vært vir­ke­lig­het.
    Dette var davæ­rende stats­mi­nis­ter Kåre Wil­lochs syn på Arbei­der­par­ti­ets (og andre euro­pe­iske  sosial­de­mo­kra­tiske par­ti­ers) ving­ling i første halv­del av 80-tal­let etter at de hadde vært med på “dob­belt­ved­ta­ket” i 1979. Kilde: Debatt i Aften­pos­ten mai 1985:

    «Arbei­der­par­tiet ble ikke med på gjen­nom­fø­rin­gen av dob­belt­ved­ta­ket, og det skapte en alvor­lig situa­sjon. Det er mulig det kan kal­les nyan­ser, men det var iså­fall nyan­ser som hadde vidt­gå­ende skade­virk­nin­ger for Ves­tens sik­ker­hets­po­li­tikk. NATO ved­tok å stille Sov­jet-Unio­nen over­for et valg mel­lom å begrense de sov­je­tiske styr­ker, eller avfinne seg med at det ble utplas­sert nye våpen i Vest-Europa for å gjen­opp­rette balan­sen på den måte. Sosial­de­mo­kra­ter i flere vest­euro­pe­iske land gav Sov­jet grunn til å tro at NATOs utplas­se­ring ville bli stan­set uten sov­je­tiske inn­røm­mel­ser. Den mang­lende vilje til å gjen­nom­føre et NATO-ved­tak bidro til at for­hand­lin­gene mis­lyk­tes.»

    En merk­bar end­ring skjedde  i Arbei­der­par­tiet etter at det kom i oppo­si­sjon i 1981 med Gro Har­lem Brundt­land som leder. Den kon­sen­sus som tid­li­gere rådet mel­lom Ap og de bor­ger­lige par­ti­ene i uten­riks- og for­svars­po­li­tik­ken var ikke len­ger så klar. Tvert i mot. Det kunne gått galt. Og det har til­dels gått galt.  For det var i samme epoke at multi­kul­tur og “det farge­rike fel­les­skap” ble Arbei­der­par­ti­ets mål for Norge.

  • Beli­sa­rius

    Spio­ner til besvær” skri­ver AKPs fyr­tårn i hoved­sta­den.
    http://www.aftenposten.no/meninger/leder/article4164910.ece

    Her er det lite grav­ende jour­na­lis­tikk, og desto mer søvn­dys­sende tåke­tale. Det er lite som tyder på at AKP-pos­ten har tenkt å gjøre noe for å finne ut noe som helst, her gjel­der det å røyk­legge og dysse i søvn den jevne bor­ger – på vegne av Mak­ten.

    Pres­sen som kor­rek­tiv for Mak­ten i form av AP er her totalt fra­væ­rende. Selv ikke gamle Pravda i Moskva kunne ha gjort det bedre. Tra­gisk.

  • Fred­dyStang­nes

    Jeg er først blitt opp­merk­som på denne artik­ke­len nå.  Den var meget inter­es­sant og det som slår meg er hvor­for ikke de navn­gitte per­soner har noe å si til inn­hol­det?
    Ingen poli­ti­ker burde “tie ihjel” saker av en så alvor­lig karak­ter. Document,no har tro­lig vært lest over lang tid av den poli­tiske og presse­re­la­terte “eli­ten” som åpen­bart lig­ger der. 

    Dette kas­ter igjen ennå ster­kere lys over “klippe­kort kame­ra­tene” som til sta­dig­het duk­ker opp i NRK og TV2 .

    Det er sjel­den røyk uten ild som man sier og poli­tiske drap er ikke noe feno­men som er helt ukjent for noen nasjo­ner.  De er en rekke per­soner som opp igjen­nom nyere his­to­rie etter kri­gen har “omkom­met” på mer­ke­lig måter.

    Kan det tenkes at dette har vært så alvor­lig at slike meto­der fort­satt er i bruk?