OSLO 1955. Werna Gerhardsen og Einar Gerhardsen ved avreise til Moskva i spissen for en norsk delegasjon som skal drøfte mulighetene for en utvidet handelsavtale. Her Gerhardsen og frue på vei opp flytrappen på SAS-flyet til Moskva. Foto: NTB.

Få utsagn i professor Sven Holtsmarks rabiate angrep på boken Stalins svøpe er mer avslørende for historikerens sinnstilstand og manglende kunnskaper om etterretning enn hans apokalyptiske åpenbaring om hvem som i 1957 skjulte seg bak kodenavnet Jan i KGBs arkiv: «Det er ingen grunn til å tro at det var Einar Gerhardsen», mener Holtsmark.

I stedet stamper han triumferende ut av historiens mørke et av den politiske venstresidens mest obskure navn, underslageren Harald Kvalum, som gjennom det nå glemte Norsk Sosialdemokratisk Parti samlet det nerveskakende antall av 2550 stemmer under stortingsvalget 7. oktober 1957. Kort etter døde NSP i ensomhet på sotteseng, uten å ha oppnådd annet enn å øke importen av blekk til pamfletter og politiske bannbuller. I samme valg mottok Norges egentlige sosialdemokratiske parti, Arbeiderpartiet, under partiformann Einar Gerhardsens ledelse, 866.000 stemmer, noe som ga 78 mandater og rent flertall på Stortinget.

Kodenavn Jan
Utgangspunktet for Holtsmarks frådende opphisselse er at han nok en gang angivelig har avdekket forfatterens simple og løgnaktige natur i tolkningen av et telegram som i oktober 1995 innløp til Politiets overvåkingstjeneste (POT) fra britenes Secret Service (MI6) med tittelen TWILL REPORT NUMBER 23 og følgende innhold: «In 1957, the Oslo Residency had a confidential contact codenamed «Yan», who was the Chairman of the Social Democratic Party (SDP). Service comment: Source did not know «Yan’s» identity.»

Twill var britenes kodennavn på en av KGBs sentrale arkivarer, Vasilij Mitrokhin, som i dyp hemmelighet gjennom 12 år smuglet ut 25.000 sider med notater fra arkivet til KGBs utenlandsetterretning. Arkivet, som nådde Storbritannia etter Mitrokhins avhopping i 1992, regnes som et av tidenes største og mest betydningsfulle etterretningskupp.

Problemet var at den aldrende arkivaren bare hadde kapasitet til å velge ut deler av den daglige flommen av dokumenter, og ofte var henvist til å gjøre raske og ufullstendige opptegnelser. Rapport nr. 23 var i så måte typisk. Den omtalte et politisk parti, angivelig forkortet SPD, som ikke fantes i Norge, verken før eller etter 1957, og Jans identitet var ukjent for både kilden Mitrokhin og MI6’ saksbehandler. Det eneste sikre var at partiet var sosialdemokratisk og at formannen var KGBs konfidensielle kontakt med kodenavnet Jan. Det ga to muligheter: mastodonten Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen som formann, eller myggen Norges Sosialdemokratiske parti med Harald Kvalum som formann.

TWILLS RAPPORT: Bare nøye undersøkelser av bakgrunn og sammenheng samt kjennskap til KGBs metoder kan gi svar på hvem som skjuler seg bak dekknavnet Jan (Yan). Det er undersøkelser Holtsmark ikke har gjort.

Var ikke Einar sosialdemokrat?
«Hvem var Jan?» skrev Holtsmark med åpenbart stigende sinnsbevegelse. «Det er ingen grunn til å tro at det var Einar Gerhardsen – han var formann i Arbeiderpartiet og ikke i noe norsk «sosialdemokratisk parti». Men faktisk fantes det på denne tiden et slikt parti, stiftet den 17. juni 1956 med navnet Norsk Sosialdemokratisk Parti, med Harald Kvalum som formann. KGB-residenten i Oslo, Jurij M. Brusnitsjkin, var selvfølgelig fullstendig klar over forskjellen mellom de to partiene – noe som blant annet fremgår av et langt notat han skrev noen dager etter at partiet ble stiftet og for øvrig av et stort antall samtaler mellom sovjetiske diplomater og deres norske kontakter.»

Jeg skal overse at professoren med hårdnakket arroganse hevder at Arbeiderpartiet ikke var et sosialdemokratisk parti, en påstand som i selsom originalitet hadde passet perfekt for Rolv Wesenlunds og Harald Heide-Steen jr’s tannlegesketsj. Jeg skal derimot ofre et par ord på Holtsmarks kilde, det ovenfor nevnte notatet som er gjengitt i dokumentsamlingen Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge, 1952–1967. Notatet ble skrevet 25. juni 1956 og bygde i hovedsak på et knippe avisnotiser som varslet at en gruppe utbrytere fra AP hadde dannet Norsk Sosialdemokratisk Parti, angivelig i protest mot partiets forsvars- og utenrikspolitikk. Brusnitsjkin hadde nettopp overtatt som ny sjef for KGBs stasjon i Oslo, og skulle sammen med den like ferske ambassadør Mikhail Gribanov rydde opp i kaoset som Asbjørn Sundes arrestasjon hadde skapt, se Stalins svøpe, side 227ff. Det holdt ikke lenger med ideologisk snikksnakk over pjolterglassene med gamle kommunister. Som det fremgikk av KGB-stasjonens årsrapport for 1955, skulle arbeidet heretter innrettes mot Arbeiderpartiet, og særlig partiets venstre fløy, der NATO-motstanden blomstret i kretsen rundt ukeavisen Orientering.

Bransjehemmelighet
For å unngå flere ubeherskede svingslag iler jeg til med å røpe en bransjehemmelighet: Når jeg kan sitere KGBs årsrapport, skyldes det ikke at jeg selv har studert og fått oversatt de frigitte delene av Mitrokhins arkiv, som er deponert ved Cambridge-universitetet i England. Det har jeg ikke hatt finanser til siden jeg var redaktør i NRK Brennpunkt og som Holtsmark hadde Staten i ryggen. Vi som er oppvokst i journalistikkens bakgater har i stedet utviklet en annen metode, anerkjent blant alle som driver systematiske undersøkelser i inn- og utland: Vi arbeider på Albert og Hebbe-Lilles premisser. Vi byttehandler. Jeg fikk derfor årsrapporten i 2020 fra Kjell Persen i TV2, i bytte mot materiale fra mitt etterretningsarkiv, som TV2 var interessert i, nøyaktig på samme måte som jeg i 2014 byttet til meg annet Mitrokhin-materiale fra Gunnar Thorenfeldt i Dagbladet. Som mange vil vite, var det de to unge og talentfulle reporterne Persen og Thorenfeldt som åpnet Mitrokhin-arkivet for norske lesere, et arbeid som jeg i en kronikk om storspionen Gunnar Bøe karakteriserte som «en journalistisk bragd». (Dagbladet, 23. august 2014).

La meg tilføye ytterligere en opplysning: Mitt etterretningsarkiv inneholdt opplysninger fra inn- og utland samlet gjennom 40 år, basert på meget omfattende arkivstudier og hundrevis av intervjuer. Mange av opplysningene var i sin tid høyt gradert og kom fra kilder som risikerte straff for brudd på taushetsplikten. Byttehandelens implisitte forutsetning var derfor at alle opplysninger kunne brukes fritt av begge parter uten kildehenvisning for å beskytte intervjuobjektenes identitet – og selvsagt, for å unngå spørsmål om betaling fra pressens massive mellomlederbyråkrati. Det er dette professoren og buksesliterne i Minervas elfenbenstårn kapitalt misforstår og totalt uten skam kaller plagiat. Det skyldes selvsagt at de har levd i en beskyttet verden av fotnoter og seminarer på Statens regulativ uten risiko for møkk under neglene.

Ikke diplomater, men spioner
Så hva gjorde KGBs nye resident Brusnitsjkin da han i juni 1956 i rom nummer åtte i første etasje i Sovjetambassadens hvite murvilla i Drammensveien leste om de håpefulle utbryterne fra AP? Han gjorde et notat, og tilkalte de sentrale medarbeiderne fra KGB-stasjonens politiske avdeling, seksjonssjef Ivan Teterin og kaptein Jevgenij Beljakov, som i Sovjetunionen høsten 1954 hadde innledet en langvarig politisk og erotisk kultivering av Werna Gerhardsen, statsministerens hustru. (Legg merke til at Holtsmarks fotnote kun presenterer Teterin, mens Beljakov forbigås i taushet. Intet som kan kaste skygge over gudebildet skal nevnes, selv så seint som i 2020, da boken ble utgitt.)

Teterin og Beljakov var selvsagt ikke «diplomater», som Holtsmark foregir. De var politiske spioner som kun hadde ett oppdrag: å verve agenter som var villige til å fremme Sovjetunionens interesser, og dermed automatisk svekke våre egne. Mens Brusnitsjkin selv fant fram notatene fra tidligere samtaler med politiske kontakter rundt avisen Orientering som helsedirektør Karl Evang, sosiologen Vilhelm Aubert og andre, ikke navngitte augurer, ble Teterin og Beljakov sendt inn i løvens hule – til APs formann og statsminister Einar Gerhardsen og tidligere finansminister Trygve Bratteli.

Hadde gjort underslag
Overfor Brusnitsjkin hadde Karl Evang vært krass. Kretsen rundt Orientering gikk imot og ville også i fremtiden gå imot «dannelsen av et eller annet nytt politisk parti». Venstresidens kritikk mot «enkelte aspekter» av APs politikk ville fortsette, men ideen om et nytt politisk parti ville ikke få støtte. «Vi står helt og fullt for enhet i dette partis rekker og kommer til å kjempe mot forsøk på å splitte Arbeiderpartiet.»

Teterin og Beljakov møtte samme holdning på Youngstorget. «I flere samtaler med ambassadesekretærene kamerat Teterin og kamerat Beljakov har således Arbeiderpartiets formann Gerhardsen og hans stedfortreder Bratteli erklært at de ikke tillegger forsøkene på å danne et sosialdemokratisk parti noen som helst betydning siden det etter deres mening ikke finnes grunnlag i Norge for å danne et nytt parti, og dessuten ser de ikke hvilke personer som ville kunne stå i spissen for partiet og føre med seg brede lag av arbeidere.»

Gerhardsen og Bratteli tilføyde med dårlig skjult skadefryd: «Når det gjelder Harald Kvalum, erklærte de at han ikke kan nyte tillit hos arbeiderne, siden alle visste at han tidligere var formann for Arbeiderpartiets organisasjon i Akershus fylke, men ble ekskludert fra partiet for å ha tilegnet seg partiets penger.»

Landets kommunister var like hånlige og negative til Kvalums comeback. Både NKPs stortingsrepresentant Emil Løvlien, partisekretær Just Lippe og partiets Moskva-finansierte avis Friheten var enige om at partiet ikke ville få «noen politisk betydning».

Brusnitsjkin medga at ambassaden ikke var i besittelse av opplysninger som kunne karakterisere ledelsen av Norsk Sosialdemokratisk Parti, og heller ikke kjente partiets stedlige organisasjon. Han påpekte likevel at partiet kunne fange opp misfornøyde elementer, og ved valgene i 1957 tiltrekke seg en del AP-velgere og dermed bidra til å svekke moderpartiets posisjon.

KGBs etablerte metoder
KGBs stasjonssjef sto altså på absolutt bar bakke da han i slutten av juni 1956 beskrev Kvalum og Norsk Sosialdemokratisk Parti, og det var ingenting i rapporten som indikerte at han så for seg den utstøtte NSB-funksjonæren som en potensiell kandidat til KGBs agentnett. 54-åringen fra Østfold var ekskludert av det regjerende Arbeiderpartiet, ble foraktet av Gerhardsens klan og befant seg langt unna maktens sirkler og alt som het gradert informasjon. Hvis han likevel anså Kvalum som et kultiveringsobjekt, tillå beslutningen uansett ikke en lokal stasjonssjef, som Holtsmark synes å tro. KGB hadde et etablert og profesjonelt system for utvelgelse av kultiveringsobjekter, og avgjørelsen om å åpne et dossier av typen DPI (mappe på person som blir sjekket av KGB) ville først bli tatt etter innhenting av detaljert bakgrunnsinformasjon og grundige diskusjoner i Senteret i Moskva, der både lederen for Skandinavisk seksjon, Alexei Iljisjev, hans assistent Bogdan Dubenskij og etter hvert sjefen for Første hoveddirektorat, general Aleksandr Sakharovskij, ville bli involvert.

Brusnitsjkin ville bli avkrevd detaljerte opplysninger om kandidaten og samtalereferater som grunnlag for psykologiske profilstudier og testing av objektets lojalitet og potensial. Skjemaer med opp til 500 spørsmål måtte besvares, en prosess som kunne ta måneder og år – spesielt fordi KGBs tilnærming måtte skje uten å vekke overvåkingstjenestens oppmerksomhet.

Det finnes absolutt ingenting i materialet som tyder på at denne prosessen ble iverksatt, og ganske spesielt ikke etter Gerhardsens og Brattelis dom over den nye partilederen, som klargjorde hinsides enhver tvil at Kvalum var utfrosset av landets sentrale politiske miljø. Hans navn ble aldri nevnt av Dubenskij, som var åpen om agenter uten betydning. Det ble heller aldri omtalt i noen av de hundrevis av samtaler jeg i årenes løp hadde med politiinspektør Ørnulf Tofte og en lang rekke av POTs spanere og etterforskere. Det finnes ikke i de tusenvis av dokumenter som er frigitt fra POTs arkiver, og heller ikke i POTs publiserte historie.

At Harald Kvalum skulle være den uidentifiserte sosialdemokratiske partiformannen med kodenavnet Jan, er derfor helt usannsynlig.

KAFFEKOS MED KGB: Einar Gerhardsen sammen med Victor Grusjko (t.v.) som siden ble nestsjef for hele KGB. Werna i midten, med Beljakov foran. Privat foto.

Gerhardsen var «Jan»
Det som derimot fremstår som sannsynlig, grensende til det absolutt sikre, er at Jan var identisk med Einar Gerhardsen, formann i det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet.

KGB hadde fra høsten 1954 drevet en intens kultivering av Gerhardsen-familien – med Werna som døråpner. Etter at hun var blitt forført i Jerevan av KGBs lokkedue, den to meter høye og mørke Jevgenij «Charlie» Beljakov, ble han sammen med KGBs føringsoffiser Boris Tchirkin i mars 1955 sendt til KGB-stasjonen i Oslo for å videreføre operasjonen – med støtte av den unge og oljeglatte diplomaten Victor Grusjko.

KGBs eksperter hadde studert Wernas psykologi og spilte på hennes personlighet, noe som meget treffende ble beskrevet av LO-formann Nordahl på følgende måte: «Werna vil gjerne spille en selvstendig politisk rolle. For henne er det ikke nok at hun er sin manns kone og kan sole seg i glansen av ham. Gerhardsen på sin side er tilsynelatende fullstendig i hendene på Werna, og kan ikke oppdage noen av hennes svakheter. Det verste er kanskje at hun lar alt dreie seg om henne selv og faller fullstendig for alle som smigrer henne. Russerne er flinke til å finne svake punkter, og disse utnyttes til siste trevl.» (Nordahls dagbok, 16. november 1955).

HISTORISK BILDE: Werna gir Beljakov et forelsket smil i åkeren utenfor Jerevan. Privat foto.

Vern om ettermælet
Nordahl, LOs og APs eget korps av spanere og partisekretær Haakon Lie var overbevist om at Werna hadde intim omgang med Beljakov, og ble brukt som kanal mellom KGB og statsministeren selv. Da jeg intervjuet Lie på telefonen i 1993, skrek han i vanlig stil i telefonen: «Jøss, ja, hu hadde et forhold til Beljakov. Hu var ei merr. Hu hata meg, og jeg hata henner. Men jeg vil ikke snakke. Jeg tenker på’n Einars ettermæle.»

Gerhardsen selv var altfor smart som politiker og statsleder til å involvere seg i klandestine møter med KGB. Men både KGBs nestkommanderende, general Victor Grusjko, oberst Dubenskij, stasjonssjef og leder av Operasjon Werna i Oslo fra november 1957 og flere norske politimenn og etterretningsoffiserer har i stedet beskrevet et annet, indirekte og mer sofistikert opplegg: Dersom KGB trengte opplysninger, skulle de henvende seg til Werna eller Gerhardsens fortrolige, ekspedisjonssjef Andreas Andersen på statsministerens kontor.

Werna avla detaljerte rapporter
At Werna fortalte det meste om APs indre liv til Beljakov, fremgår for eksempel med all mulig tydelighet av en hemmeligstemplet rapport han 4. juni 1957 skrev til KGB-senteret etter APs landsmøte.

«Til denne valgkampen har Det norske Arbeiderparti, som Haakon Lie sa, mottatt stor finansiell støtte fra fagforeningene. Til forskjell fra tidligere år ble den finansielle støtte fra fagforeningene mottatt mye tidligere, noe som vil lette gjennomføringen av valgkampen. Hakon Lie forklarte dette med at befolkningens materielle vilkår er betydelig forbedret. På grunnlag av materiale, meningsmålinger og en rekke andre konklusjoner sa Lie at DNA nyter enorm popularitet i landets befolkning. Dette tillater AP å gjennomføre endog slike tiltak som er upopulære hos folket, for den norke befolkning har slik tro på arbeiderregjeringen at gjennomføringen av upopulær politikk ikke vil påvirke valgresultatet.»

WERNA RAPPORTERER: Werna ga Beljakov detaljerte rapporter fra APs landsmøte. Faksimile fra boken Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge, 1952-1967.

Werna ga Beljakov en detaljert analyse av situasjonen foran stortingsvalget høsten 1957 – selvsagt av umåtelig verdi for Kreml. «Man kunne med sikkerhet si at [kommunistpartiet og Venstres] stilling etter valget vil bli enda svakere. Det var mulig at partiet Høyre, som hovedsakelig ville kjempe mot DNA om spørsmål innenfor skattepolitikken, ville bli styrket. Men partiet Høyre var ikke i besittelse av fremragende politikere som ville kunne erstatte Gerhardsen som statsminister.»

Bare én konklusjon er mulig
Det var vektige ord fra en person som delte bord og seng med landets statsminister, og derfor selvsagt ble tillagt ekstra betydning i Moskva. Spådommen viste seg absolutt korrekt. Ved valgene fikk AP over 48 prosent av stemmene (866.000) og rent flertall, mens Kvalums nyskapning ble utradert med bare 2550 stemmer.

Så hvem var KGBs konfidensielle kontakt Jan i 1957? Statsminister Einar Gerhardsen, som talte gjennom sin hustru Werna etter tre års intens kultivering, eller den utstøtte jernbanefunksjonær Kvalum, som Holtsmark forsøker å innbille oss?

Det finnes bare én konklusjon: Den rabiate professoren opptrer som folkeforfører på vegne av AP, en slags norsk snydenstrup på speed. Han må tale mot bedre vitende, ellers er hans analytiske evner langt svakere enn selv jeg har trodd.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂