Innenriks

TV2-journalistene Lene Østby og Kjell Persens avsløringer av norske politikere, journalister og embetsmenns kontakter med KGB er et politisk jordskjelv. Man kan avlese styrkregraden i tausheten blant andre medier.

Kun DN har en summarisk oppsummering som mer er tunga ut av munnen. Den er ikke i nærheten av å formidle dramatikken i det TV2 presenterer.

I Danmark har man i mange år vært opptatt av å kartlegge Sovjetunionens infiltrasjon av det danske samfunn. Stadige avsløringer, ikke minst siden Sovjetunionens sammenbrudd, har gitt en bestyrket mistanke om at den offisielle versjon har vært utilstrekkelig for ikke å si usannferdig. Det fikk  Anders Fogh Rasmussens regjering til å bevilge 10,5 million kroner til opprettelsen av Center for kaldkrigsforskning. Det ble ledet av professor i historie Bent Jensen. Det resulterte i tobindsverket «Ulve, får og vogtere», som utkom i februar 2014, på tilsammen 1500 sider. Men selv nå fikk ikke Jensen lov å navngi personene som hadde hatt utilbørlig kontakt med Sovjetunionen. Han ble pålagt å sladde navnene.

Hvor mye har norske medier skrevet om Jensens avsløringer og debatten som har pågått i danske medier? Nesten ingenting.

Det er det en grunn til. Norske medier har ikke ønsket å belyse en tilsvarende infiltrasjon av Norge. De har vært mer opptatt av å bevise at Arne Treholt ble utsatt for et justismord. Det er bare et år siden at redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, igjen tok på seg boksehanskene for å bevise at Treholt var utsatt for et manipulativt pengebevis.

Når man ser den politiske vinklingen på dekningen av sovjetisk infiltrasjon ser man at norske medier sluttet å interessere seg for dette sporet. Alf R. Jacobsen ga et innblikk i den politiske motstanden mot opprulling av slike kontakter i en artikkel i Dagbladet 6. juli 2011. Det var etter at det var kommet frem at utenriksminister Thorbjørn Jagland hadde fått stanset en bok av av den anerkjente historikeren Christopher Andrews om KGBs kontakter i Norden.

Jacobsen var ansatt i Brennpunkt-redaksjonen da KGB-avhopper Mikhail Butkov i 2000 avslørte at KGB hadde kultivert en ung fremadstormende Ap-politiker og at han var blitt gitt dekknavnet Steklov.Vi snakker nå Gorbatsjov og tampen av den kalde krigen. KGB var fortsatt KGB.

Måten man fikk frem hvem Steklov var, kunne vært hentet ut av en spionthriller. Det sier noe om hvor høy innsatsen var. Sovjetunionen lekte ikke og de som innlot seg med og lot seg kurtisere av russerne regnet neppe med at deres navn noen gang skulle bli avslørt.

Det som særlig bekymret POTs føringsoffiser Einar Brusletto, som regelmessig møtte Butkov til debriefing i en dekkleilighet, var at hans kollega, KGB-major Boris Kirillov, i flere måneder hadde kultivert en ung og meget ambisiøs Ap-politiker, som KGB-senteret hadde gitt dekknavnet Steklov. I telegrammene, som Kirillov hadde sendt til senteret og som Butkov hadde lest og referert overfor Brusletto, ble Steklov spådd en lysende framtid – og beskrevet som en kilde til «nyttig informasjon». Steklov ble derfor betraktet som et hovedmål for KGB.

Problemet var at Brusletto og MI 6 ikke ante hvem Steklov var. Butkov ble derfor gitt et høyt prioritert oppdrag: Så fremt det overhode lot seg gjøre, skulle han forsøke å finne identiteten til den norske politikeren under sitt ferieopphold i Moskva i desember 1989. Med iskald ro og stort mot greide han i et ubevoktet øyeblikk i KGB-senteret å ta ut Steklovs mappe fra safen. Navnet var sensasjonelt: Jens Stoltenberg.

Han orienterte Brusletto med en gang han kom tilbake til Oslo i januar 1990 – og det var ikke en dag for tidlig. Stoltenberg var i ferd med å bli valgt inn som medlem av Kåre Willochs Forsvarskommisjon, et organ av høyeste interesse for KGB. I løpet av de få minuttene Butkov hadde hatt til rådighet i Moskva, hadde han dessuten kunnet fastslå at Steklovs mappe var opprettet tidlig i 1989 og var av typen DOR – Delo Operativnoj Razrabotki. Slike mapper var normalt forbeholdt personer som befant seg på «et framskredet stadium av kultivering» eller allerede ble regnet som en av KGBs «konfidensielle kontakter».

Var Stoltenberg naiv? Åpenbart. Eller skal man si: Selvbevisst?

Landsfaderen

Det er når man ser lenger tilbake og får vite at Einar Gerhardsen også var «konfidensiell kontakt» for KGB, at skyggene blir litt lengre.

Det er Østby/Person som lot slippe denne bomben lille julaften. Den har detonert, men mediene og politikere later som om de ikke merker trykket:

Ifølge Mitrokhin var Ap-lederen i 1957 en konfidensiell KGB-kontakt med kodenavnet «Jan». To av hans statsråder var KGB-agenter: Johan Strand Johansen (NKP) hadde kodenavn «Norman», mens Gunnar Bøe var «Mono».

Dagbladet var de første som oppsøkte Mitrokhin-arkivet da det ble åpnet i 2014. Avisen kunne fortelle at to av Gerhardsens statsråder hadde vært KGB-agenter. Da har en fiendtlig makt sine tentakler langt inn i det norske systemet.

Så kommer opplysninger om at Gerhardsen selv hadde status som konfidensiell kontakt:

Slik beskriver KGBs sjefsarkivar Vasilij Mitrokhin en konfidensiell kontakt:

«En konfidensiell kontakt er en person som med full forståelse av sine egne handlinger på en fortrolig måte overleverer hemmelig informasjon til en etterretningsoffiser, eller som utfører andre konfidensielle oppdrag etter anmodning fra en etterretningsoffiser. Etterretningsoffiseren har ikke fortalt den konfidensielle kontakten at han er offiser tilknyttet KGB, men den konfidensielle kontakten bør i mange tilfelle likevel kunne forstå dette av sammenhengen. Konfidensielle kontakter utvikles på grunnlag av personlig vennskap, felles interesser eller oppfatninger, og lignende. Den konfidensielle kontakten har ikke inngått noen skriftlige forpliktelser.»

mitrokhin-8x6

Vasilij Mitrokhin

Mitrokhin vet hva han snakker om. Han var KGBs sjefarkivar. Hva som fikk denne mannen til å skifte side er lite kjent. Kanskje han ville at sannheten skulle bli kjent? Gjennom en årrekke smuglet han ut dokumenter som ingen trodde noensinne skulle bli kjent. Da britisk etterretning hentet ham ut i en hemmelig operasjon i 1992 måtte de grave opp seks stålkasser i haven, fulle av dokumenter. Det var en skatt uten sidestykke. Den resulterte i 3.500 rapporter som britisk etterretning har delt med 36 land.

Men fra Norge kom det ingen for å lese dokumentene.

Det kan bare bety én ting: Norske politiske myndigheter ønsket ikke å vite.

Jagland

Men britene foret dem med det de fant ut likevel. Blant annet navnene på 16 nordmenn som KGB pleiet kontakt med, hvorav ti arbeidet i UD.

Det var utenriksminister Jagland som fikk dem på sitt bord, og måten han håndterte saken på sier mye om Jaglands holdning: De ble – med hans egne ord – «kvittert ut».

En POT-oversikt fra februar 2000 røper at MI6 gjennom 90-tallet sendte opplysninger om 35 personer man regnet med var nordmenn. TV 2s gransking av Mitrokhins maskinskrevne notater i Cambridge viser imidlertid at det er beskrevet minst 40.

I flere land førte Mitrokhins opplysninger til spionavsløringer, rettssaker og offentlige granskinger. I Norge ble det stille, men daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland sier at de foretok undersøkelser knyttet til to ansatte i aktiv tjeneste.

– Vi satte i gang en undersøkelse av disse forholdene, og departementsråden som informerte meg om dette, kom selv tilbake og sa at disse var kvittert ut av saken.

På spørsmål om de to hadde alt på det rene, svarer Jagland:

– Det var beskjeden jeg fikk fra de som hadde gått gjennom disse sakene. Alt tyder på det. For en av de to, har jo fått noen av de høyeste stillingene i UD etterpå.

Men forfremmelse beviser ingenting. Det kan like gjerne være et tegn på at man hvitvasker forbindelser som bør holdes hemmelige. Hvis man sammenholder dette svaret med at Jagland fikk stanset boken til Andrews, ser man profilen av en holdning.

Snakker

Avsløringene kommer åpenbart bakpå Jagland. Hvem ville trodd at disse gamle sakene skulle dukke opp igjen? De kan ødelegge ettermælet til Arbeiderpartiets ledende skikkelser. Historien kan måtte skrives om.

Sjefarkivar Mitrokhins avsløringer har utløst en revolusjon, men det har tatt lang tid før den har nådd Norge.

Daværende Politiets Overvåkingstjeneste, POT, under ledelse av Per Sefland, fikk vite at Mitrokhins avsløringer om KGBs infiltrasjon av vestlige land skulle utkomme i bokform. De ville være føre var. De kryssjekket opplysningene og fant at de var troverdige. Mitrokhin snakket sant. Desto større grunn til alarm når det gikk frem at KGB hadde langt flere kontakter i Norge enn det som var kjent.

POT fikk utarbeidet en rapport som ble oversendt statsminister Jens Stoltenbergs kontor i januar 2001. Det er denne og annet materiale TV2-journalistene har fått innsyn i.

Nå har TV 2 fått innsyn i tilsammen rundt 2000 sider med dokumenter fra PSTs arkiver. Her viser det seg blant annet at rapporten som gikk til regjeringen inneholder navn på 16 nordmenn med nære forbindelser til KGB. Ti av dem tilhørte utenrikstjenesten. PST ba derfor Utenriksdepartementet iverksette tiltak:

– Ja, det lå jo i dette at departementet må ta tiltak, eller anbefalt å ta tiltak. For det første må departementets toppledelse være orientert om dette, og forvente å ta tiltak. Da er det jo på regjeringsnivå. Det ble jo forutsatt at det ble gjort, sier Sefland.

En POT-oversikt fra februar 2000 røper at MI6 gjennom 90-tallet sendte opplysninger om 35 personer man regnet med var nordmenn. TV 2s gransking av Mitrokhins maskinskrevne notater i Cambridge viser imidlertid at det er beskrevet minst 40.

Her inntrer det man må kalle mørklegging. De man måtte ta fatt i ble «kvittert ut». Andre forhold var foreldet.

I Norge ble det stille

Mange land ble berørt av Mitrokhins avsløringer. Det førte til oppvask, rettslig og politisk. Men ikke i Norge.

I flere land førte Mitrokhins opplysninger til spionavsløringer, rettssaker og offentlige granskinger. I Norge ble det stille,

Norske POT-sjefer pleier å være tause, selv etter at de har gått av. Sefland er oppsiktsvekkende klar på at det var politisk ledelse som sviktet. Den tok ikke ansvaret.

På direkte spørsmål, svarer Per Sefland bekreftende på om han tror norske KGB-agenter har sluppet unna:

– Trusselen er høyst reell, står det i rapporten?

– Ja, det gjaldt og gjelder formodentlig også i dag. Ikke bare Utenriksdepartementets tjenestemenn og -kvinner, men det gjelder også politikere. Ettertiden kan nok komme til å vise at man har vært litt for neglisjerende overfor etterretningsrisikoen, sier Sefland, som var sjef fra 1997 til 2003.

– Tror du at norske KGB-agenter har sluppet unna?

– Ja, det vil jeg tro.

De har sluppet unna fordi noen ville at de skulle slippe unna.

Fordømt

Alf R. Jacobsen gir en levende beskrivelse av reaksjonene blant kolleger i NRK på avsløringen av at Jens Stoltenberg hadde dekknavnet Steklov:

Da jeg som redaktør for NRK Brennpunkt avdekket saken i desember 2000, ble reaksjonen voldsom. Jeg ble fordømt – ikke bare av Jens Stoltenberg, som noen måneder tidligere var blitt statsminister, men av nær sagt samtlige av pressens ledende kommentatorer. Min sjef Einar Førde – som selv hadde hatt et suspekt forhold til KGB – vendte en kald skulder til, og AP-vennene i Dagsrevyen forsøkte etter beste evne å underminere saken som uvesentlig, høyst sannsynlig oppdiktet og ondsinnet.

Mange av de samme røstene forsøker nå å diskreditere Dagbladets avsløring av boken som ble stanset, trolig umiddelbart etter Brennpunkt-programmet, til tross for at professor Christopher Andrews under et POT-seminar i Kirkenes hadde varslet at den ville komme – med flere navn enn de som vi allerede hadde omtalt.

Jacobsen ser den ideologiske horisonten som gjør at kontaktene er blitt mørkelagt:

Alle vi som har arbeidet noen årtier med KGBs infiltrering i det norske samfunnet under den kalde krigen, vet at sovjetrusserne hadde tilgang til det aller meste – fra intrigene på toppen av AP til soveværelsene i regjeringskvartalet. Mange titalls navn er kjent på politikere, journalister og andre som lot seg blende av KGBs beregnende og veltrente offiserer. Ingen kan påstå at det dreide seg om straffbare forhold. Til det vet vi for lite. Men det vi trenger å få rede på er hvorfor så mange over lang tid fant det riktig å opprettholde kontakt med folk som overhodet ikke var interessert i «politisk brobygging», men som kun hadde ett mål: Å rekruttere agenter, som kunne fravristes sensitiv informasjon til Sovjet-statens fordel – bevisst gjennom penger og press, ubevisst gjennom smiger og psykologisk skyggespill.

Man kan bare erstatte ordet «politisk brobygging» med dagens «dialog». Ordet kamuflerer krefter som driver med infiltrasjon og undergraving.

Jacobsen opplyser at KGBs mappe på Reiulf Steen var på 250 sider.

Den type maskepi som Arbeiderparti- og SF/SV-politikere har drevet over årtier, ser ut til å ha vært så omfattende at det har gått på den politiske integriteten løs. Det er blitt hva man kaller ukultur. Deres forbindelser er blitt et «problem» og forstyrrer ivaretakelsen av norske interesser.

Er det vekten av et aggressivt Russland og den islamistiske trussel som får tidligere PST-sjefer til å «synge»?

Noen må komme til bunns i hvorfor norske politikere ikke ønsket å finne ut hva Mitrokhin-arkivet kunne fortelle. Det minner om en aktiv fortrengning.

Spørsmålene tårner seg opp og de krever skikkelige svar.

 

 

 

http://www.tv2.no/2015/12/23/nyheter/pst/kgb/mitrokhin/7812007

http://www.tv2.no/a/7020557

http://www.tv2.no/2015/12/23/nyheter/kgb/arbeiderpartiet/mitrokhin/7024185

 

http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/12/23/2211/spionrapport-navngir-nordmenn-med-kgbkontakt

Mest lest

En stille invasjon