Kommentar

Alf R. Jacobsen retter i gårsdagens VG flengende kritikk mot Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle for grovt og sjofelt angrep på den sovjetiske avhopperen Oleg Gordievskij.

– Sjofelt karaktermord er tittelen. Jacobsen deltar ikke like mye i den offentlige debatt som før. Han konsentrerer seg om å skrive bøker. Men han er en av dem som vet hva den kalde krigen handlet om, og hva etterretningssamarbeid betød.

Bakgrunnen er en kommentar Stanghelle hadde søndag 10. oktober: Hemmeligholdets bedrag. Vekten skal legges på siste ord. Hemmeligholdet var ikke bare et utslag av den kalde krigens hemmelighetskremmeri, det var et bevisst bedrag ifølge Stanghelle. Det er en drøy påstand, spesielt for en som ut fra alder og erfaring vet hva den kalde krigen handlet om. Hemmeligholdet var en helt nødvendig modus operandi. Stanghelle latterliggjør noe han utmerket godt vet var en dyd av nødvendighet. Han skriver f.eks.:

For så rar er den hemmelige verdenen at for eksempel britisk etterretning nærmest har vetorett over hvilke opplysninger som skal nedgraderes – selv i en norsk dom i en norsk spionsak.

Stanghelle anlegger en tilgjort naivitet. Han vet utmerket godt at dette ikke er noe «rart». Det er selve forutsetningen for samarbeid at landene har vetorett over sitt eget materiale, ellers kan egne kilder og agenter bli kompromittert. Mottaker vet selvfølgelig ikke alt om hvor materialet stammer fra og hvordan det ble ervervet. Dette er ABC og Stanghelle vet det, men det passer i hans kram å fremstille Treholt-saken som preget av bedrag.

Derfor må han også kompromittere avhopperen, KGB-offiseren Oleg Gordievskij. Han var en av de viktigste spionene britene og Vesten hadde i siste fase av den kalde krigen.

Det var Gordievskij som tipset britenes MI6 om at KGB hadde en storspion i Skandinavia, og som senere skaffet navnet. Slik fikk den norske regjeringen vite at de hadde en muldvarp innenfor murene. Nasjonen Norge er derfor Gordievskij stor takk skyldig. Men denne takknemlighetsgjelden synes ikke å plage Stanghelle.

Gordievskij finner det uforståelig at sterke krefter fortsatt arbeider for renvasking av Treholt. 26. september sto han frem i VG og sang ut om pengebeviset.

– Dollarsedlene som skulle betales Treholt for tjenester pleide å ligge på min pult, og ble talt opp og registrert, sier Gordievskij.

Han levner ingen tvil om Treholts betydning, og levner ham ingen ære.

Jeg kan legge til at Treholt var den verste spionen i de skandinaviske landenes historie, en skam for Norge, sier Gordievskij.

..
Det var ingen tvil overhodet at han var grådig og manipulativ og mottok store pengesummer fra fiendtlige etterretningstjenester, sier Oleg Gordievskij.

En knusende uttalelse som pulveriserer anklagen om at Treholt er blitt utsatt for et falskt pengebevis, eller at hele saken bygger på oppblåste anklager og overdramatisering. Gordievskij er et førstehåndsvitne og vanskelig å komme utenom. Stanghelle velger å prøve å ødelegge hans troverdighet.

I den strengt hemmelige dommen står det blant annet opplysninger som stammer fra KGB-avhopperen Oleg Gordievskij. Riktignok uten at navnet hans er nevnt. Det var politiinspektør Ørnulf Tofte som vitnet for retten om det Gordievskij hadde tipset britene om.

Egentlig er det hele nokså meningsløst. Det er snart 15 år siden Oleg Gordievskij ga ut sine memoarer i to bind. Der skrev den russiske avhopperen det han visste – og ganske mye han overhodet ikke hadde førstehånds kjennskap til. Som med så mange avhoppere er hans historie en salig blanding av fakta og fantasi. Derfor blir det noe underlig når VG nylig totalt kritikkløst bruker helt nye pengepåstander fra ham – «opplysninger» Gordievskij ikke «husket» da han skrev memoarene sine.

Men slik er avhopperpsykologien. Noe skal man finne på for å gjøre seg fortsatt interessant. Derfor må slike kilder møtes med kritiske blikk.

For å nå sitt mål må Stanghelle ty til tarvelige tricks: «slik er avhopperpsykologien. Noe skal man finne på for å gjøre seg interessant.» Dette er ikke bare et slag under beltestedet, det er også under pari. Ordene passer bedre på Stanghelle: Han har ikke noen substansielle motargumenter og må finnne på.

Når politisk redaktør for landets viktigste avis velger å synke ned på et slikt nivå, er det grunn til å sperre øynene opp. Har Aftenposten virkelig gjort Treholts sak til sin?

Alf R. Jacobsen minner om hvem Gordievskij var: Han valgte å bli dobbeltagent av overbevisning.

Gordievsky var offiser i KGB og tjenestegjorde ved den sovjetiske ambassaden i København, da han i 1976 ble rekruttert som agent av britenes Secret Service (MI6). Han var dypt desillusjonert over Sovjet-kommunismen og så hjemlandets politiske system som et fengsel for innbyggerne og en trussel mot verdensfreden. Han kunne ha valgt å hoppe av til et trygt liv i Vesten, men han gjorde det motsatte. Gordievsky så det som sin plikt å bekjempe bolsjevismens ondskap innenfra – vel vitende om at han som britisk agent risikerte dødsstraff om han ble tatt. Han forble derfor i KGB i ni år til han som oberst i 1985 så vidt unnslapp med livet i behold – etter en dramatisk flukt over grensen til Finland og videre med fly fra Tromsø til London.
En hovedoppgave for kontraspionasjen i alle land under den kalde krigen var å stoppe lekkasjer østover av gradert informasjon, som kunne svekke Vestens beredskap og forsvarsevne. Da Gordievsky av en løsmunnet kollega fikk vite at KGB i Oslo hadde vervet en eksjournalist i UD som agent, fortalte han det straks til MI6. Britene ga tipset videre til POT, som dermed ble ansporet til å videreføre jakten på en ny forræder i utenrikstjenesten – etter Gunvor Haaviks arrestasjon vinteren 1977.

Selv hadde Gordievsky fullført sin turnus i København og vendte sommeren 1978 tilbake til Moskva til et 4-års opphold ved KGB-senterets skandinaviske avdeling under Norgesspesialistene Victor Grusjko og Gennadij Titov. Med eksamen i svensk fra KGB-akademiet, ble Gordievsky i de neste årene brukt som oversetter av dokumenter KGB mottok fra de nordiske land. Da for eksempel Titov og Sjisjin kom tilbake fra møtet med Arne Treholt i Helsinki vinteren 1979, hadde de med seg et lass papirer på norsk og engelsk. Noe var gradert Strengt hemmelig, og Gordievsky og resten av translatørene brukte tre døgn før det hele var oversatt til russisk og distribuert til toppene i KGB og Kreml. I de neste årene samlet Gordievsky alle de opplysninger han kom over om agenten, som av KGB ble regnet som en av de ti viktigste i Europa, inkludert navnet, Arne Treholt.

Her er vi ved sakens kjerne: Da Gordievsky møtte sine føringsoffiserer, hadde han selvsagt intet motiv for å dikte opp eksistensen av en norsk spion ved navn Arne Treholt. Han var på vei mot en toppstilling i KGB i London og ga de allierte en strøm av ekstremt viktig informasjon om sovjetiske krigsforberedelser (Operasjon Ryan), som gikk rett til Det hvite hus og Downing Street nr. 10. Hans status var legendarisk, og han hadde intet behov for å pynte på sitt renommé ved å formidle usanne historier om en norsk byråsjef på villspor. Han fortalte rett og slett det han hadde sett og vært med på, og det var mer enn tilstrekkelig.

For MI6 var det essensielt å beskytte Gordievskys liv. POT fikk derfor ikke møte ham personlig. De fikk kun et ekstrakt av det han hadde fortalt, og det var det som ble lagt fram i lukket rett våren 1985. Selv da var risikoen overhendig. Gordievsky var kommet under mistanke og var i mai blitt hjemkalt til Moskva og satt under etterforskning – omtrent da Treholt-saken ble tatt opp til doms. Arrestasjonen var nært forestående med en sikker dødsdom som følge da han få uker senere mirakuløst greide å flykte til en mottagelse som helt i England.

Ikke noe av dette dramaet og denne kampen er synlig i Stanghelles kommentar: Her fremstiller Stanghelle seg som en åpenhetens ridder, mens systemet har valgt lukkethet for å beskytte seg og for å nå sine mål. Det var hemmelighold under den kalde krigen, men det hadde sin grunn. Den grunnen velger Stanghelle å se bort fra. Ikke bare det, han søler til mannen som avslørte Treholt. Stanghelle er blitt en ridder for Treholt.

Gordievsky var kort sagt et farlig og svært troverdig nøkkelvitne i saken mot Arne Treholt, og det forklarer hvorfor vennekretsen lenge har forsøkt å svekke hans vitneprov. Det unnskylder ikke at Aftenposten nå løper Treholts ærend med personangrep og misvisende informasjon. Det er ikke bare å forlede opinionen. Det er direkte sjofelt mot en mann som har gjort Vesten og Norge store tjenester.

«Unnskylder» er et malplassert ord av Jacobsen. Det oppsiktsvekkende er at mens Treholts venner tidligere var folk i periferien, omfatter de idag en innflytelsesrik person som Stanghelle.

Det er fristende å trekke paralleller mellom Stanghelle og Treholt: Stanghelle liker å være den som trekker i trådene, som dukker opp i alle sammenhenger, som styrer. Han har ikke bare frikort i NRK, han innkalles som kommentator i nær sagt alle saker. Før var det enkeltspørsmål: Orderud-saken, Israel, Midtøsten, men nå er det nær sagt alt. Stanghelle er blitt en overdommer, høyt hevet over alle andre.

Han har den senere tid fått selskap av PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken. Han dukket nå plutselig opp som dommer i forbindelse med Nobel-komiteens fredspris til Liu Xiaobo. Harpviken har, som han selv sa, ingen spesiell kompetanse på Kina, likevel satt han der og vurderte.

Noen må ha bestemt at disse to skal ha en posisjon høyt hevet over alle andre. Men det synes ikke å affisere pressens folk.

Det spesielle med begge to er at de later til å ha flere agendaer for det de gjør. Man vet aldri helt hvilket ærend de er ute i, eller rettere: de synes å ha agendaer som ikke uttrykkes eksplisitt.

Demokrati bygger på good faith, på tillit. Både forskning og journalistikk krever det. Men disse personene ytrer seg på en måte som tyder på bad faith. Det er en fordekt måte å kommunisere på, og det blir spesielt alvorlig når de får en opphøyet posisjon og synes å være hevet over kritikk.