Jens Stoltenberg er ikke mannen til å lede NATO i de stormfulle farvann alliansen må manøvrere i. Hvis alliansens to ledende navn, Barack Obama og Angela Merkel har blitt enige på kammerset om Stoltenberg, sier det mye om deres mentale outlook.

Enhver med et minimun av politisk intelligens vil se at Jens Stoltenberg ikke er mannen til å bekle topphvervet i NATO. Stoltenberg er en mann som er konfliktsky. Det gjør at hans kullsviertro på dialog får noe naivt og enfoldig over seg.

Anders Fogh Ramussen hadde vist at han hadde karakter, «guts» og «balls» som amerikanerne ville si. Da diplomatene fra de muslimske landene ville ha audiens og tvinge ham til å beklage publiseringen av karikaturtegningene i Jyllands-Posten, svarte han: -Sorry, det er ikke mitt bord. Vi har ytringsfrihet i Danmark.

Stoltenberg og Jonas Gahr Støre valgte stikk motsatt linje: de la seg langflate og overtalte Vebjørn Selbekk til å beklage at han gjenga tegningene i Magazinet. Gahr Støre mente selv han var klok.

«Pragmatisk»

Stoltenberg er mer pragmatisk, ad hoc. Trolig forstår han ikke helt hva det dreier seg om. Vi har da trykkefrihet i Norge også? ville han sikkert si.

Dessuten sparte Norge mye penger på å «se saken fra to sider». Karikaturstriden var dyr for Danmark.

Stoltenbergs første reaksjon på Putins maktdemonstrasjon på Krim var at dette ikke forandret forholdet mellom Russland og Norge. Mens alle andre land snakket om at selve den internasjonale orden etter annen verdenskrig var i fare, valgte Stoltenberg å understreke det gode forholdet til Putins Russland.

Stoltenberg var statsministeren som fikk forhandlet frem delelinjen i Barentshavet. Statoil og Rosneft skal samarbeide om olje-og gassutvinning i nord. Fremdriften går i rykk og napp, men planen og intensjonen ligger fast; Norge og Russland skal sammen utvinne hydrokarboner i nord.

Det er et samarbeid med store sikkerhetspolitiske implikasjoner, ikke minst med tanke på at norsk gass kan erstatte russisk sør i Europa.

Hvis Stoltenberg var smart ville han umiddelbart forstå at den nye maktpolitikken betød problemer i nord og sør. I stedet understreket han det gode samarbeidet.

Steklov

USA kan ikke være uvitende om dette. De kan heller ikke være uvitende om at Stoltenberg var i kikkerten til KGB som lovende ungdomspolitiker og ble «groomet» av KGB med tanke på fremtidige topphverv. Han hadde dekknavnet Steklov og egen mappe i KGB.

Alf R. Jacobsen avslørte Stoltenbergs KGB-kontakt i et Brennpunkt-program i 2000. Han skrev om bakgrunnen i en kronikk i Dagbladet i 6. juli 2011. Tidspunktet er interessant. Ville Jacobsen ha skrevet det samme senere? Eller mer presist; ville kronikken hans kommet på trykk?

Document skrev den gangen:

Oleg Gordi­jev­skij avslørt Arne Tre­holt. Det kom som et sjokk på regje­rin­gen og Ap. Nå var det dob­belt­agen­ten Mikhail But­kov som holdt norske POT og bri­tiske MI6 ori­en­tert om hva som skjedde i KGB. But­kov kom under vær med at hans kol­lega på Dram­mens­veien, KGB-major Boris Kiril­lov hadde fått kon­takt med et stort poli­tisk talent innen Ap som var spådd en lysende poli­tisk kar­riere. Ved­kom­mende hadde fått dekk­nav­net Stek­lov, men But­kov visste ikke hvem det var.

But­kovs norske førings­of­fi­ser, Einar Brusletto, sa det var makt­på­lig­gende å finne ut hvem som skjulte seg bak nav­net Stek­lov. But­kov var på ferie i Moskva i desem­ber 1989:

Med iskald ro og stort mot greide han i et ube­vok­tet øyeblikk i KGB-senteret å ta ut Stek­lovs mappe fra safen. Nav­net var sen­sa­sjo­nelt: Jens Stoltenberg

Stol­ten­berg holdt på å bli valgt inn som med­lem av For­svars­kom­mi­sjo­nen, et utvalg KGB ville ha stor inter­esse av.

I løpet av de få minut­tene But­kov hadde hatt til rådig­het i Moskva, hadde han dess­uten kun­net fast­slå at Stek­lovs mappe var opp­ret­tet tid­lig i 1989 og var av typen DOR – Delo Ope­ra­tiv­noj Raz­ra­botki. Slike map­per var nor­malt for­be­holdt per­soner som befant seg på «et fram­skre­det sta­dium av kul­ti­ve­ring» eller alle­rede ble reg­net som en av KGBs «kon­fi­den­si­elle kontakter».

Unge Stol­ten­berg var altså en av dem KGB “groo­met” med tanke på frem­ti­den. Sik­ker­hets­tje­nes­ter job­ber lang­sik­tig og tål­mo­dig. Man kan trygt gå ut fra at med Stol­ten­bergs bak­grunn og frem­tids­ut­sik­ter, var dette en kon­takt man la stor vekt på.

Stol­ten­berg måtte sik­ker­hets­kla­re­res av POT og kom til å oppgi at han hadde kon­takt med Kiril­lov. Der­med kunne POT gå inn og advare ham mot videre kon­takt. Jacob­sen skri­ver at intet er kjent om disse bekym­rings­sam­ta­lene mel­lom Stol­ten­berg og POT.

Jens Steklov – nesten i KGBs garn

I samtlige nordiske land drev KGB og deres søsterorganiasjoner en kultivering av tilsvarende kontakter. Det var en kilde til informasjonsinnhenting, påvirkning og verving av agenter. Ofte forsto ikke de som ble «groomet» hva de var på vei inn i.

Historikeren Bent Jensen har gransket danske arkiver og skrevet historien om KGBs påvirkning på dansker. Tobindsverket Ulve, får og vog­tere: Den Kolde Krig i Dan­mark 1945-1991 er nylig utkommet.

Det tegner et helt annet bilde enn det offisielle som Dansk Institutt for Internationale Studier, DIIS, tegnet i sitt firebindsverk i 2005. Mange reagerte på det de opplevde som en retusjering av historien, og med systemskiftet i oktober 2001 ble det mulig med en annen fortelling. Det ble satt av midler til et Center for koldkrigsforskning, ledet av Bent Jensen. Hvem gjorde dette mulig? Anders Fogh Rasmussen. Han forsto at dette var viktig for den historisk erindrings skyld og for demokratiets fremtid. Hvis demokratiet var oppspist innenfra skulle vi vite om det.

Arbeidet skred frem under intens motstand. Det var mange navn Jensen ikke fikk avsløre. Fremdeles. Så mange år etter. Hvorfor? Fordi offentliggjøring ville bli politisk belastende for karrierne, ettermælene og partiene de tilhørte.

I Norge har den offisielle versjonen nesten all makt. Her snakkes det ikke om KGBs kontakter. Alf R. Jacobsen fikk merke det etter Brennpunkt-programmet.

Da jeg som redak­tør for NRK Brenn­punkt avdek­ket saken i desem­ber 2000, ble reak­sjo­nen vold­som. Jeg ble for­dømt – ikke bare av Jens Stol­ten­berg, som noen måne­der tid­li­gere var blitt stats­mi­nis­ter, men av nær sagt samt­lige av pres­sens ledende kom­men­ta­to­rer. Min sjef Einar Førde – som selv hadde hatt et sus­pekt for­hold til KGB – vendte en kald skul­der til, og AP-vennene i Dags­revyen for­søkte etter beste evne å under­mi­nere saken som uve­sent­lig, høyst sann­syn­lig opp­dik­tet og ondsinnet.

Det er mye som ikke har kommet frem. Venstresiden har vært flinke til å kreve å få se sine mapper hos norsk overvåkingspoliti. De har vært tause når det gjelder ledende Ap-folks mapper hos KGB.

KGBs arkivar Mitrokhin rømte til Vesten med et stort arkiv.

Hadde han tatt kopier av Dudins (Rei­ulf Ste­ens) mappe på 250 sider, eller av Juris (Tor­bjørn Jaglands)?

Skjelettene er fremdeles i det norske skapet.

Hvordan kan Obama og Merkel tro at Stoltenberg er mannen som kan hamle opp med Putin, som er KGBs/FSBs tidligere leder?

Stortinget må granske
De sentrale Ap-kadrenes kontakter med KGB er et av de store tabuene i norsk politikk.