KGB-avhopperen Oleg Gordievskij avslørte Arne Treholts spionasje med livet som innsats. Her med bildet av sin dødsfiende, general Victor Grusjko, som hadde avansert til nestsjef i hele KGB, blant annet på basis av sine meritter i Oslo. Privat foto.

Da Oleg Gordievskij sommeren 1985 etter en dramatisk flukt fra KGB i Moskva reddet seg i sikkerhet i Vesten, ble Einar Førdes situasjon straks forverret.

Rettssaken noen uker tidligere mot hans nærmeste politiske venn, Arne Treholt, hadde vært en påkjenning, men APs nestformann hadde klart seg gjennom avhørene og vitneprovet tilsynelatende problemfritt.

Men da to av POTs sentrale etterforskere, Ørnulf Tofte og Arne Brusletto, som de første ble invitert til England for å møte Oleg Gordievskij, fikk de en ubehagelig overraskelse. Britene og avhopperen hadde en spesiell person de ville drøfte med nordmennene: Einar Førde, av mange nevnt som Gros fremste rival og utenriksminister i en fremtidig regjering.

Konfidensiell kontakt i 1981
«I slutten av 1981 fikk jeg vite at KGB-residenturen i Oslo av ledelsen i KGBs Første hoveddirektorat fikk godkjent Einar Førde som konfidensiell kontakt. Det var residenten i Oslo, Leonid Makarov, som vervet Førde,» erklærte Gordievsky da delegasjonen under strengt hemmelighold ble vist inn på et hotellrom i en by utenfor London. «Jeg vet ikke om Førde nå er full agent, han er muligens fortsatt konfidensiell kontakt. Noen konfidensielle kontakter leverer dokumenter, andre bare muntlige informasjoner. Leonid Makarov sendte meget detaljerte rapporter til KGB-hovedkvarteret i Moskva etter møtene med Førde, og jeg hørte Førdes navn nevnt mange ganger i hovedkvarteret i forbindelse med disse rapportene.»

For veteranene Tofte og Brusletto var opplysningene om Treholts venn og festkamerat ingen overraskelse. POT hadde registrert henimot 90 kontakter mellom Førde og ulike representanter for KGB siden den første kontakten ble etablert av Victor Grusjko i 1969, de fleste med den politiske etterretnings­offiseren Aleksandr Lopatin og Leonid Makarov, som fra 1977 til 1984 hadde vært KGB-sjef i Oslo. Hvor mange kontakter som ikke var blitt registrert i inn- og utland, visste ingen. Evnen til å skygge Lopatin og Makarov var begrenset som følge av ressursmangel. Mange møter fant sted utenfor POTs kontroll.

Ønsket av APs ledelse?
Førde var blitt konfrontert med møtene da han i 1984 ble avhørt som vitne i Treholt-saken og hadde freidig svart: «Det var et ønske fra partiledelsen at slik kontakt fant sted. Var det legitimt for oss unge sosialdemokrater å snakke med folk østfra, som ikke minst Knut Frydenlund var en veldig sterk forkjemper og pådriver for at vi skulle gjøre? Det som selvsagt ødela det, var at Arne drev med penger og papir, noe vi hadde veldig klare kodekser på at vi ikke skulle gjøre.»

Et ønske fra partiledelsen? Det var det samme alle mistenkte hadde svart siden Einar Gerhardsen legaliserte praksisen. Men hvor var rapportene og notatene fra møtene? Hvem hadde betalt regningene? Om det var KGB, ville det ikke ha vært bedre om partiet hadde betalt for å understreke at tillitsmenn ikke var til salgs for to øl og et karbonadesmørbrød? Hvorfor skulle unge partifolk absolutt møte kyniske KGB-offiserer som var ute i ett eneste ærende: å verve agenter for et totalitært samfunn? Hva hadde møtene bidratt med politisk, og hvem hadde godkjent opplegget, landsmøtet, landsstyret eller sentralstyret? Om det i så fall var blitt offentlig kjent at Arbeiderpartiet i tillegg til den ordinære utenrikstjenesten hadde etablert et eget utenriks­kommissariat med spesialansvar for Sovjetunionen og KGB, ville det ha blitt et ramaskrik: Sentralstyret har utpekt Einar Førde som partiets KGB-kontakt. Øvre grense for smørenivå settes til en halv flaske rødvin og to brune drinker, helst ikke dyrere enn Monopol. Opplysninger med høyere gradering enn Fortrolig bør ikke utleveres. Sladder må begrenses til øvrige partier.

Tofte var rasende
Hadde partiet også utnevnt Reiulf Steen, Thorbjørn Berntsen og Thorbjørn Jagland som alle hadde kodenavn i KGB? Trengte AP virkelig fire ledende tillitsmenn for ekstraordinære østkontakter – i konkurranse med Utenriks­departementets spesialister?

Det hele var selvsagt en bløff. Det fantes ingen grunner til at en person som Førde skulle ha regelmessige møter med KGB i år etter år – verken som ungdomspolitiker, kirkeminister eller parlamentarisk leder.

Politiinspektør Ørnulf Tofte ved Overvåkingssentralen under Treholt-saken. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB.

I den åpne samtalen over bordet om sine opplevelser i Moskva i 1978-82 hadde Gordievskij vært mer direkte: «Lopatin var misunnelig på Makarov, som overtok kontakten med Førde etter Haaviks arrestasjon i 1977. I diskusjonene i Senteret i Moskva hevdet han at Makarov var treg, overforsiktig og for mye diplomat. Han ble motsagt av Titov, som påpekte at Makarov var god på alt som hadde med den arktiske regionen å gjøre. Han arbeidet dessuten med en meget viktig kontakt, Einar Førde, som var hans største suksess og som leverte masse viktig informasjon.»

Den ellers sindige Tofte var rasende og frustrert. «Hadde jeg i 1984 fått kjennskap til Gordievskys vitneprov, ville Førde ha blitt arrestert,» sa han til meg. «Nå var det for seint.»

Umulig å aksjonere
Det Tofte mente, var at grunnlaget for en offisiell aksjon var borte. Arrestasjonen av Treholt hadde skremt KGBs mange venner i det politiske miljøet under jorden. Makarov og en rekke andre offiserer var blitt utvist. KGBs arbeid i Oslo lå i ruiner. Ingen saker kunne vinnes rettslig basert på gamle observasjoner og utsagn fra avhoppere.

Det fantes dessuten et annet moment som ble brennhett da Gro Harlem Brundtland og AP på nytt overtok regjeringsmakten våren 1986: Etter Treholt-saken var det politisk umulig for POT å sikte medlemmer av partiets stjernegalleri. Den radikale opposisjonen var allerede i harnisk over dommen på 20 år. En arrestasjon av Førde ville ha utløst et politisk jordskjelv som ville ha sprengt Richters skala.

Igjen kom britene til unnsetning – med en ny og alvorlig anklage. Gordievskij var 17. mai 1985 overraskende blitt beordret fra London til Moskva, angivelig for å drøfte en eventuell utnevning som ny resident i London. En uke seinere ble han invitert på lunsj av Grusjko og to generaler, som var ansvarlig for KGBs interne sikkerhet. Gordievskij ble tilbudt en velkomstdrink, og tømte konjakkglasset i et drag.

Ble forgiftet
«Det var som om jeg på et øyeblikk ble forvandlet til et annet menneske. Det eneste jeg med sikkerhet husker, er at jeg neste morgen våknet i naborommet i bare vest og underbukse. Jeg husket ingenting av det som hadde skjedd, men jeg følte meg syk og hadde en voldsom hodepine. Jeg var mer deprimert enn jeg noensinne før hadde vært. I hodet virvlet en eneste tanke: De vet. Jeg er ferdig. Hvordan da hadde avslørt meg, ante jeg ikke. Men det fantes ikke lenger tvil. Grusjko og de andre visste at jeg var britisk agent.»

Gordievskij ble permittert, og ble i de neste ukene gjenstand for intens overvåking. I juli 1985 greide han og MI6 å iverksette en halsbrekkende fluktplan, som tok britenes mesteragent over grensen til Finland i bil. Ferden gikk deretter til Tromsø og med fly videre til London.

«Jeg var blitt forrådt,» tenkte Gordievskij da han gradvis kom til hektene igjen. «Men av hvem? Jeg hadde ingen anelse.»

Lekkasje i Norge?
Høsten 1985 hadde britenes egen interne etterforskning lansert et mulig svar: Gordievskij hadde i tiden 1980 til 1983 opptrådt med ekstrem velvilje overfor POT og gitt en mengde detaljopplysninger, som hadde ledet etterforskerne til Treholt. I lagmannsretten var opplysningene blitt presentert av Tofte – mens Gordievskij fortsatt var i tjeneste. For å beskytte den dristige dobbeltagenten som hver dag svevde i livsfare, var dørene blitt lukket og de relevante sidene i dommen stemplet Strengt hemmelig.

Men Treholt selv hadde hørt Toftes vitneprov 26. mars 1985, og hadde i varetekt fått lov til å ta imot enkelte besøk av familie og venner. En av dem var Einar Førde, som må ha sluppet inn like etter 9. april da han selv sto i vitneboksen.

«Kort etter vitneprovet besøkte Førde Treholt i fengslet,» het det i POT-historien. «Like etter ble Gordievskij tilbakekalt fra London og sendt til Moskva. Secret Service må åpenbart ha trodd at Treholt hadde informert Førde om lekkasjen, og at denne i neste omgang hadde bragt opplysningene videre til en sovjetisk samtalepartner.»

Britene forsto etter samtalen med Qvigstad, Tofte og Brusletto at en rettslig aksjon mot Førde ikke ville føre fram. I stedet la de fram et drastisk alternativ: «Secret Service gjorde det klart at det videre forsvars- og utenriks­politiske samarbeidet ville bli vanskeliggjort hvis ikke Førde ble fjernet fra posisjoner der han hadde adgang til sensitiv informasjon.»

Parkert på sidelinjen
Gro Harlem Brundtland ble i begynnelsen av juni 1986 orientert om mistankene av både avtroppende statsminister Kåre Willoch og den nye overvåkingssjefen, Jostein Erstad. «Da det var klart at Gro skulle danne regjering våren 1986, ba jeg om et møte og fremførte mitt ærend med vekt på engelskmennenes bekymring, og hva de ville gjøre om advarselen ikke ble fulgt,» fortalte Erstad i et intervju med en av mine medarbeidere – det eneste han ga før han døde. «Hun hadde ingen med seg til møtet. Hun mottok informasjonen og sa lite eller ingenting utover det.»

Selv skrev hun knapt i memoarene: «Jeg hadde allerede konkludert med at Einar Førde burde bli parlamentarisk leder og gjorde ingen endringer i beslutningen.»

Det kan neppe være hele sannheten. Førde hadde i korridorene vært på tale både som utenriks- og forsvarsminister i den nye regjeringen, og en indre krets i partiet hadde før Makarovs utvisning i januar 1984 drevet en redningsaksjon i det skjulte. Nå ble han i realiteten parkert på sidelinjen i vervet som parlamentarisk leder, noe som neppe kan forklares på annen måte enn at mistankene mot Førde ble tatt ytterst alvorlig av folk som hadde innflytelse på prosessen. De tallrike møtene med KGB gjennom mange år, hadde slett ikke bare vært uskyldige.

«Grunnen til at Førde var en av de første vi avhørte i Treholt-saken, var ikke bare det nære vennskapet mellom de to,» forklarte POT-sjef Erstad. «Grunnen var også at vi kjente til hans omfattende kontakter med KGB. Det var kontakter som vi ikke var orientert om av Førde, og heller ikke av andre i AP. Vi fikk vår kunnskap fra spaning mot Makarov og andre KGB-offiserer som ble skygget. De som møtte Førde, reiste ikke direkte og i full offentlighet til møtene. Nei, de forsøkte alltid å skjule sine spor. Ofte gikk de ut på formiddagen, og gjorde alt de kunne for å riste av seg våre spanere før de møtte Førde på ettermiddagen eller kvelden. At de så satt i en slags offentlighet på en kafe under samtalen, endrer ikke mønsteret.»

Kodenavn Ovation
Da Oleg Gordievskij for første gang kom på uoffisielt besøk til Oslo i juni 1987 – knapt ett år etter at Førde hadde tiltrådt jobben som APs parlamentariske leder – begynte ryktene på nytt å bre seg. I et møte i parolesalen ved Oslo politikammer gjentok Gordievskij det han visste fra sin tjeneste i KGB-senteret: Einar Førde var i 1981 blitt inkludert i KGBs nettverk som konfidensiell kontakt og ga Makarov store mengder informasjon, trolig også opplysninger som i Vesten ville ha vært hemmeligstemplet. Han var etter Gordievskijs mening nær ved å bli betraktet som en vervet agent, og Makarov var i Moskva blitt høyt dekorert for innsatsen.

Gordievskij ble i papirene gitt kodenavnet Ovation, og i samtaler med POT i den hemmelige dekkleiligheten ved Fornebu gjorde han det klart at en lekkasje i Oslo fortsatt ikke kunne utelukkes. Forbauselsen var derfor stor både hos Gordievskij og Ørnulf Tofte da Trond Johansen banket på døren og ba om en samtale – som utsending for Gro Harlem Brundtland og regjeringen.

«Johansen sa at Gro hadde bedt ham om å foreta avhøret,» fortalte Tofte. «Vi var i tvil, men lot ham slippe til. Det var ikke så lett å si nei til et sendebud fra regjeringen.»

Krysseksaminert om Førde
I de neste timene ble Gordievsky grundig avhørt om sitt kjennskap til Secret Services mistanker mot APs nye parlamentariske leder, Einar Førde. Da reisen fortsatte med toget til Bergen og hemmelig feiring av avhopperen i Håkonshall, ble Johansen med. Eksaminasjonen fortsatte antakelig helt til båten til Newcastle forlot Vestlandsbyen.

Ingen har sett den eventuelle rapporten som ble skrevet, men seansen etterlot varige spor hos de som lyttet. «Johansen forsøkte hele tiden å lede Gordievskij til å avgi visse avdempede svar. Det var vårt inntrykk. Det var som om han ville glatte over og punktere Gordievskijs utsagn.»

Verken Gro Harlem Brundtland eller Trond Johansen har siden erkjent at avhøret fant sted. Men Johansens konklusjon har antakelig vært entydig: Gordievskij hadde motstått spionveteranens press. Slik saken sto, var Førde ferdig som rikspolitiker. Hans kontakter med KGB hadde vært for omfattende og innebar en for høy risiko for partiet. I august 1988, vel ett år etter Ovations besøk, var det slutt. Da Bjartmar Gjerde gikk av, ble Førde utnevnt til ny kringkastingssjef i NRK. På sett og vis hadde redningsaksjonen derfor vært vellykket. Førde unnslapp påtale og eventuell straff, men han var ikke lenger brukbar i politikken. Til gjengjeld kunne han verne en annen av APs bastioner.

Lekkasjen fortsatt uoppklart
Da forræderen Aldrich Ames i CIA ble arrestert i 1994, ble det tatt som en endelig frifinnelse av Einar Førde for britenes mistanke. Ames tilsto at han hadde gitt KGB navnet på 20–25 av Vestens toppagenter, iberegnet Gordievskijs. Minst ti av dem ble dødsdømt og henrettet.

Problemet var at CIA etterhvert klarla at Ames først hadde røpet identiteten til agentene den 13. juni 1985. Det var nesten en måned etter at Gordievskij ble kalt til Moskva og bedøvet, og to måneder etter Toftes vitneprov.

De amerikanske etterforskerne regner derfor sviket mot Gordievskij som uoppklart. «Saken er fortsatt et mysterium», skrev CIAs etterforsknings­leder Sandra Grimes i boken Circle of Treason.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂